Dette spørsmålet ble stilt 31.12.2008 og ble besvart 1.1.2009.

Spørsmål:

hei. jeg har mange spørsmål desverre,vel skal gjøre dette så kort som mulig! jeg er innlagt på psykiatrisk sykehus, pga selvmordstanker, forsøk, selvskading, masse overdoser, depresjon, spiseforstyrrelser,m.m.. jeg sliter veldig nå med depresjonen, tenker på døden konstant, drømmer om døden, min og andres, jeg føler at jeg er klar for å virkelig dø! jeg driver med en type selvskading ved å tappe blod fra meg selv med nål, minst 2 ganger hver dag. jeg var nede på en Hg,på 4,2(blod%) og ferritin nivå på fem, pluss, minus! jeg fikk blodoverføring ved flaks pga en overdose på for det meste benzodiasepiner(sobril og chlorpromazine), det er som dop for meg å tappe og ta overdoser. jeg sier alltid at det er pga jeg trenger en "pause", hvis jeg sier at jeg vil dø, så blir det fotfølging og tvangsparagraf med en gang. jeg har lært meg triksene, har jo vært innlagt konstant litt forskjellige steder siden jeg var 16-17år. har hatt en jævelig oppvekst med ingen fars kjærlighet, ADHD uten at noen har funnet det ut, før for et 1/2år siden, går mye bedre med meg etter å ha begynt på ritalin!!det er jo bra!! jeg har nå gått med på å få jern-overføring intravenøst 1.gang i uka, har blitt bedre i huden, men alikevel så tapper jeg blod MYE, hver dag, men nå har jeg bestemt meg for å fortsette å tappe og ikke gå med på flere overføringer. hvor lenge har jeg igjen tror du?? jeg aner ikke hvilken kategori dette skal stå i,men har dere noen råd nå i siste liten, jeg er jo fortsatt i live, så jeg vil jo ikke etterlate venner,bikkja mi og familien min!!!det er så vanskelig, jeg vil dø, men blir forbanna på meg selv uanz hva jeg gjør! jeg føler at jeg burde tatt livet mitt for lenge siden, at en annen som har en fremtid fortjener rommet mitt på avd! men det er ikke for sent osv, sier alle, men jeg greier ikke å tenke slik!snufs!hva skal jeg gjøre, noe som virker, jeg ønsker hele tiden at jeg kommer i koma ell noe, for da får jeg en ordentlig pause,skjønner?jeg har vært i koma en gang,2 år siden, de trodde jeg ikke skulle våkne men det gjorde jeg..desverre synes jeg, pappa var der når jeg var "død", men da jeg våknet, kunne han desverre ikke komme å være der! han måtte på jobb..snufs! jeg spør fortsatt;hva skal jeg gjøre for å komme gjennom dette og ikke dø med "vilje"?? dette er lixom et siste rop om hjelp, kanskje dere kan hjelpe meg litt, er værdt et forsøk, det er jo jeg som må gjøre jobben, men hvordan?? hilsen utrolig utrolig deprimert!

Svar:

Hei.

Det er sider i deg selv som ønsker å overleve, og det er denne styrken eller disse ressursene som gjør at du er i livet i dag. Du har vært innlagt gjentatte ganger siden du var 16-17 år gammel, og du er nå innlagt på nytt ved en psykiatrisk sykehusavdeling.

Jeg råder deg til å være ærlig med deg selv og de som jobber sammen med deg på sykehuset. De tankene du har om å ville dø, og de tankene du har om at livet ditt er vanskelig å leve i, er viktige for dine behandlere å kjenne til slik at disse kan få hjulpet deg til å komme deg videre. Å skulle fortsette å tappe blod av deg selv, vil ikke hjelpe deg i en positiv retning. Lavt blodnivå fører til slapphet og depressive tanker kan også opprettholdes på denne måten. Det å tappe deg selv for blod er selvsagt et valg som du selv kan fortsette å ta, men mitt råd til deg er at du velger å legge vekk denne måten å skade deg selv på. Det er viktig at du kan begynne og jobbe med de positive sidene i deg selv, de ressursene som du allerede har i deg selv, og dette er en jobb som du må ta på alvor. Du har helt rett i at det er du som må gjøre jobben, men de behandlerne du har rundt deg på denne avdelingen kan være til støtte og hjelp for deg mens du jobber med de ulike problemstillingene som du sliter med. Selv om du har hatt en vanskelig oppvekst, så betyr ikke dette at du ikke kan ta ansvar for ditt eget liv og din egen utvikling nå selv. Å ha hatt en vanskelig oppvekst, eller vanskelige erfaringer i sin oppvekst, betyr ikke at en ikke kan skape endring i sitt eget liv når en selv har blitt voksen. De vanskelighetene du har opplevd kan også snues til noe positivt, men det er selvsagt under forutsetning av at du selv velger å bruke disse på en slik måte.

Jeg håper du velger å være ærlige overfor dine behandlere, og jeg håper at du klarer å bestemme deg for å slutte med å tappe blod av deg selv.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake