Dette spørsmålet ble stilt 27.11.2008 og ble besvart 28.11.2008.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er ei jente på 22 år.. for et og et halvt år siden ble jeg sammen med en eldre mann. Han har 3 barn fra før og har vært gift med moren til 2 av de. Selvfølgelig var jeg litt skeptisk til om jeg turte å binde meg til en eldre mann med barn og jevnlig kontakt med mødrene til hans 3 barn..siden jeg er litt sjalu av meg. Men jeg ble forelsket i han og bestemte meg for å satse. Jeg og barna hans fikk god kontakt og vi ble alle veldig gla i hverandre. :) Jeg kom også godt overens med hans tidligere x`er...Helt til jeg bare fikk NOK!! Hans siste samboer (hun han var gift med),irriterer meg grenseløst..hun er så prippen på alt,og alt må planlegges minst et halvt år i forveien..alt med ferier,skole,endringer av "pappahelgene" osv.. Den første stunden jeg og min samboer var sammen tror jeg hun taklet dårlig.. hun prøvde på en måte å ødelegge (hun syntes nok jeg var for ung for han),så hun ringte å maste på han hver dag,hele tiden var det et eller anet med ungene.. og om de ikke skulle feire julaften sammen den julen også?! HALLO?!! Neida..han og ungene feiret jul hos meg og mine foreldre i år..noe jeg tror irriterte henne en del! ;) men nok om det..det var bare en kort forklaring på hvordan det startet.. for en liten stund siden fødte jeg vår nydelige datter.. .. Problemet jeg egenlig vil ta opp er,at etter vi kom hjem,har jeg slitt en del psykisk.. jeg føler ikke lengre at jeg elsker min samboer like høyt som før.. vi krangler hele tiden,og dette sliter meg bare mer ut. :( Hans eldste sønn på 10 bor hos oss (flyttet hit i sommer).. min samboer er borte på jobb fra morgen til kveld,så jeg har ansvaret for han også.. ikke at det gjør meg noe,men alt i alt,jeg er tross alt bare 23 år g dette er en helt ny situasjon for meg. Stemamma til 2 annenhver helg og "heltidsmamma" til 2.. I helgen kommer de 2 minste,og huset blir igjen fylt opp med 4 unger!! Og jeg må si jeg gruer meg litt.. Jeg har tengt mange ganger å bare be min samboer flytte med ungene,så jeg får fokusert på mitt eget barn og gitt hun all oppmerksomhet isteden. Samtidig er jeg gla i min samboer,og vi har tross alt fått en nydelig datter sammen. Jeg tenker hele tiden at det bare skulle vært oss 3! Men det kommer o aldri til å skje.. hvilket råd vil du gi meg i denne situasjonen Klara?

Hilsen utslitt husmor på 23! :-P

(redigert)

Svar:

Hei.

Når det skjer endringer i livet, kan det ta litt tid før man finner et godt, nytt fotfeste. Når jeg leser det du forteller, får jeg tanker om at du nå har for mye å ta vare på . Hvor du selv nettopp har født et barn og trenger hvile og tid. Samtidig har du og samboer mange andre forpliktelser, som  må tas vare på. Og da er det ikke så unaturlig å få tanker om at man vil være i fred, man krangler og sliter.

Kanskje du og samboer må se litt mer på hva som kan lette situasjonen? Om det er andre måter å støtte hverandre på, enn å kjefte? Kanskje samboer må mer inn hjemme, i forholdet til de andre barna også? Jeg tenker at dere kan trenge noe avlastning en tid framover. Enten fra familie, eller ved å snakke med en helsesøster om situasjonen hjemme. Hvor du ikke har like mye overskudd som før du ble mamma selv.

Det kan også være en tanke at du og samboer søker hjelp ved et familiekontor. Her kan man, gratis, møte en tredjeperson å få hjelp med å sortere litt og se på gode løsninger. Det kan være en god investering med tanke på de ansvarsoppgavene dere har. Om dere vil det,så kan dere finne kontaktadresssen til det nærmeste familiekontor ved å gå inn på nettstedet http://www.bufetat.no/.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake