Dette spørsmålet ble stilt 9.12.2008 og ble besvart 16.12.2008.

Spørsmål:

Jeg er en mann som sliter psykisk. Grunnen til det kan være mye. Jeg hadde blant annet en kald og distansert far som slet psykisk selv, og som kunne ty til vold, psykisk og fysisk, riktignok ikke for ofte men likevel. Fetterne pleide å gjøre angstfremkallende ting med meg, som å henge meg utfor en høy terasse da jeg var tre fire år osv... Jeg var nok forøvrig å regne som en eksentriker på skolen. Dvs jeg var enormt nærtagende og følsom, og det er nok ikke til å komme forbi at det er noe iboende i oss mennesker som går på det å hakke på dem skiller seg ut, eller dem som tar seg for nær av behandlingen. Jeg følte meg altså svært uthengt på barneskolen og ungdomskolen av medelever. På barneskolen var det også enkelte lærere som var "ute" etter meg. Især mattelæreren, siden jeg trolig lider av dyskalkuli, og fikk ikke til matte. Dette kunne eksempelvis arte seg slik at han brukte meg som eksempel foran klassen for hvordan man ikke skulle løse oppgaver, eller kalte meg inn på kontoret med påstander om juks den ene gangen jeg nesten fikk alt rett på en prøve.

Uansett, barndommen har satt sine spor på en slik måte at jeg lider veldig av sosial angst i dag. Jeg har problemer med å tolke det som blir sagt til meg positivt, eller stole på andres oppriktighet. Det gjør igjen sitt til at jeg blir veldig distansert og føler det vanskelig å la folk slippe inn på meg. Men, det er også et annet aspekt, og det er at jeg er overbevist om at min oppførsel også fører til at jeg gjerne blir sett på som rar og eksentrisk av andre. Ihvertfall slik at jeg ikke blir møtt med respekt. Dette er noe som absolutt varierer, men det største problemet er rundt jenter, kvinner. Jeg er nok dessverre svært uattraktiv, og har aldri hatt kjæreste eller noe intimt forhold til noen jente. Dette synes jeg er veldig vanskelig. Selv om jeg aldri har vært intim med dem, har jeg likevel kommet nær inn på enkelte jenter. For noen år siden ble jeg kjent med en jente som jeg snakket mange og dype samtaler med, og som jeg virkelig følte meg på bølgelengde med. Jeg forelsket meg, men det viste seg dessverre at hun ikke syntes jeg var god nok for henne. Det våget hun ikke si til meg, men jeg skjønte det veldig godt da hun i forveien sa til meg at hun ikke var klar for noe forhold, og da jeg traff henne ute på byen sammen med en gutt ikke ville snakke med meg. Nok om det, poenget er bare at slik har utfallet alltid blitt i forhold til alle jenter jeg har prøvd meg på.Og det virker helt klart forsterkende på min angst og depresjon.

Jeg har også møtt en god del motstand i det siste. Jeg har en del utdannelse fra høyskole/universitet. På det studiet jeg nå forsøker å avslutte er det opptakskrav man må igjennom. Da jeg skulle forsøke å ta videreutdanning på det stedet var det slik at alle kom inn bortsett fra meg. Hvorfor er en lang historie, men jeg ser ikke bort i fra at noe av det kan skyldes at jeg kom på kant med den personen som er ansvarlig for inntaket. Det er lett å tenke seg for en utenforstående at det skyldes at jeg var på for lavt nivå, men jeg oppnådde dog samme karakter som de andre som kom inn. Uansett, på denne tiden kulminerte det. Jeg hadde kjærlighetssorg, faren min døde. Et annet nært familiemedlem, som jeg regnet som min far i mangel på noe bedre, ble dødssyk, og jeg ble "kastet" ut av studiestedet der jeg gikk. I tillegg til at jeg ble hengende veldig etter studiemessig.

Jeg valgte for første gang å oppsøke psykolog. Vedkommende virket svært ubehagelig på meg. Jeg følte ikke at han lyttet til meg, men ønsket mer å lese en diagnose inn i alt jeg sa og gjorde. Og riktignok, etter tredje konsultasjon hevdet han at jeg led av paranoid personlighetsforstyrrelse, noe jeg etter å lest nærmere om hva det innebærer oppfattet som absurd. Jeg kontaktet en professor i psykologi, som kunne bekrefte at en rekke eksempler fra forskning viser at det sjelden kan påvises stabil paranoid personlighetsforstyrrelse hos dem som blir diagnostisert således. I alle tilfeller med de som har min bakgrunn. Jeg henviste til dette og forlangte ny behandler.

Så kommer jeg egentlig til det som er spørsmålene (beklager at jeg drar det slik ut) Har jeg innsynsrett i forhold til det psykologene har skrevet om meg? Jeg ønsker ikke å få påklistret en diagnose jeg ikke føler stemmer. Hvordan skal jeg i så tilfelle gå frem? (må jeg utdanne meg til psykolog selv eller hva?)

I det siste har jeg kommet over noe som kalles myers/briggs personlighetstest. Dette fant jeg uhyre interessant. Jeg ble noe så sjeldent som en mannlig INFJ. Jeg vet ikke om den som leser dette er kjent med disse testene, men la oss nå holde oss til det som er viktigst, nemlig at det stemte noe helt utrolig med hvordan jeg ser på meg selv. Ja mer enn det, det sa ting om meg som jeg ikke riktig hadde tenkt over men som jeg fant ut stemte likevel. Det er en av de få virkelig positive tilbakemeldingene på min personlighet jeg har fått må jeg si. Professor i psykologi Kersey, hevder at det er synd det ikke er flere med min personlighet, da empati og interesse for andre personer er så stor. Dette mener jeg også stemmer med virkeligheten, da min interesse og empati for andre er virkelig stor. Det vil si stikk motsatt av hva andre har karakterisert min personlighet som. Jeg har lest diverse artikler nemlig om at menn som ikke får seg kjærester ikke får det for de er noen følelsesmessige egoister. De er snill og servile mot andre for det er det eneste de kan være, da de ikke har andre manipulative krefter å spille på. Slike utspill finner jeg absurde, da det aldri er manipulasjon fra min side å være konfliktsky eller empatisk. Det er bare slik jeg er enkelt og greit.

Og nå kommer mitt andre spørsmål (sorry) gleden over denne nyervervelsen ble kortvarig da det viste seg at psykologstanden tolker disse testene som kvasivitenskap. Da må jeg spørre meg selv, hvordan kan man på den ene siden godta personlighetsdiagnostisering, men ikke personlighetstesting? Vil ikke det i så tilfelle være ganske dobbeltmoralsk? Jeg har i den senere tid satt meg inn i en del slik diagnosetesting, og spørsmålene virker ganske spekulative på meg. Det virker ikke som man tar særlig høyde for at mennesker er forskjellige. Det kan jo ikke være slik at man tar utgangspunkt i det arketypiske og om du ikke havner innenfor denne rammen, blir tatt for å være persolighetsforstyrret? Eksempelvis blir man tatt for å være schizofren om man tror at man besitter overnaturlige egenskaper. Men tenk på dem som er religiøse da, de vil jo alle tro på overnaturlighet. Er det sinnsykt å være religiøs?

Nei, jeg blir litt sånn skuffet og oppgitt over psykologistanden må jeg si. Jeg kan forresten legge til at jeg er fornøyd med den behandleren jeg har nå, selv om jeg ikke føler det hjelper så meget i forhold til min situasjon. Noen gode råd å tips å ta med på veien for meg?

Vennlig hilsen kunstner

(redigert)

Svar:

Hei,

Du gir en grundig oversikt over det du strir med. Det kommer frem at du opplever deg feildiagnostisert av en psykolog, og spørsmålet ditt er om du har innsynsrett i det psykologen har skrevet om deg.  Svaret er at det har du. Du har rett til innsyn i hele din journal, og du kan be om utskrift av denne. Utredningsrapport/resultater skal også være endel av journalen. For å få journalen utlevert, retter du en skriftlig forespørsel til psykologen som har gjort utredningen.  I henhold til journalforskriften er pasienten/klienten eier av sin journal, og du skal ved skriftlig henvendelse få utlevert en utskrift, eventuelt ved å betale for utgiftene, som neppe vil dreie seg om mer enn en hundrelapp eller deromkring.

Det andre spørsmålet ditt som gjelder personlighetsdiagnostisering versus personlighetstesting, kan besvares med at psykologer aksepterer begge deler.  Når noen tester likevel ikke aksepteres og regenes som egnede, er det fordi testene ikke er gode nok. Det kan være at de ikke er normert for norske forhold. Det kan være at de ikke er valide, det vil si ikke tester det de er ment å teste, eller at de ikke er reliable, det vil si at de ikke solide i en test-retest situasjon.

I personlighetsdiagnostikk skal man nettopp ta høyde for at mennesker er forskjellige. Enhver vil for eksempel i kriteriene for personlighetsstruktur finne betegnelser som en selv kan kjenne seg igjen i. Men for å fylle kriteriene for det som vi kaller en personlighetsforstyrrelse, er det antalletkriterier og hvorvidt betegnelsene forekommer i de fleste av personens livssituasjoner, som er tellende. Og selv da vil en være forsiktig med å sette en personlighetsdiagnose, da en slik diagnose krever langvarig utredning og kjennskap over tid til den diagnostiserte personen. Du har helt rett i at det ikke er grunn til å betegne religiøse personer som sinnsyke, og ett av kriteriene for å sette en personlighetsdiagnose skal være at personens måte å fremtre på, ikke er i tråd med den gjeldende kultur.

Det er riktig av deg å være skeptisk til det å bli diagnostisert, og det er alltid det beste i en diagnostiseringsprosess om behandler og klient samarbeider. Du sier at du er skuffet over psykologstanden, men fornøyd med din egen behandler. Som i andre faggrupper er det stor variasjon blant psykologer, og våre klienter har ulike preferanser og foretrekker ulike typer behandler og behandling. Det er en god  ting at du er fornøyd med din nåværende behandler. Jeg er sikker på at han/hun vil kunne bistå deg ytterligere i å oppklare de spørsmålene du fortsatt sitter med. Det er mitt råd at du drøfter spørsmålene med din behandler, og for øvrig tillater deg å stille spørsmål ved rådende diagnostiseringsprosesser når de ikke inkluderer klienten underveis.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake