Dette spørsmålet ble stilt 5.2.2010 og ble besvart 8.2.2010.

Spørsmål:

Hei.
Jeg trenger å snakke ut litt, til noen voksne som kanskje har råd og erfaring. Så jeg sender inn hit og jeg håper ikke det gjør noe at det er langt.
jeg er veldig heldig. jeg har en fantastisk kjæreste som er veldig snill og søt. før plaget folk oss, siden hun og jeg begge er jenter, men det går greit nå.
jeg har alltid vært en litt ensom og stille jente, og har ikke vært den mest populære. det har gått greit det, jeg har jo noen greie venner. er ikke så mye med dem på fritiden da, da er jeg mest med kjæresten, for vi er også gode venner. jeg prøver at vi to er med venner av oss også, men hun liker ikke å være med folk og blir sittende i et hjørne. så det går liksom ikke. men jeg er jo med venner iblandt også. men jeg er jo ungdom og vil noen ganger bare.. prøve ut alkohol eller sånt, ikke sånn seriøst og bli full eller noe, men bare.. ja, smake. men jeg blir jo aldri bedt på fester/bursdager til folk i klassen/på trinnet. og det er litt trist for meg. vennene mine er kristne og avholds. (jeg er ikke kristen).. det hjelper ikke at helsesøster sier at det er greit og at det er bra at jeg ikke smaker på alkohol og at jeg ikke skal bry meg og sånn..

også er jeg med i en ungdomsorganisasjon. der er også kjæresten min med og jeg føler meg stilt i skyggen bak henne. hun er så smart og flink til å ordlegge seg og er også morsom, og de andre ungdommene liker henne godt. jeg blir bare liten og dum som sier teite ting, fordi jeg er dårlig til å ordlegge meg, særlig muntlig. det stedet jeg kanskje kunne bli likt , er jeg egentlig bare teit fordi jeg er dårlig til å utrykke meg! hva skal jeg gjøre? :(

jeg har følt meg lei meg i det siste og det er utrolig stort press fra skole, særlig når det gjelder vgs valg og eksamen og vi har utrolige mengder prøver.
jeg føler meg mislykket og stygg, siden jeg veier 66 kg og er 166, og når jeg trener blir bare puppene mine mindre. jeg har masse kviser og ingen har likt meg før den kjæresten jeg har nå. jeg føler meg stygg og alene og fortvilet, og samtidig er kjæresten min stressa og sliten og jeg må passe på henne og. det er så mye.

og jeg har begynt å snakke med en gutt på nettet. han er grei, selv om han er 4 år eldre. jeg er sikker på at han ikke er en annen en den han sier. det har jeg fått gode bevis for. det som er dumt er at han er ganske lei seg og har bulimi og er ensom. og ganske negativ. jeg prøver å hjelpe ham og være der, og han er veldig grei mot meg og. vi vet jo at vi aldri kan treffes, men jeg liker å "drømme " litt om det mens han er ganske realistisk. jeg vet ikke helt hvordan jeg kan hjelpe og hvordan jeg kan "deal with" at vi ikke kan være ordentlige venner. jeg bryr meg mye om han og han er også glad i meg, sier han. jeg sier det iblandt til ham og er litt redd jeg sier det for ofte siden gutter ofte blir skremt av det. men jeg vil at han skal vite det og at han skal føle seg verdt noe! så jeg vet ikke helt hva som er best..

unnskyld langt brev, men det var iallefall fint og få det ut og jeg håper på svar!

Innsendt av jente 15 år
(redigert)

Svar:

Hei!

Det er fint at du deler tankene dine. Du er flink til å uttrykke deg skriftlig, så det er i alle fall en måte du gjerne kan kommunisere på.

Jeg skjønner at du har mange tanker og noen bekymringer. Kanskje tar du ansvar for mer enn det du behøver? Jeg forstår du er en god venn og kjæreste, men du har ikke hovedansvar for andre enn deg selv. Det er fint at du er sammen med andre venner enn kjæresten din i blant. Det er sjelden sunt å være for mye alene eller sammen med bare en. Kanskje er det bra om kjæresten har sin tilhørighet sammen med noen andre og du en annen tilhørighet. Det kan fungere helt greit hvis dere er rause mot hverandre og har det fint når dere to er sammen. Om du venter med alkohol gjør ingenting når du er under 18 år, men jeg skjønner godt at du har behov for å være ung og teste ut forskjellige ting.

Når det nærmer seg slutten på ungdomsskolen og du skal forberede deg til videregående, så er det helt greit om du er litt egoistisk en stund og gjør det du synes er viktigst. Det går alltid greit selv om presset er stort, men det er fornuftig at du velger bort ting som bare forstyrrer en stund.

Kroppen din er i stor endring, og i løpet av et par-tre år er du utvokst og har forhåpentligvis et bedre forhold til deg selv enn nå. Det skjer mye, og det er nokså vanlig å være misfornøyd i din alder. Vær snill med deg selv, bruk kroppen din til aktiviteter og gi den mat den har godt av i hverdagen, så blir dere venner etter hvert.

Når det gjelder gutten du har fått kontakt med, så tror jeg at du må tenke likedan som jeg skrev i begynnelsen. Det er greit med kontakt og bra at du kan støtte ham, men tenk over at han ikke er ditt ansvar. Du hjelper ham kanskje best ved å fortelle om positive og vanlige ting som skjer, og at du noen ganger "lytter" til det han vil fortelle. Dette er en variant til andre vennskap du har, og må på samme måte balanseres slik at det tar passe stor plass i livet ditt.

Jeg håper dette var noen tanker du kan bruke. Lykke til!

Hilsen helsesøster.

< Tilbake