Dette spørsmålet ble stilt 31.10.2009 og ble besvart 3.11.2009.

Spørsmål:

Heii,jeg er en jente som i snart 6 år har slitt med problemer hjemme,problemet ligger hovedsakelig rundt forholdet mellom meg og moren min men det hender seg at det er problemer med stefaren min og lillebroren min,men de problemene med lillebroren min skylder jeg mest på at han er i puberteten.
Det som er problemet her hjemme er at det er mye krangling mellom meg og moren min,og det går mye på at hun går til personangrep på meg og kaller meg,alt fra lat gris,idiot,dum,slask,egoistisk,frekk,uansvarlig,at jeg ikke kommer til å klare meg på egenhånd,at jeg er ekkel osv, og det har vært en del episoder der det har gått inn i volds episoder der hun har slått meg,klort meg,tatt kvelertak på meg osv.Jeg hadde en lillebror som døde i krybbedød for noen år siden,og han ble bare 10 mndr,jeg hadde ansvaret for å passe på ham mens moren var nede i kjelleren og ryddet,og jeg sjekket på ham at hadde det bra,men da moren min kom opp og sjekket på ham så fant hun ham blå og livløs i sengen,siden jeg var skeptisk til tanken om å få en ny lillebror(mest fordi vi har dårlig økonomi,men også fordi jeg ikke syns hun er en god forelder) så har hun klandret meg og beskyldt meg for å ha drept ham også og det var veldig vondt for meg å høre,og jeg tenker også på det mye og klandrer meg selv for at jeg ikke sjekket på ham enda oftere.som regel når vi krangler så orker jeg ikke å svare tilbake,ikke engang være med på å eskalere det hvis dere skjønner,fordi jeg orker ikke,men hun driver å provoserer og sier enda flere stygge ting om meg til det punktet hvor jeg bare ber henne komme seg vekk fordi jeg ikke orker å krangle,men hun tar jo dette selvsagt som frekkhet.Jeg har aldri slått henne eller lagt hånd på henne på noe vis,men vet selv nå,etter alle de gangene hun har slått meg at jeg kommer til å slå tilbake denne gang hvis hun gjør det samme,for jeg er lei av å være boksesekken hennes,den hun tar sitt sinne utover.Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette godt nok til at du/dere kan forstå denne situasjonen men,jeg vet at hun hater meg fordi jeg minner henne om den biologiske faren min,selvom jeg ikke har hatt noen kontakt med ham heller.jeg vet ikke om det er personlighetstrekk ved meg som minner henne om det,eller om det er hun som forestiller seg ting og innbiller seg selv at jeg er som ham,han mishandlet henne og drakk,men det er igrunn det eneste jeg vet om ham også.men all denne verbale mishandlingen begynner å gå innpå meg,jeg føler at jeg ikke har noen motivasjon til noe i hverdagen,at jeg virkelig begynner å bli de tingene hun sier om meg,bare fordi jeg ikke orker å si henne imot lenger,og at hun kanskje blir fornøyd hvis hun får rett.hun er skrekkelig opptatt av å ha rett hele tiden og selvom hun ikke har det så mener hun at hun har det likevel.Jeg vil ikke bli "ett produkt av min mor" når jeg blir eldre så jeg vil helst bare komme meg så langt unna som mulig og kutte all kontakt med henne,men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.jeg tror virkelig ikke det går å fixe dette forholdet for i hodet hennes er det jeg som er gal og uregjerlig,og det er jeg som er syk og trenger å dra til psykolog...jeg tror ikke hun vet hva hun gjør med meg i det hele tatt,tror ikke at hun vet at hvis man blir fortalt at man er idiot lenge nok så blir man faktisk det..jeg er heltrådløs,har aldri snakket med noen om det her heller,vil ikke at noen av vennene mine skal tenke stygt om moren min heller,at de skal få danne sin egen mening av henne,så derfor har jeg heller ikke sagt noe til dem om dette.Men det går an at foreldre hater barna sine hva?hun har kalt meg ett "uhell" og hun er imot abort også så.Håper noen kan fortelle meg hva jeg burde gjøre som første punkt i allefall.

mvh:en som ikke takler mer stress og tårer

Innsendt av jente 19 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Jeg synes det er trist å lese om hvordan du har det,  men synes også du har mange gode refleksjoner over det som har skjedd- og skjer. Men  det må være vondt at du og din mor har et forhold, som synes preget av negative følelser.

Jeg tenker at det kunne være en tanke at du kunne snakke med din mor alene, om hvordan du ser på situasjonen. At du sliter hjemme og ønsker at ting skal være bedre. Og at du trenger hennes  hjelp med dette, men at du ikke kan høre på hvor mye negativt hun sier om deg. Og, dersom hennes forhold til deg skygges av det som skjedde med din lillebror, så kan det være viktig å se på dette. Både ut fra den sorgen det må være for dere  begge at lillebror døde, men også at de eventuelle vonde følelsene rundt dette, må ryddes opp.   Men også at du ikke kan høre på din mors eventuelle anklager overfor deg. Kanskje si noe til henne om hva dette gjør med deg. Jeg tenker at en slik samtale ikke skal handle om å anklage og kritisere, men mer se om det er noe dere begge kan gjøre, for å  lette på situasjonen. At du ikke kan være noe annet enn den du er, født av dine foreldre og sterk og med masse flott framtid foran deg, hvor du trenger støtte og trygghet hjemmefra. Men kanskje det også kan være ok for  din mor å høre noe av dette du har skrevet til Klara-Klok, om dine tanker rundt det som har skjedd. Hvor jeg synes du viser modenhet og gode tanker rundt det vonde som har skjedd. Kanskje det kan være et viktig  budskap til din mor om hvor reflektert du er.

En annen tanke er at du, for egen del, kan søke noen å snakke med, for å kjenne deg sterkere. Du kan selv ta kontakt med en lege for samtale om dette. Men du kan også selv ta kontakt med et familievernkontor for hjelp. Her kan enkeltepersoner, par og familier få en å snakke med om hvordan man har det og sammen med den andre, se på hva som kan være gode løsninger. Dette er et gratis tiltak. Om du går inn på nettstedet www.bufetat.no kan du klikke deg fram til kontaktadressen til det kontoret som ligger nærmest der du selv  bor og ringe for timebestilling. Av og til kan det være lurt å snakke med noen litt utenfor det som skjer, for å se på muligheter.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake