Dette spørsmålet ble stilt 29.10.2009 og ble besvart 5.11.2009.

Spørsmål:

Hallo.

Jeg er en jente på 16 år, og har sendt inn innlegg her tidligere, som har hjulpet meg ganske mye. Allikevel sitter jeg fremdeles igjen med en del spørsmål, og jeg føler meg helt bortkommen og ganske alene. Jeg er ganske misfornøyd med utseendet mitt, som jeg har nevnt i andre innlegg.. Jeg er overvektig, og føler at jeg ikke har noen positive ting å si om meg selv..

< Jeg sitter nå med en del tanker som jeg vil notere ned, alle på èn gang, og med et ganske irriterende tastatur. Skal prøve å skrive ryddig :) >

Jeg skal gjøre livshistorien min kortere enn hva den er, med å begynne å si at jeg har en bror, en far og en mor. Jeg har ingen kontakt med faren min, bortsett fra noen bursdag- og julekort jeg hvert halvår. Jeg elsker moren min overalt på jord, samme med broren min, som nå er flyttet ut.

Vi hadde en katt for en uke siden.. Hun måtte bli avlivet. Ble veldig tris og lei meg da hun betydde mye for meg. Fikk ny katt.

En annen grusom hendelse i livet mitt, var da en nær slektning døde av en overdose for snart 10 år siden. Dette gikk veldig inn på meg. Jeg kan virkelig ikke si at jeg har glemt det som skjedde selv om det er lenge siden. Tenker mye på det, vi gjorde mye gøy sammen.

Faren min er psykopat, og pedofil. Han gjorde noe med meg når jeg var 1-3 år, da jeg hadde vært hos han en helg. Jeg har ingen spesielle minner fra det.. Husker noen ting da jeg var hjemme hos han, og rommet mitt osv. Noen leker jeg hadde, og en sykkel jeg fikk, men som han nektet å la meg få ha med hjem til mamma. Mamma gjorde forresten alt hun kunne for at han ikke skulle få ha meg. Hun vant til slutt retten om å ha meg, alene, fordi faren min åpenbart løy i rettsalen og flere idiotiske ting.

Husker så godt når jeg var hjemme, og mamma skulle dusje meg, og at jeg kjente en smerte nedentil av det varme vannet. Kjentes ut som et sår.

Husker også at jeg ble tatt med til legen eller noe, i perioden hvor jeg hadde hatt vannkopper. Mamma sa at det var en sjekk for vannkopper nedentil, og arr eller noe. I senere tid viste det seg at det var en sjekk om han hadde gjort noe der, og testen var ''positiv''.

Da jeg var 10-11, fortalte mamma dette til meg. Jeg tror jeg hadde spurt henne om det, for jeg hadde til syvende og sist puslet sammen noen biter, og funnet frem til at det var noe rart med faren min og meg. Hun sa hun ikke hadde planlagt å fortelle meg det så tidlig. Hun begynte å gråte, og det gjorde meg både usikker og redd, og jeg forstod kjapt at, ja, noe hadde han gjort med meg, og det var overgrep og han var pedofil.

Jeg har også måttet flytte en del i mine 16 år, og har både fått og mistet en del venner.

Nå har jeg bodd i her jeg bor nå i snart 5-6 år, og har fått en del venner. Men allikevel er jeg så ufattelig usikker på meg selv, jeg innbiller meg at om vi hadde bodd på samme sted i 16 år, ville jeg hatt kjempe mange venner, og i alle fall noen gode, slik mange folk ofte får når man bor nærmt hverandre lenge og er jevngamle.

Jeg har et dårlige selvbilde, dårlig selvfølelse og dårlig selvtillit.

Jeg er misfornøyd med nesen min, håret mitt(har fått en voldsom kløe i hodebunnen min i det siste, og jeg klør utrolig mye. Har til og med fått skorper og frykter at om 5 år, så er jeg skallet :P Aner ikke hva det er). Jeg har en ganske hvit hud, men misliker å sole meg. Føler at jeg aldri kan bli brun, fordi jeg aldri har sett eller greid å forestille meg selv solbrun. Jeg er veier 90 kg, og er 1.80.. Det er flaut og trist. Jeg vil veldig gjerne gå ned, men jeg kommer meg bare ikke i gang. Sommerferie etter sommerferie har jeg alltid tenkt at er en ny start, at jeg skal ta meg sammen, og gå ned 20 kg. Dette feiler så sinnsykt hver gang. For rundt 1-2 år siden, i sommerferien, startet jeg å trene hver dag. Drakk mye vann, spiste frukt og grønt, overspiste ikke, trente med sit-ups apparat og gå-maskin som vi hadde hjemme. Men så kom den ene bestevenninnen min på besøk hver helg i sommerferien, og vi spiste ufattelig mye drit og snop hver gang. Etter sommerferien veide jeg meg, og jeg hadde gått opp 10 KG. Føltes som et bitchslap i trynet, og jeg var utrolig skuffet over meg selv og min selvdisiplin. Etter det sank selvtilliten og selvfølelsen min ganske mye, og der har den holdt seg.

Og så er det en annen ting, jeg har alltid vært ganske sjenert, nervøs, dum og tåpelig i nærhet av gutter, enten om det er med klasse''kamerater'' eller til og med min egen bror.

Jeg vil finne ut av hva dette skyldes, og har ofte skyldt på faren min, fordi jeg ikke er vandt med noen 'mann' i huset osv. Jeg husker også da jeg var 7 til 12 år, at jeg alltid spurte venninner om faren deres var hjemme før jeg ville komme hjem til dem. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg husker at det var flaut eller hva jeg skal kalle det, å være der når begge foreldrene var hjemme osv. Kan ikke sette fingeren min på det, samme som en del annet jeg går og tenker på, og håper at dere kanskje har noen forslag til hva det kan være :)

Jeg har alltid trodd at om jeg var tynn, og hadde en god selvfølelse som kunne føre til bedre selvtillit, ville jeg bli populær og mer godtatt. Etter at jeg begynte på videregående etter sommerferien nå, føler jeg meg ganske utestengt. Jeg er i en klasse med 16 jenter..

Jeg føler meg så rar, og har forresten alltid slitt med skulking. Eller, fra 9. trinn til nå. Vi har hatt besøk av helsesøster og en psykolog, hvor de gikk igjennom mange punkter av problemer som ofte oppstår hos ungdom. Jeg ble litt nervøs, og deprimert, og ville gråte.

Jeg er likegyldig, jeg glemmer fort. Jeg tenker ikke over konsekvenser. Når jeg skulker, blir mamma like rasende hver gang.

Jeg kan ha tvangstanker. Jeg er fremdeles utrolig skvetten og husredd, og tenker fremdeles på spøkelser og slike ting..

Jeg føler jeg kommer med en hel livshistorie, fra A til Å nå, men er utrolig deilig å kunne skrive ned alle bekymringer :P

Jeg kuttet meg en dag mange ganger på armen, det var første og siste gangen med selvskading.. Jeg har etter den gangen alltid skjult arrene.

Samme tid som dette, gikk følelsene mine frem og tilbake, og jeg ble ofte sint og irritert, både på meg selv og andre. Kunne sitte på rommet mitt og grine over ingenting.

Jeg er fullstendig klar over at jeg er overvektig, og at jeg har en lav selvtillit. Jeg har sagt selv, til og med til min egen mor, at mat er både min bestevenn, og fiende. Jeg mener selv at jeg har en form for spiseforstyrrelse, der jeg kan gå på butikken i all hemmelighet etter å spart opp noen penger, kjøpe masse usunt, gå opp på rommet mitt og fråtse. Etterpå er jeg så sinnsykt sur på meg selv. Jeg spyr det ikke opp igjen, jeg sitter bare igjen med en voldsom kvalme.

Gutter og kjærester kan jeg bare glemme.. Jeg takler ikke presset, selv om jeg faktisk tidligere har hatt en ganske god guttevenn som jeg ofte var med. Men så forandret selvtilliten min seg en del, liker jeg å tro, og jeg mast kontakten bevisst. Jeg vet ikke om jeg skylder på meg selv, at jeg mast han som venn. At jeg liker å tro at jeg KUNNE hatt han som venn fremdeles, at det bare var opp til meg. Jeg er sosialt tilbakestående for å si det sånn, og foretrekker å være hjemme en kveld og spille, enn å være ute med venner.

En tilfeldig mann sa en gang til meg at jeg var feit…

Da jeg fortalte dette til mamma for noen dager siden, lenge etter at dette skjedde, fikk hun helt sjokk. At en voksen mann kunne si noe sånt.

Både før og etter det har jeg vært ganske paranoid ute blant folk. Jeg skulket ofte på ungdomskolen, fordi om jeg gikk forbi noen folk på gaten som lo, trodde jeg at de lo av meg. Om de stirret litt for lenge på meg, eller øynet meg, så på meg fra føttene og opp, ble jeg utrolig usikker og ville egentlig bare synke ned i jorden. Jeg taklet ikke presset på vei til skolen, og holdt meg hjemme.. Det er ikke fullt så ille nå, på VGS, for jeg går såpass tidlig ute når det enda er mørkt.

Vi ble skremt en gang av noen ungdommer som ropte ting etter oss og skulle ta oss. Etter dette er jeg fryktelig redd for å gå ute om sene kvelder. Jeg takler ikke å gå ute blant folk, jeg tar meg nær av alle blikk og innbiller meg ting.

Jeg tenker alltid at om jeg var tynn, ville jeg godtatt meg selv, fått høyere selvtillit og blitt godtatt av andre. Jeg har ganske lange bein, normale armer og har fått komplimenter som at jeg har de rette proporsjonene(etc) som skal til for å kunne bli modell, men det har vært fra mor eller tante, og familie kan si mye for å støtte..

Men jeg innser det jo selv at om jeg tar meg kraftig sammen, og får en sunn og trent kropp, så kan jeg virkelig bli mer selvsikker på meg selv.

Vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg i gang.. Sliter med både fysiske og psykiske ting.. Utrolig vanskelig.

Håper dere kanskje har noen svar, selv om det var en litt irriterende, lang tekst/roman :)

Innsendt av jente 16 år

(redigert)

Svar:

Hei.
Først må jeg gjøre deg oppmerksom på at spørsmålet ditt har blitt redigert for å unngå at du blir gjenkjent. Det er viktig at anonymiteten ivaretas på denne siden. Håper det går greit for deg og at svaret kan være til nytte selv om jeg da ikke kan forholde meg direkte til all informasjonen du har gitt. Det er ikke irriterende for Klara at du skriver langt. Noen ganger er det god egenhjelp i å skrive ned de erfaringer og tanker man grubler på.

Du er god på å beskrive relasjonene dine og hvordan du opplever din hverdag og de erfaringer du har gjort deg. Trist å høre at katten din måtte avlives. Det er vondt å miste et kjæredyr da det er en ekstra god støtte når livet er vanskelig. Det å oppleve et slikt tap kan være med på å forsterke tidligere opplevelser av tap. Det at du har flyttet en del og opplevd dødsfall i nær familie, gjør at du tenker mye på savnet og om situasjonen kunne vært annerledes hvis du ikke hadde flyttet. Den usikkerheten du kjenner på kunne vært der uansett. Du kan ikke endre på det som har vært, men kan klare å takle usikkerheten din og det å knytte varige vennskapsbånd. Nå er du ekstra sårbar og da er det lettere å tenke at alt er håpløst enn å se det som er av muligheter.

Gjennom dine beskrivelser så tenker jeg at du er ei jente som klarer å sette deg mål og som har en styrke i deg. Dette med motivasjon er en viktig faktor. Du ønsker en endring, men vet ikke hvordan komme igang. Kanskje er det også slik at du må justere litt på rekkefølgen og de målene du setter deg. Det kan være negativt for deg å fokusere på endring av kropp. Du er ei høy jente og det kan i seg selv gjøre at man i puberteten føler seg for stor selv om man ikke er det. Det handler mye om hvem man sammenlikner seg med. Du får mye positiv bekreftelse på kroppen din, men blir usikker på om noen også kommenterer negativt. Du er flott sånn som du er. Andre kan kommentere ubevisst og bevisst og det er ulike meninger om hva som er flott, men du trenger å øve deg på å tenke godt om deg selv.

Du har opplevd krenkelser mot egen kropp. Det i seg selv gir en økt risiko for negativt fokus på egen kropp og dårlig selvfølelse. Det er en tøff historie du forteller. Når en far begår seksuelle overgrep mot sitt barn, så er det incest. Landsdekkende telefon for incest og seksuelt misbrukte www.incest80057000.no kan være til god hjelp.  Det blir ikke helt tydelig for meg om du og mamma har fått oppfølging fra helsevesenet etter det som skjedde. Hvis du har en kontakt innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, så anbefaler jeg deg å ta opp den kontakten slik at du får jevnlig oppfølging. Det er god hjelp å få mot vanskelige tanker og god mulighet til å styrke egen selvfølelse og trivsel. Dette er ikke noe du trenger å gjøre helt alene. Hvis du ikke har en behandler, så anbefaler jeg deg å bestille time hos fastlegen din. Der kan du fortelle hvordan du har det og så kan legen henvise deg videre til Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) slik at du kan få god hjelp. Hvis du synes det blir vanskelig å snakke, så kan du vise spørsmålet du skrev hit. På siden www.unghelse.no finner du mer informasjon om hvordan få kontakt og hva som finnes av hjelp.

Du har ikke en farlig overvekt. Hvis du har et ønske om å gå ned i vekt, så anbefaler jeg deg å ikke fokusere for mye på det nå, men ta det gradvis gjennom at du blir aktiv sammen med andre, spiser regelmessige måltider og generelt gir deg selv en bedre hverdag. Ekstreme slankekurer slanker ofte selvtilliten i tillegg. Det handler ikke om at du har for lite selvdisiplin. Det er faktisk positivt å kunne unne seg å være sammen med venner og ha fine stunder istedenfor å følge en diett:)

Du har forståelig nok en del undringer knyttet til din far og det å forholde seg til menn og gutter generelt.  Det er mye "sjenerthet og tåpelighet" som er normalt mellom gutter og jenter i den alderen som du er i nå. Men du har også med deg en ekstra usikkerhet knyttet til din pappa, så også her tenker jeg at det vil være bra for deg å ha noen å snakke med om de tankene du har. Du er ei klok jente som stiller mange gode spørsmål. Det å ha en god kontakt med helsesøster kan også være en god støtte. Du har en god relasjon til mamma, men dere har også hatt mange tøffe erfaringer sammen. Det er på en måte bra at mamma ikke godtar skulking. Du trenger å ha et innhold i hverdagen for å styrke troen på deg selv. Det at dere fikk besøk av helsesøster og psykolog gjorde at mange følelser ble vekket i deg. Det er helt naturlig og da er det viktig at du ikke blir alene med alle de følelsene og tankene, men tar imot den støtten som er rundt deg.

Du er god til å knytte vennskap og har klart det mange ganger før. Men akkurat nå er du i en klasse der du strever mer. Da er det viktig at andre hjelper deg litt igang. Snakk med lærer og ha som mål at du skal ha en skolegang. Ha fokus på en dag i gangen med gode rutiner og lag deg små belønninger og langsiktige mål slik at du gradvis kjenner på økte gode tanker om deg selv. Skulking er ingen løsning da det bare gir økt nederlagsfølelse og mindre mulighet for bekreftelse fra andre. Skoleåret er enda ferskt. Se hva som finnes av aktiviteter og gjøremål som kan være bra for deg.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at du klarer å følge noen av rådene. Ta godt vare på deg selv.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake