Dette spørsmålet ble stilt 11.11.2008 og ble besvart 14.11.2008.

Spørsmål:

Jeg er ei jente på 30 som har tenkt på noe en stund nå, men ikke hatt noen å prate med det om....

Jeg har så lenge jeg kan huske aldri fått det helt til med relasjoner til andre mennesker, da tenker jeg på relasjoner der jeg sjøl har syntes at vennskapet/bekjentskapet/kjæresten har vært verdt å holde fast ved. Jeg har alltid følt meg utafor og litt annerledes, mens andre ikke opplever meg sånn i det hele tatt. Jeg har lang utdannelse, og en god jobb jeg mestrer godt. Jeg fungerer altså godt på overflaten, men inni meg er det alltid noe som skurrer. De siste årene har dette blitt litt bedre, iallefall ifht til venner, mens ifht kjæresteforhold er det fremdeles ved det samme.

Da jeg var barn gjorde det seg utslag i at jeg ikke tålte at "mine" venninner hadde andre venner enn meg, og jeg prøvde å sørge for at de ikke var sammen med andre. Etterhvert som jeg ble eldre kunne jeg fremdeles kjenne på denne følelsen av å bli tilsidesatt, men den var ikke så sterk lenger. I dag har jeg noen gode venninner som jeg føler prioriterer meg høyt, så jeg kan ikke si at det er noe problem lenger.

I ungdomstida trakk jeg meg unna typiske ungdomsting som festing, smugdrikking/røyking, roting med gutter etc. Jeg var litt redd andre ungdommer tror jeg (uten at jeg var bevisst det da), tror i dag jeg var redd for å bli skubbet over egne grenser, som jeg nok opplevde var litt annerledes enn de andres (i betydningen at jeg ville sette dem før mange andre). Der jeg opplevde at mine jevnaldrende hadde det gøy på fest, og ikke trodde at noe vondt kunne skje dem, hadde jeg en forventning om at mine grenser ikke ville bli respektert og/eller at jeg ikke ville greie å sette dem.

Jeg har blitt utsatt for tre seksuelle ovegrep (beføling) av en i familien som barn og i tenårene. Har tenkt mye på dette i ettertid, men aldri fortalt det til noen. Har også vært deprimert tre ganger (16, 23 og nå), uten at jeg kan forklare hvorfor.

Jeg har lagt merke til at det jeg ofte søker, både hos venner og hos potensielle kjærester, er evne til å vise omsorg og støtte. Jeg har alltid søkt omsorg tror jeg, kan huske det fra jeg var barn/tenåring, uten at det føles naturlig å beskrive episodene detaljert på dette nettstedet. Svært impulsive og intense personer har jeg alltid følt meg uvel rundt, tidligere kunne jeg nesten være litt redd dem. Tenker at det har med litt det samme som i tenåra, en slags redsel for å miste kontroll over egne grenser / at de ikke blir respektert. I dag er dette blitt en del bedre, jeg føler meg tryggere nå, men helt borte er det ikke.

Jeg forelsker meg svært sjelden, men vet ikke hva det egentlig handler om. Har lite erfaring med forhold, og mangler nesten seksuelle erfaringer. De jeg har er dårlige one night stands, der jeg har følt meg brukt og "skitten" etterpå. Jeg strever for tiden med en følelse av å være misslykka, som singel og barnløs 30-åring som nærmest lever i sølibat.

Jeg opplever barndommen min som trygg og harmonisk, er glad i foreldrene mine og vet at de er veldig glade i meg. Har imidlertid aldri greid å prate med foreldrene mine om følelser, selv om de alltid er interessert og spør/åpner for slike samtaler. Er også svært usikker på hva dette skyldes. Søsteren min er forøvrig veldig åpen om følelsene sine til mamma og pappa.

Jeg sliter som sagt med relasjoner til andre, nå er det særlig ifht menn som er problemet. Jeg opplever situasjonen nå som veldig fastlåst, med en ny depresjon, sykmelding og piller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme videre, og jeg lurer på om en av fagpersonene på denne siden kan se noe i min historie som kan forklare hvorfor jeg strever sånn med å få gode og nære relasjoner til menn? Hvorfor forelsker jeg meg ikke? Hva er galt med meg?

Hilsen en som snart gir opp.

Svar:

Hei,

Slik jeg forstår innlegget ditt, beskriver du deg allerede fra barnsben av som en som var redd for å bli forlatt. Personer som har opplevd tap kan ha denne frykten i seg og forsøker å verne om seg og sitt. For meg ser det også ut som du har hegnet om grensene dine, som du sier, av redsel for å miste kontroll.  Dette er også en verging mot tap.

I en kort sekvens nevner du overgrepene som er blitt begått mot deg. Det virker som disse er utført av samme person, og av et familiemedlem. Et slikt kontrolltap kan sette spor som senere gir seg utslag i depresjoner og skepsis til andre mennesker, især av motsatt kjønn. Du nevner at du ikke har fortalt om disse overgrepene til noen.  Ikke sjelden sliter personer som bærer på slike hemmeligheter med betydelig grad av skam. Skamfølelse er noe som gnager på selvfølelsen.  En sterk selvfølelse er igjen et viktig element i nære relasjoner.  Det å være nær en annen og samtidig være helt selv, er en utfordring for mange. Usikkerhet om egenverd og egen betydning, kan gjøre dette vanskelig. Det er ikke dermed sagt at enhver uønsket seksuell erfaring gir traumatiske ettervirkninger. Men ofte setter krenkende barndomsopplevelser atskillig dypere spor enn mange er villige til å erkjenne.

Dette er ikke ment som en forklaring på dine problemer, men en tankerekke om hva som kan være elementer i det du strir med. Du skriver at du opplever situasjonen som fastlåst nå, med depresjon, sykmelding og piller. Antidepressiv medikasjon virker best i kombinasjon med psykoterapi. Du har større muligheter for videre utvikling om du også få tilbud hos en psykolog.  Du bør be fastlegen din om å henvise deg til det lokale DPSet (Distriktpsykiatrisk senter). Gjennom terapi kan du utvikle flere sider ved deg selv som ikke har fått plass i den utviklingen du hittil har hatt. Men en lang utdanning, har du hatt mange anledninger til å bruke ditt gode hode, mens følelsene ofte kan lide under å ikke få være med på ferden.

Jeg kan ikke svare på hvorfor du ikke forelsker deg eller oppnår nære relasjoner til menn. Det kan være mange grunner til det.  Noen av dem finnes kanskje i din historie. Men i stedet for å tenke at "noe er galt" med deg, kunne du kanskje tenke at du har mer å jobbe med når det gjelder ditt eget selvbilde.  Og det virker det som du er villig til å gjøre.  Du har tatt det første skrittet ved å skrive til Klara.  Ikke gi opp. Du har ennå mye å hente. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake