Dette spørsmålet ble stilt 26.12.2008 og ble besvart 2.1.2009.

Spørsmål:

Jeg er ei jente på 19år som har en stebror som er like gammel. Da vi var 15år (og familien vår hadde nylig flyttet sammen), begynte han å bli veldig pågående når det kom til sex. Han tvang meg ikke fysisk, men prøvde først å gjøre meg interessert, og dum og uerfaren som jeg var, gikk jeg såvidt først litt med på det fordi det var spennende å ta på noe jeg ikke hadde kjent før. Men jeg hadde jo ingen følelser for han eller noe sånt, så jeg følte jo at dette blir jo feil om vi går lengre enn dette. Men han fortsette bare å mase hele tiden at jeg ikke orket å stå imot til slutt, så jeg gikk bare med på det... Prøvde å tenke for meg selv at dette kunne jo gi med gode erfaringer for fremtiden, og kanskje det til og med ville være godt?? Men det ble aldri noe godt, bare vondt og ubehagelig... Han kunne bare plutselig komme inn på rommet mitt avkledd, godt erigert, og ville ha noe... Flere ganger prøvde jeg å si nei, og ville at han skulle gå ut igjen. Funket sjelden, så ofte sa jeg bare ja for å få det overstått og slik at han skulle bli fornøyd og slutte med det. Men det sluttet aldri... Inntil en dag jeg klarte å bestemme meg for at nok var nok. Da hadde det gått to år....

Idag sliter jeg med alvorlige spiseforstyrrelser, generalisert angst og depresjon. Har slitt med det i to år, og har hele tiden trodd at det har vært andre årsaker bak, men aldri vært helt sikker. Vet at det er mye annet også, blant annet mobbing, utbrenthet osv. Men jeg har tenkt mer og mer på dette, og blir bare mer og mer usikker på om jeg har noen grunn til å tro at dette er et overgrep? Jeg angrer jo noe sinnsykt, og føler at det er min skyld for at det skjedde. Jeg kunne jo bare si nei fra dag en, ikke sant?

Det er bare ca.to mnd siden jeg noensinne har fortalt dette til noen, da jeg ble akuttinnlagt for andre gang. Har nå vært innlagt tre ganger på akuttpost, et langtidsopphold på DPS på ca.6 uker, og en gang på medisinsk avdeling der jeg fikk intravenøst (væske, elektrolytter osv). Jeg føler at ingenting hjelper, og at jeg bare har blitt en kasteball i dette systemet....

Jeg trenger virkelig hjelp. Sulter meg og kaster opp hele tiden. Veier 40kg (gått ned 17kg), er 162cm høy. Sliter mye med selvskading og selvmordstanker, orker snart ikke mer av dette.

Hva skal jeg gjøre? Og er jeg egentlig utsatt for et overgrep? Det er det sistnevnte spørsmålet som jeg har gått og grublet på veldig mye i det siste....

Svar:

Hei!

Ut fra det du forteller her, så har du blitt utsatt for overgrep fra stebroren din. Du ble presset/overtalt til å delta i seksuelle handlinger som du ikke ville være med på frivillig, og da er det en form for overgrep.

Det beste rådet jeg kan gi deg når det gjelder din situasjon og hva du skal gjøre, er at du viser det du har skrevet her til helsesøster, behandleren din og fastlegen din. Det er behandleren din, fastlegen og de andre hjelperne som kjenner deg og din situasjon best som er de beste til å gi deg gode råd om hva du skal gjøre og hjelp til å få det bedre.

For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Mange som har det slik som deg synes det er vanskelig å snakke om problemene sine eller de håper og bli sett, forstått og at noen skal skjønne hva de sliter med og tilby hjelp og støtte av seg selv. Det er med dette som med andre ting; alt går bedre med litt trening. Jo mer du tar sjansen på å hoppe i det og snakke om det du sliter med, jo lettere blir det etterhvert. Vær tålmodig med både deg selv og behandlerne.

Dessverre er det ikke slik at foreldre, helsesøster, lærere, leger, psykologer, venner eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Du kan jo begynne med å vise det du har skrevet her til psykologen og de andre som skal hjelpe deg og så kan du skrive noe mer detaljert som dagboksnotater o.l. Slikt skriftlig materiale er til god nytte for hjelperen som skal sette seg inn i din situasjon.

Ikke gi opp! Følg opp hjelpen du har tilbud om og hold ut med et behandlingsopplegg over tid, så kommer resultatene etterhvert. Lykke til!

Vennlig hilsen fra psykologen

< Tilbake