Dette spørsmålet ble stilt 4.11.2009 og ble besvart 11.11.2009.

Spørsmål:

Hei, jeg har et litt stort problem.
Far min har en sykdom som han ikke vil si noe om til meg, men det gjør at han blir veldig deprimert! Han går rundt og har det veldig vondt med selg selv. Mamma hjelper alt hun kan, og de sier at jeg må bare være meg selv og ikke la dette gå innpå meg. Men det går ikke!! Å se at foreldrene dine er triste og lei hele tiden er ganske vondt...
Jeg vil nesten aldri gå hjem lenger, visst jeg er hjemme så rømmer jeg opp for å være alene. Jeg kan ikke ha folk med meg hjem heller. Etterhvert begynte jeg å miste matlysen, så begynte jeg å få søvnproblemer. Klarer ikke å sovne før i 2-tiden på natten og da MÅ jeg høre på musikk visst ikke sovner jeg ikke! Dette begynner å bli litt for mye for meg, men jeg kan ikke si noe, siden pappa er så dårlig allerede. Jeg kan heller ikke snakke med vennene mine for jeg vil ikke at de skal vite noe om det. Jeg vil bare dra vekk fra de hele og heller komme tilbake når alt er normalt igjen.
Hva bør jeg gjøre for å bli kvitt desse følelsene og for å hjelpe mamma og pappa i stede for å bare reise vekk i fra det hele?
Håper på så snart svar som mulig! Takk

Innsendt av jente 16 år

(redigert)

Svar:

Hei jente 16 år!

Problemer blir mindre når vi deler dem med andre. Det at faren din ikke har villet snakke med deg om sin problemer har medført at du med tiden har fått problemer og nå er det deg som ikke vil snakke med noen om dine problemer. Ønsket om at andre ikke skal vite eller at man ikke skal gjøre livet vanskelig for sine nærmeste er kanskje de samme tankene som din far går rundt. Det viktigste for din familie er at noen tar initiativet til å tørre å snakke om hvordan man har det og hvordan man sammen kan gjøre en innsats for at ting blir bedre og hvordan åpenhet og støtte blir viktig for alle sin psykiske helse. Ingen ønsker å ha dårlig psykisk helse, men kan bruke for lang tid til å innrømme at man har et problem eller innse at man ikke klarer å takle problemene på egenhånd. Når din fars problemer og den spenningen dette medfører seg har gått så langt at det påvirker din psykiske helse, så er det tydelig at det blir din oppgave sammen med noen andre voksne å ta tak i situasjonen.

Problemene du beskriver er veldig likt med depresjon. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, økt isolasjon, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, tomhetsfølelse, selvmedlidenhet, mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden og søvnforstyrrelse. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Det er vanlig at flere mennesker takler det på måter som er lite gunstige for en selv, som for eksempel utagerende festing, krangling, isolasjon, rusmisbruk eller trøstespising. Det er veldig vanlig at depresjonen går utover skolegang/jobb og ditt normale funksjonsnivå og sosiale evner. Noen ganger blir det så vanskelig at man ikke klarer å se noe håp og man føler at det ikke er noen andre løsninger enn å trekke dynen over hodet og stenge hele verden ute.

Siden du tydeligvis sliter, så er jeg sikker på at du kan få det lettere i dagliglivet ditt og mestre hverdagen din på en bedre måte hvis du oppsøker hjelp, noe jeg anbefaler deg å gjøre. For å for eksempel komme deg til psykolog trenger du henvisning fra fastlegen din. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det. Fastlegen din (og en eventuell fremtidig psykolog) er avhengig av å få all denne viktige informasjon. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Føler du at det er vanskelig å åpne seg for en annen person så kan du ta meg deg Klara klok innlegget ditt og bruke dette som utgangspunkt for en samtale. For å finne ut hvem som er fastlegen din så kan du ringe fastlegetelefonen på 810 59 500 eller gå inn på NAV sin hjemmeside her. På denne siden har du også mulighet til å bytte fastlege hvis du ønsker dette. Fastlegen din vil kunne lytte til dine problemer og finne et passende tiltak til deg som f.eks. gruppeterapi eller individualterapi.

Jeg vil også anbefale deg å snakke med foreldrene dine om at du skal kontakte noen fordi du sliter for tiden og vil gjøre det som må til or at du skal ha det bedre. Forhåpentligvis vil dette kunne åpne for dialog for det alle er klar over, men ingen tørr å snakke om, nemlig at faren din også sliter psykisk. Hvis det er slik at det blir åpnet for dialog om dette så vil jeg anbefale dere å vurdere å kontakte familievernkontoret og forhøre dere om muligheten til å få familieterapi. Dette er noe som kan være en god idé når deres manglende evne til å kommunisere er noe som har fått konsekvenser for deg som datter. Fortell at du har fått informasjon og rådgivning fra Klara Klok og at det er finnes mange andre informasjons, opplysnings- og hjelpetjenester på nettet som www.psykisk.no, www.mentalhelse.no, www.lommelegen.no og mange andre.

Mens du venter på hjelp kan du ringe Røde kors-telefonen for barn og ungdom på tlf.nr. 800 333 21. Der kan du være anonym og snakke med en person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake