Dette spørsmålet ble stilt 9.11.2009 og ble besvart 16.11.2009.

Spørsmål:

Hei

Jeg er kjempe deprimert fortiden, og jeg er utrolig lei av det.
Føler meg veldig mye svakere enn før, og bruker mer mørke klær.

På skolen har jeg ingen venner med felles interesser.
Jeg har kun sånne som jeg må late som jeg liker, fordi jeg på en måte blir tvunget til å se dem hver dag siden de går i klassen min..

Jeg har mange venner over nettet som er kjempe hyggelige.
De vennene jeg har på nettet og familien min er grunnen til at jeg lever nå.

Jeg liker hobbyer som ingen andre i klassen min liker.
Jeg vil bli psykolog (som dere på klaraklok.no gjør), når jeg blir stor fordi jeg vil hjelpe andre, men jeg begynner å tvile på fremtiden min.
alle de andre i klassen driver med idrett ogsånn.. alle de virker så lykkelige. for alle har en venn ihvertfall der.. jeg misunner dem så
jeg stiller meg spørsmål hele tida...

Hva om jeg ikke er bra nok?
Hva om jeg er for dårlig?
Kommer jeg til å få venner?
Kommer jeg noen gang til å få familie?
Blir jeg glad igjen noengang?

Grunnen til at jeg er lei meg tror jeg er fordi bestevennen min fra 3 klasse (går i 7.klasse nå), baksnakker og ignorerer meg helt plutselig.
Hun var den enste jeg stolte på, men nå kan jeg ikke stole på noen + at
Jeg lider av klaustrofobi i tilegg, og er mørkeredd..

Jeg sliter skikkelig, har jeg psykiske problemer?
Og jeg vet ikke om jeg tør å si noe til mamma, fordi jeg er redd hun blir bekymret. Mamma er syk i tilegg og blir fort sliten og stressa.
Jeg snakker alltid med pappa, det hjelper.
mamma og pappa bor ikke sammen. jeg er hos de annenhver uke

Mamma har en samboer som er dum.
I flere år har jeg prøvd å være hyggelig med han, men han banner hele tida, og er kjempe negativ og gir meg stygge kommentarer.
+ at jeg har snakket med mamma om det og mamma sier det er forsent. og jeg tror ikke hun er lykkelig..-
vi har heller ikke kontakt med bestemor og bestefar siden de ikke var noe snille med mamma når hun var liten.
jeg synes det er trist.. men mamma vil ikke at jeg skal treffe dem mer

Jeg er den eneste av "venne"gjengen jeg var i før som ikke gikk rundt å klagde over at jeg var stygg hele tida, for jeg synes jeg ser ok ut.. og da ble jeg baksnakket for å være for selvsikker, og en selvdigger fordi jeg viste ganske mye, for egentlig er jeg ganske smart i følge prøver ogsånn og det sier læreren

Men en gutt i klassen går rundt å slår meg i ansiktet og mobber meg. 
Jeg er utrolig svak, og når jeg prøver å få ting til å bli bedre, raser alt igjen.

På skolen går jeg rundt å er lei meg for det meste, og jeg trives ikke med klasse kameratene mine.
Folk legger merke til det, siden jeg var alltid glad før, var faktisk veldig populær osv.
Men når folk legger merke til det, så må de plage meg mer, og det orker jeg ikke.

Og jul er det beste jeg vet om, og jeg vil ikke være lei meg da. for da skal jeg se familien min som jeg nesten aldri ser, og jeg vil ikke være i dårlig humør de 3 dagene jeg skal være der.

jeg har det helt ille nå... jeg får lyst til å gråte, og jeg går rundt å sier til meg selv "I'm just a kid, and life is a nightmare." hele tida.

Jeg føler at jeg er sperret inne og... :(

Hva burde jeg gjøre? jeg vet her ble mye på en gang men...
jeg er desperat..:/
jeg har vurdert å snakke med helsesøster på skolen, men når skal jeg få tid til det? om jeg skal gjøre det trenger jeg mer enn en halvtime (et friminutt), og jeg vil ikke at alle skal vite hvorfor jeg er borte fra en time.

helsesøster er bare på skolen på mandag og onsdag

hilsen jente 12 år

(redigert)

Svar:

Hei jente 12 år.
Når ting blir vanskelig, så kan det bli slik at man isolerer seg litt fra andre og føler seg utenfor. Men det er nettopp da det er viktig å være sammen med andre. Du trenger venner utenfor nettet også.

Selv om du ikke føler dere har de samme interessene, så er det lurt å være sammen med venner på skolen også. Dere kan få mer felles interesser. Du har uansett vennene dine på nettet, så du mister ingenting av å bruke tid sammen med andre på skolen.

Det er flott at du har framtidsplaner. Det er veldig vanlig å være usikker og tvile på hva man vil.  Det virker alltid som alle andre har det så mye bedre, men det er ingen som er lykkelig hele tiden. Alle har sine utfordringer. Du er i en alder der det blir mange spørsmål og mye usikkerhet. Dette har du til felles med de andre i klassen din. Men kanskje du bruker mer tid på å tenke på dette istedenfor å gjøre andre ting i hverdagen? et å bare stille spørsmål til seg selv, kan bli ganske slitsomt. Det å være sammen med andre øker sjansen for at du kan føle deg bra nok, få venner og bli glad igjen. Det er litt tidlig å stifte familie nå, så den bekymringen kan du forsøke å skyve litt lenger bak. Ha fokus på det som er viktig her og nå og det som du kan påvirke.

Det er bra at du snakker med pappa. Snakk med mamma også, selv om du er bekymret for henne. Det at du reagerer når et vennskap endrer seg er helt naturlig. Det betyr ikke at du har psykiske problemer. Men når det blir mange bekymringer i hverdagen, så trenger du tryggheten fra de voksne som du har rundt deg. Du har mange sterke sider og mye å være stolt over, men når du opplever krenkelser, så kan det føre til mye tristhet. Denne mobbingen som den gutten i klassen bedriver, må ta slutt med en gang. Dette må skolen ta ansvar for. Si ifra til lærer.  Du er ikke en svak person, men denne gutten gjør noe galt.

Nå blir det mest det som er vanskelig som du tenker på og da er det veldig lurt at du vurderer helsesøster. Det er et klokt valg. Ta deg tid til en samtale. Det er gyldig fravær og ingen av medelevene trenger å vite hva du gjør. Tenk på deg selv og ikke hva alle andre mener og synes:)

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake