Dette spørsmålet ble stilt 2.12.2008 og ble besvart 4.12.2008.

Spørsmål:

Hei, Jeg er en gutt på 17 år. ,,
Jeg lurte på om jeg skulle ha snakket med noen, men jeg er redd for at jeg ikke har noen problmer, og bare er til bry, at dem ikke hører på meg eller noe lignende...
Tingen er at jeg alltid tror folk snakker og ser på meg hele tiden når jeg går fordi dem og sånn, samme når noen ler i klasseromet tenker jeg alltid på at det er av meg, og føler meg fort utilpass.
Jeg liker heller ikke å snakke når det er flere en annen person tilstede, jeg blir som regel bare helt taus...

I tillegg er det noe annet som plager meg: Jeg er kjempe privat og ubeslutsom av meg! Jeg lar aldri noen få vite noe som helst av meg, særlig ikke familien min, jeg holder alt hemmelig av en eller annen grunn, og lar aldri noen få noe innsikt i hva jeg føler og alt det der... Selv om dem bare er snille, vil det beste for meg og det der vil jeg aldri snakke med dem (foreldrene mine) om noe som gjelder meg...
Ubeslutsom er jeg også; starter nye prosjekter for meg selv hele tiden; som å bli flink på skolen igjen (som jeg foresten var før, men nå går det ikke i det hele tatt...), lære meg et nytt språk,lese bøker, begynne å trene og lignende. Selv om alle planene ligger klare bare blåser jeg i det, og blir liggende i senga slapp som jeg er. Som f.eks å sende inn dette spørsmålet her, jeg har diktert det mange ganger i hodet mitt,tenkt å sende inn et i flere månter, men det blir aldri noe av; er redd for at noen skal kunne spore meg opp eller finne ut hvem jeg er, eller at jeg høres dum og rotet ut.
Ellers har jeg var bare en interesse, som jeg plutslig kan bruke all tiden min på glemme alt annet, egentlig gjør jeg ikke så mye annet, bortsett fra skolearbeid en sjelden gang.

En siste ting: Jeg idealiserer stillhet alt for mye. Jeg prøver å si så lite som mulig, og tenker mye på det, men glemmer meg bort. Jeg har vel bare en ordentlig venn, og når jeg snakker med han glemmer jeg meg ofte helt bort, og noen ganger kan ordene bare flytte ut av munnen min...

Ble litt lengre og mer rottet innlegg enn jeg først trodde, så takk på forhånd at noen leser det. Og takk for en fin side!

(Følelser)

Svar:

Hei

Jeg kan ikke svare deg helt nøyaktig på hvorfor du har det slik som du har det. Men en del av det du beskriver her, både ift. hvordan du har det på skolen og den redselen for at andre vurderer deg negativt og det du forteller om ubesluttsomhet og aldri dele med andre om hvordan man har, kan minne en del om sosial angst lignende symptomer. Det kan høres ut som du er veldig redd for at andre, både på skolen og hjemme, skal tenke noe negativt om deg og at du derfor velger å la være å starte på noe hvor du kanskje kan bli vurdert eller stort sette er stille når du en gang er sammen med andre.

Det kan være flere årsaker til at du er ubesluttsom som du selv sier og at du sier lite om deg selv, men en årsak som ofte mange kan slite med er tanken om at man sier noe feil eller gjør noe feil og at andre vil se dette. Ofte kan det derfor bli slik at man for å unngå dette ender opp med å være mye alene og ikke starte på noe som kan bli vurdert av andre. Som det du forteller om ift. de problemene du har med å starte på prosjekter og å blir liggende mye på senga. Du sier jo også noe om at du brukte lang tid på å formulere hva du skulle si her, noe som kan være et tegn på at du var redd for å si noe dumt.

Jeg kan dessverre ikke svare deg på om dette handler om sosial angst, men jeg kan her gi en generell beskrivelse av hvordan det kan være å ha sosial angst. Og så kan du selv vurdere om du kjenner deg igjen i noe av dette. Sosial angst kjennes i kroppen omtrent som all annen nervøsitet (tørr i munnen, urolig mage, hjertebank, svetting, tanker som flakker fra den ene katastrofetanken til den andre osv...). Det som er spesielt med denne typen angst, er hvilke situasjoner angsten utløses i og hvilke ledsagende katastrofetanker som får angsten til å øke inni kroppen.

Det er sosiale møtepunkt hvor man risikerer å bli negativt vurdert av andre, som først tenner slik angst. Alle mennesker blir litt nervøse i slike møtepunkt. Det er f.eks normalt å få hjertebank og munntørrhet osv hvis man skal forsøke å ta ordet i en diskusjon hvor man ikke er hundre prosent trygg på de andre deltakerne. Når man har sosial angst er det vanlig å være veldig bekymret for at man ikke skal klare å si noe interessant i en samtale eller at man ikke skal klare og snakke i det hele tatt. Angsten gjør at man tror at andre synes at man er dum og uinteressant. Mange som sliter med dette begynner etter hvert å trekke seg unna de situasjonene hvor det er sjanse for at man skal bli vurdert av andre, kanskje mye slik du forteller at du gjør både hjemme og på skolen. Problemet med denne flukten er imidlertid at man forsterker angsten og at man aldri får en erfaring at det er sjeldent eller aldri at andre ler av en eller at man gjør noe så dumt som det man på forhånd fryktet.

Jeg tror at du har såpass omfattende angstplager, at du trenger hjelp for å komme ut av problemene. Dette er for vanskelig for til at du skal slite med det alene. Jeg er sikker på at du kan få det lettere i dagliglivet ditt og mestre angsten din på en bedre måte hvis du oppsøker psykologhjelp. For å komme til psykolog trenger du henvisning fra fastlegen din. For finne hvem som er fastlege, kan du ringe fastlegetelefonen tlf 81059500 eller eller ved å gå inn på www.nav.no og videre inn på linken til fastlegeordningen. Legen hjelper deg å finne ut hvem som kan hjelpe deg videre. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere på : http://www.unghelse.no/.

Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du får riktig hjelp og støtte i forhold til problemene dine. Hvis du synes det er vanskelig å forklare dette til noen, så kan du begynne med og vise det du har skrevet her til legen og psykologen og andre som skal hjelpe deg. Jeg synes du er flink til å beskrive problemene dine skriftlig og dette er et godt utgangspunkt for å sette seg inn i situasjonen for de som skal hjelpe deg. Det er veldig bra at du skriver inn hit. Dette er første skritt på veien til å skaffe deg hjelp sånn at du kan få hjelp til og få et lettere liv.

Husk at det ikke finnes farlig å være redd og føle angst. Det er fryktelig ubehagelig og slitsomt å ha det slik, men det er ikke farlig. Og heldigvis finnes det flere ting som hjelper mot angst slik at plagene blir mindre. Du kan få mye informasjon ved å kontakte Angstringen Norge, tlfnr. 22223530, et nettverk av selvhjelpsgrupper for mennesker med angstproblemer. Sjekk på nettet http://www.angstringen.no/.

Ikke gi opp! Hopp i det og skaff deg hjelp. Husk det føles alltid verst å grue seg til ting, det kommer ikke til å bli så ille som du frykter. Du kommer til å få det bedre etter hvert når du får hjelp.

Lykke til!

Med vennlig hilsen fra psykologen.

< Tilbake