Dette spørsmålet ble stilt 30.10.2009 og ble besvart 3.11.2009.

Spørsmål:

Hei

Jeg er en jente på 16år. Jeg begynte på vgs denne høsten og etter at jeg begynte der har alt forandret seg. På ungdomsklen var jeg en av de beste i klassen, jeg synes faktisk det var littgøy å øve til prøver for jeg visste at da fikk jeg en bra karakter, og da kunne jeg endelig bli fornøyd.
Jeg var ganske glad oglivet mitt var egentlig ganske bra.

Men da jeg begynte på vgs, har livet mitt bare blitt verre. Jeg synes ingenting er gøy lengre, og orker nesten ikke taken av å gå på skolen, jeg er bare så lei av alt! Klarer rett og slett bare ikke sette meg ned og øve til prøver, for jeg klarer ikke å konsentrere meg, i det hele tatt!!og derfor har jo selvfølgelig karakterene gått mye ned! det eneste som jeg gleder meg til er idretten jeg driver med. Det har ikke skjedd noe hendelser i livet mitt som gjorde at livet mitt bare ble kjedelig og leit. Nå vet jeg bare ikke hva jeg ska gjøre, jeg orker bare ikke mer av noen ting! Jeg tenkte at det kanskje ville gå over av seg selv, men det har vært som dette siden begynnelsen av september, nesten 2 måneder.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. foreldrene mine sier at "de ser at jeg synes skolen er litt vanskligere". Dette er noe jeg tror jeg må ordne opp i selv, jeg tror ikke jeg kan snakke med mamma og pappa om det, jeg vil ikke det heller..vil helst ikke snakke om det til noen.

hva skal jeg gjøre egentlig, vil ikke droppe ut av skolen heller...!?

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei!

Det er mange med deg, som opplever at overgangen fra ungdomsskolen til videregående skole, blir veldig vanskelig og tung. Mange føler de sklir gjennom ungdomsskolen som ingenting. Lesingen går som en lek, og karakterene er gode. Når de da kommer over på videregående skole, så opplever de at karakterene daler, og alt blir bare tungt, også fordi det stilles flere krav til en, og man må jobbe mye mer selvstendig. Du er også i overgangen mellom det å være ungdom, fra det å bli voksen, og det skjer også endel i kroppen din, både fysisk og psykisk.

Selv om du ikke ønsker å snakke med noen, så råder jeg deg til å gjøre det. Det er alltid godt å få ut det man har på hjertet, og det letter veldig, særlig når man møter noen som lytter og kan gi deg hjelp på veien videre. Jeg foreslår at du snakker med rådgiveren på skolen, og helsesøster. Du skal ikke gi opp, men du trenger noen som forstår deg, og som kan støtte deg der du er nå. Lykke til!

Vennlig hilsen helsesøster.

< Tilbake