Dette spørsmålet ble stilt 29.10.2009 og ble besvart 5.11.2009.

Spørsmål:

vet ikke helt om jeg roter meg oppi noe som muligens kommer til å slå tilbake på meg det har gjort det før en del ganger nemlig. men klarer ikke slå meg til ro heller

mamma er narkoman og i forbinnelse med det har jeg kuttet kontakten helt i perioder og hatt litt kontakt når jeg sjøl er ''frisk'' nok til det psykisk. i dem periodene jeg har det bra går det helt fint å møte henner. sjøl om hu kan være rusa om jeg møter hu samt det er ikke altid hu dukker opp noe som sårer like ille i dag som for 14 -15 år siden. og da etter noen runder med at hu ikke dukker opp kutter jeg kontakten igjen bare for å bli bedre psykisk. mamma vet jeg skader meg når jeg er lei meg. (angst osv)

nå i det siste dem 3 siste måndtene har jeg hatt angst for at dem jeg er glade i og som står meg aller nermest skal dø fra meg. alt fra venner,mamma,fosterforeldrene mine. som jeg er grusomt knyttet til. sitter å griner fordi jeg ikke vil miste dem tenker og på hva jeg skal si eventuelt i begravelser. noe som trigger angsten mer.

så hva gjør jeg ?! føler meg rådvill på en side. sårer mamma meg like mye som da jeg var lita ang å ikke dukke opp,ikke holde det hu lover, men jeg må se hu lell bare åssen hu har det og er i form skal jeg drite i psyken, at hu kansje sårer
og heller tenke på at jeg kommer til å angre sikkelig om jeg velger henner vekk
den dagen hu dør sitter jeg vel igjen men tanken ''jeg skulle holt kontakt og vertfall sett henner før hu forsvinner for godt

skal jeg da holde kontakt? eller skal jeg tenke på psyken/angsten ? å sitte å håpe at det er lenge til hu forsvinner helt..

jente 22

Svar:

Hei,

Det er et vanskelig dilemma du står i. Den dobbeltheten (ambivalensen) som du beskriver, er noe de fleste ville oppleve i din situasjon.

Du beskriver godt hvordan du orker å se mamma når du selv har det bra, og hver gang håper du naturligvis at hun skal oppfylle sin del av forholdet og stille opp når hun har lovet det. Stadig blir du skuffet og lar det gå ut over deg selv. Det er vondt å tenke på at man kan miste dem man er glad i. Det er en egen øvelse å innse at vi kan komme til å miste noen uten at en fortaper seg i sorg over noe som kan komme til å skje.

Det står noe om dette i boken ”Trange rom og åpne plasser” (Torkil Berge/Arne Repål) som er en selvhjelpsbok ved angst og fobier.

Du spør hva du skal gjøre, om du skal ”drite i psyken” og heller tenke på at du vil angre om moren din skulle bli borte for godt. Eller om du skal tenke på psyken og angsten og holde deg borte fra henne.

Du kan ikke se bort fra din egen psykiske tilstand. Den må du ta hensyn til. Men denne frykten for å miste noen som står deg nær, er også en del av din psyke. Det du trenger, er ikke enten eller, men begge deler.

Det er vondt å savne noe man aldri har hatt. Mange som har opplevd det samme som du, har fortalt at sorgen over tapet av en rusmisbrukende mor eller far kan være ekstra sterk fordi man da også sørger over noe man aldri fikk og aldri vil få.

Det er ikke godt å si om dette har sammenheng med hva slags forhold disse personene hadde til sine foreldre, men det å bryte all kontakt kan bli veldig dramatisk for deg. Det skal mye til å la være å tenke på bruddet, og muligheten for at du vil tenke mye på om du har gjort det rette, vil fortsatt være til stede. Det som er viktig er hvordan du skal ivareta deg selv, eller motta omsorg, uansett hva du velger.

Det virker som du ser realistisk på din mors rusproblemer og at du ikke blir overrasket om hun uteblir fra en avtale. Kunne du ta hele denne realismen inn over deg og innse at sånn er det faktisk? Mulighetene for at det skal bli annerledes kan være små.

Dette er ikke det samme som å slutte å håpe, men det kan spare deg for noen skuffelser. Slik det er nå, vet du at du kan bli skuffet, men håper hver gang at du ikke skal bli det. Kunne avtalen deres være slik at du ikke behøvde å bli sviktet? Kan dere gjøre avtalen lite før møtet slik at moren din hverken kan glemme eller bli heftet med noe annet?

Du vil trenge hjelp til en slik ”realitetsøvelse”.  En fortrolig venn eller en terapeut vil kunne støtte deg i dette arbeidet. Kanskje du kan diskutere spørsmålet ditt med Rustelefonen

Tenk igjennom hvordan du best kan hjelpe deg selv, og gjør det du mener er best for deg og din fremtid. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake