Dette spørsmålet ble stilt 29.10.2009 og ble besvart 3.11.2009.

Spørsmål:

Hei! Jeg er ei jente på 22 år, som sliter...VELDIG!!
Så nå trenger jeg å få ut noen av bekymringene og tankene mine. Jeg er deprimert, og har en borrelia-infeksjon. Har vannvittige smerter fra nakken, og ned i resten av kroppen, mest i musklene tror jeg. Har prøvd omtrent alt av smertestillende, kiropraktor, fysioterapeut, svømming, fysisk aktivitet...ingenting hjelper... Dette er kjempefrustrerende, og jeg ser liksom ingen løsninger på noenting som helst. Har et dårlig forhold til min mor, har 3 søsken, som jeg kunne snakke om problemene med før. Men nå er jeg i grunnen bare sint,sur,lei meg, og har det veldig vondt for å være helt ærlig. Har hatt vonde opplevelser i forbindelse med skole, og praksis i arbeidslivet, og har veldig dårlig selvtillit. Hvis noen er sinte eller lei seg, så tar jeg på med skylden for det, alltid! Uansett om det er min skyld eller ikke. Min mor er veldig ustabil i humøret, og er ofte sint, og klager over alt det jeg gjør som er galt, og det jeg ikke jør, som jeg burde gjøre.Jeg gjør alltid det jeg får beskjed om å gjøre, å gjør alltid så godt jeg kan, men det er aldri godt nok uansett!! Å nå som jeg har borrelia-infeksjon, så er det veldig lite jeg klarer, og orker å gjøre. Er så sinnsykt trøtt, og sliten hele tiden! Synes det er veldig slitsomt å ta på meg ansvaret for alt som mamma er sint eller sur for! Nå klarer jeg ikke å jobbe heller. Får rehabiliteringspenger fra NAV andre året på rad nå. Har ingen venner som bor der jeg bor nå, må bo hjemme til jeg er frisk fra borreliosen, og kan egentlig ikke fordra det. Har hatt selvmordstanker lenge, og tenker på det hver dag. Planen var at jeg skulle komme meg i form, komme meg i jobb, og ha masse glede av hunden min, som jeg fikk i sommer. Nå har jeg egentlig bare dårlig samvittighet for at jeg er en dårlig eier, og ikke klarer å trene så mye med hunden min som jeg egentlig burde. Har så vannvittig vondt!! Men jeg presser meg til å gå tur med hunden min, og trene litt hver dag, men jeg blir av og til sint på henne, og irritert. Har veldig kort lunte for tiden. Det verste er egentlig det å vite at jeg ikke kan gi opp, at jeg må ut av senga, må ut å gå med hunden, må prøve å takle livet, må prøve å leve så normalt som mulig. Hater med selv med store bokstaver, vil vekk fra dette livet så fort som mulig. Folk sier at det ikke er noen løsning, at det må finnes bedre løsninger. Men jeg klarer ikke å se så langt, og jeg orker egentlig ikke mer!! Er så utrolig lei!! Får oppfølging av psykiatrisk sykepleier, men føler ikke at hun klarer å hjelpe meg. Vil helst ha time hos en psykolog som jeg liker, men hun er så opptatt. Føler ikke at jeg kan dele tankene mine med noen andre heller, da blir de bare bekymret, og det er ikke det jeg vil! Jeg trenger hjelp, og jeg føler at jeg trenger hjelp fort!! For dette går ikke lenger!! Men så tenker jeg at det jeg sliter med er ikke alvorlig nok til at jeg kan ringe til legekontoret, eller DPS og si at jeg trenger time fort. Det er jo mange som sikkert sliter mer enn meg? Hvordan kan jeg fortelle at jeg ikke får god nok hjelp av psykiatrisk sykepleier uten å såre henne? Når jeg tenker på framtida mi, så tenker jeg i det ene øyeblikket at ting kan bli bra,i det andre, at jeg ikke vil leve lenger. Men dette kan jeg jo heller ikke være ærlig om ovenfor psykologen, for hvis jeg svarer at jeg faktisk har planer om, og ønsker å ta livet mitt, så vil hun jo sikkert få meg innlagt på psyk.avd, og varsle foreldrene mine, og hva hjelper det? Foreldrene mine kommer bare til å bli bekymret, og sinte, og jeg får enda dårligere samvittighet for at jeg er til bry! Jeg får jo ikke anledning til å skade meg da, men jeg får jo heller ikke noen løsning på det jeg sliter med. Måtte bare får ut litt frustrasjon, får aldri lov å være sint, sur, eller lei meg hjemme. Mamma forlanger at jeg skal være blid og positiv hele tiden, men det klarer jeg ikke!! Selv om jeg gjerne vil!!

Hilsen trist jente på 22 år

(redigert)

Svar:

Hei jente 22!

Ingen kan være glad og positiv hele tiden og dette skal heller ingen forvente av deg. Moren din ønsker kanskje at ditt stemningsleie var litt mer balansert, dvs. at det var litt mer/like mye glede i livet ditt som om det var sorg og problemer. Det er som er sikkert er at man ikke kan gå rundt å ha tanker om å ta sitt eget liv. Når det gjelder din psykiatriske sykepleier så tenker jeg at din sykepleier og alle andre innen helsevesenet prioriterer din helse. Det at du sliter selv om du går i samtaler med en psykiatrisk sykepleier trenger ikke alene å være sykepleieren din skyld og derfor vil du heller ikke såre hennes, eller noen andres, følelser ved å være åpen om at du sliter så mye for tiden. Det kan være tungt for foreldrene dine at du ikke har det bra, men de setter pris på denne ærligheten og åpenheten. Det vil også gjøre dem tryggere på deg hvis de vet at de kan stole på at du tar kontakt med dem når du har det som verst.

Du er i en vanskelig situasjon hvor du føler at du ikke klarer å takle problemene dine og ønsker at den smerten og følelsen av håpløshet slutter. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Den kan påvirke alt fra måten vi tolker våre opplevelser på til hva vi tror andre mennesker måtte tenke om oss. Tanker som for eksempel at det ikke finnes håp, kan være mye å måtte forholde seg til på en gang og man kan føle at det ikke finnes noen annen løsning enn døden. Selvmordstanker og tanker om at du ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe å måtte streve og slite med tunge ting i livet ditt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Når du får riktig hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner.

Selvmordstanker er ikke bra og blir tatt alvorlig. Du skriver at du ikke kan være ærlig overfor din psykolog. Da er hele poenget med å gå til en psykolog borte. Psykologen er nettopp avhengig av oppriktig informasjon fra deg for å hjelpe de best mulig. Hvis det er slik at psykologen din vil at du skal legges inn så er dette fordi psykologen din har tatt en faglig helhetsvurdering av deg og kommet frem til en innleggelse er det beste for helsen din og din egen trygghet. En innleggelse hvor du er på frivillig basis og har trygge omgivelser rundt deg kan ikke skade deg. Kanskje det til og med gir deg den roen og stabiliteten du trenger nå for å få ting litt på avstand. Det er dog viktig å understreke at å være ærlig med din psykolog om dine suicidale tanker ikke nødvendigvis trenger å medføre at du vil bli innlagt. Psykologen vil kunne avgjøre om dette bare er plagsomme eller om du bevisst planlegger hvordan du skal avslutte ditt liv.

Du nevner at du ved en eventuell innleggelse ikke ville fått anledning til å skade deg selv. Det er viktig å vite at selvskading faktisk kan være med på å forsterke de vonde tankene og følelsene som kanskje "bor" i dine depressive tanker. For selvskading er bare en midlertidig flukt fra disse tankene og følelsene. Ofte skader folk seg selv fordi tankene og følelsene deres faktisk er så vonde å kjenne på/bære at man anser selvskading som et "bedre" alternativ. Man får da i det minste en stund fri fra alt det vonde. Men ved å påføre kroppen sin smerte så objektifiserer eller legemliggjør man problemet når egentlig problemet er inni tankene og følelsene våre. Dette er fordi det ofte lettere å ty til slik behandling av sin egen kropp fordi nettopp kroppen er noe man kan ta og kjenne på, noe som kan kjenne reell smerte gjennom, mens tanker og følelser derimot er hverken noe man ikke kan se eller ta på. Problemet med selvskading er imidlertid at de vonde tankene og følelsene ikke forsvinner for godt, men at de alltid kommer tilbake etter en stund med mindre man får jobbet med det som er vanskelig. Man unngår det bare for en stund! Bildet av strutsen, som gjemmer hodet i sanden og som tror at den ikke kan bli funnet, kan fungere som et godt eksempel på hvordan selvskadingen ofte fungerer.

Når det gjelder tips for hvordan du kan bryte denne onde sirkelen, hvor du ender opp med selvskading som den eneste reaksjonsmåten, så tenker jeg at det først og fremst er viktig å presisere at det å skade seg selv er en bevisst og aktiv handling. Det er DU SELV som påfører deg disse skadene og det er derfor du selv som må begynne å jobbe med å finne andre måter å uttrykke dine problemer og vanskelige følelser på. Selvskading er i seg selv sjeldent farlig rent fysisk, så lenge du holder sårene dine rene og påser at du ikke får infeksjoner. Det som er mer skadelig, er at mange av de som skader seg, fratar seg selv muligheten til å utvikle sitt følelsesmessige "jeg" på en tilstrekkelig og hensiktsmessig måte. Du må velge aktivt å la vær å skade deg, samtidig som du jobber med å lære deg selv å uttrykke deg på andre måter. For å bli frisk på sikt og for at du skal få det bedre med deg selv er det derfor viktig at du tar et valg om å legge bort kniven (eller det du skader deg med) og selvskadingen og jobber med å uttrykke dine følelser, tanker og eventuelle problemer på en annen og mer hensiktsmessig måte. Dette kan være alt fra å skrive ned dine tanker å følelser, uttrykke det på kreative måter som kunst og/eller musikk, og sist, men ikke minst å snakke med en profesjonell som kan hjelpe deg ut av dette og finne ut hva det er som har satt i gang dine problemer.

Jeg vil også råde deg til å få tak i et hefte som er gitt ut av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysningsfond i Stavanger. Heftet heter: "Selvskading. En arbeidsbok for unge og voksne". Dette kan du få tak i gjennom internett på denne linken. Jeg kjenner til flere som har klart å hjelpe seg selv ved å få større forståelse om selvskading ut fra dette heftet. Heftet tar både for seg en forståelse av selvskading, og det tar for seg ulike metoder du kan bruke for å lære deg andre måter å uttrykke deg selv på.

Jeg anbefaler deg å stole på de profesjonelle rundt deg og at de gjør sitt beste for å sikre din fysiske og mentale helse. Noen ganger kan dette innebære ting som du ikke alltid klarer å være enig i, men som du kanskje vil innse er bra for deg i lengden. Være ærlig og åpen og fortell dem hvordan du har det nå og sats på deg selv. Det vil være den beste investeringen du vil gjøre i ditt liv. Det at du tvinger deg selv til å gå tur med hunden din og prøver å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon er en veldig god og sterk side ved deg selv som du burde fortsette å ta tak i og utnytte til din fordel. Dette viser at du har ressurser å bygge på for å bli bedre. Når det gjelder konfliktene med din mor kan jeg til slutt anbefale deg å kontakte familievernkontoret og kanskje se om det kan være noe med kommunikasjonen mellom deg og din mor som kan arbeides med slik at noe av det trykket du opplever kanskje kan reduseres litt på hjemmefronten. Du kan gå inn på denne siden for å finne ut litt mer om dette. Det er også noe du kunne tatt opp med din mor.

Håper dette var til hjelp for deg!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake