Dette spørsmålet ble stilt 9.12.2008 og ble besvart 11.12.2008.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er ei 14 år gammel jente som har problemer med faren min.
Jeg og pappa snakker nesten ikke med hverandre mer, mamma har mer blitt et slags ledd imellom oss. Så vi snakker gjennom henne på en måte.
Jeg føler på en måte at jeg ikke har nok problemer til å kontakte helsesøster eller psykolog. Men folk sier jeg bør gjøre det.

Pappa kjefter hele tiden på meg. For den minste ting, som for eksempel at jeg låser døra til rommet mitt. Grunnen til at jeg låser døra til rommet mitt er fordi jeg har lyst til å være litt alene, men det får jeg ikke lov til mer.
jeg må legge meg klokken ti, nøyaktig, når det er skole dagen etter.
Jeg har tre søsken, men de har flyttet ut pgav videregående skoler. Derfor bor jeg nå alene sammen med mamma og pappa.
Når søsknene mine bodde hjemme kranglet jeg og pappa nesten aldri, og jeg fikk lov til så utrolig mye mer. Etter de flyttet får jeg nesten ikke lov til og se på tv, sitte på pc'en, være lenge oppe osv. Jeg får aldri lov og ut på kveldene..

Når jeg har besøk av venner er pappa kjempe koselig, men med en gang de drar begynner han og kjefte på meg igjen...
Jeg har veldig problemer med han, og om kveldene sitter jeg og hører på trist musikk og skjærer meg. Jeg har aldri sagt dette til noen. Det har jeg ikke tenkt til heller... Jeg er redd for at folk skal tro jeg er gal.
Jeg går aldri i T-shorte mer, bare i lange gensere. Om pappa hadde sett sårene hadde han blitt så sur at jeg ikke hadde fått lov til noe mer.
Det er skjedd to ganger at folk har sett sårene mine, men da har jeg skyldt på at jeg har skrapet meg opp i en trapp og fått mange kutt...

Jeg syntes ikke jeg har nok problemer til og snakke med noen i forhold til andre som sikkert har det mye verre!
Jeg er jo glad i pappa innerst inne, men av og til misliker jeg han sterkt!

Jeg vil gjerne ha et råd om jeg burde kontakte noen, eller om jeg bare skal la vær og prøve og leve så normalt som mulig.

Svar:

Hei jente 14 år.

Det er bare du selv som kan avgjøre om du burde oppsøke hjelp fra helsesøster eller fra en terapeut et annet sted. Helsesøster er ofte den som er lettest tilgjengelig, og det kan i noen tilfeller være lurt å starte med å snakke med henne. Hun kan videre hjelpe deg med å vurdere om du burde oppsøke hjelp hos en annen terapeut. Da må du i så fall til din fastlege slik at denne kan henvise deg videre til behandling hos en psykolog eller annen behandler ved en poliklinikk for psykisk helsevern (BUP). Siden du er under 16 år så skal dine foreldre informeres om at du søker slik behandling.

Men - er det noe annet du kan gjøre for å få det bedre med deg selv? Så lenge du knytter mange av dine problemer til din far, så burde det vært jobbet med forholdet mellom dere. Du er den yngste datteren i huset, og kanskje hans atferd kommer av at han er bekymret for at du skal ha det bra? Jeg kjenner han selvsagt ikke og kan ikke svare på hva dette handler om. Kanskje du kunne snakket med en av dine eldre søsken, og forklart at du synes at det vanskelig hjemme nå når du er alene med foreldrene dine. Kanskje en av disse kunne ha snakket med din far om dette slik at dere kan forsøke og finne en løsning som gjør dette til det beste for dere alle? Det er i alle fall verdt et forsøk.

Det hjelper IKKE at du skader deg selv heller enn å gjøre noe med de problemene du opplever. Selvskading gjør ofte at en fratar seg selv muligheten til å gjøre noe positivt med den situasjonen som du er i. Din far vil ikke endre atferd på grunn av at du skader deg, og jeg tenker at du kan ha rett i at han kommer til å bli sint hvis han finner ut at du skader deg selv. Uansett så er det viktig at du jobber med å finne andre måter å uttrykke deg på, enn ved selvskading. Å skade seg selv handler ikke om å være "gal". Men det er like fullt noe som du aktivt påfører deg selv, og det er aktivt valg du har tatt om at det er selvskading som skal hjelpe deg videre. Jeg kan si til deg med det samme at denne måten å forsøke og hjelpe deg selv på, vil ikke føre til noen positiv endring for din egen del! Det er viktig at du innser at du må jobbe med å finne alternative måter å uttrykke deg på. Jeg kjenner altfor mange unge mennesker som går rundt med sine selvpåførte arr, og det er kjempevanskelig for mange av disse å skulle klare og bruke både t-skjorter og kjoler etc. med korte ermer. Disse arrene er likevel selvpåførte, og det er viktig at du tar et valg om å jobbe med dine problemer på andre måter. Du kan selvsagt velge å fortsette med selvskading, men da må du også stå for de konsekvensene som dette gir.

Selv om valget til syvende og sist er ditt om du skal oppsøke hjelp eller ikke, så råder jeg deg til å ta kontakt med helsesøster i første omgang. Det kan godt tenkes at hun vil ønske og snakke med dine foreldre underveis, og det tenker jeg kan være en god løsning. Det er viktig at du får ordnet i disse problemene slik at du kan utvikle et positivt forhold til din far igjen, og også slik at han kan utvikle et mer positivt forhold til deg. Dette forholdet blir ikke bedre av at både du og din far synes å ikke ville gjøre en endring selv, og det må være relativt slitsomt også for din mor å gå som en løpestreng mellom deg og din far. Jeg håper at dere vil klare å få til og utvikle et bedre forhold til hverandre underveis, siden du enda har noen år igjen å bo hjemme. Hva som har forandret seg mellom deg og din far vet jeg selvsagt ikke, men det høres ikke bra ut for noen av dere at dere har det slik som du beskriver her. Det er viktig at du tar ansvaret for det du kan gjøre, og så må din far ta ansvar for sine handlinger og sine valg.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake