Dette spørsmålet ble stilt 30.1.2012 og ble besvart 6.2.2012.

Spørsmål:

Hei!
Jeg inngikk mitt første forhold som 26-åring med en mann som var 37. Det er flere grunner til at jeg ikke har vært sammen med noen før. Både pga av kulturelle årsaker, men også pga dårlig selvtillit. Har slitt mye med eksem som barn, og alltid sett på det som en barriere for å være nær noen. Men noen år tidligere ble eksemen litt bedre og jeg har vel rett og slett vokst opp til å bli en litt mer selvsikker person.

Jeg møtte ham på et studierelatert møte. Jeg syntes han virket utrolig spennende og vi sendte hverandre en del mailer. Han ville møtes til en lunsj og diskutere mitt fagfelt. Det endte opp som en date. Jeg likte ham godt og ble vel egentlig glad for oppmerksomheten. Etter hvert utviklet det seg til et forhold og han ville gjerne ha meg som kjæresten sin. I begynnelsen var jeg vel normalt skeptisk, men alt føltes så rett for en gangs skyld at jeg ga slipp på forsvarsmekanismene mine som jeg har hatt tidligere. Jeg rett og slett falt pladask for ham.

Jeg fortalte ham etter hvert om de kulturelle barrierene. Han virket innforstått med problematikken, men jeg var også tydelig på at jeg til syvende og sist ville ta en avgjørelse om å gå imot de kulturelle aspektene. Vi har ikke samme hudfarge, religion, heller ikke førstespråk.
Jeg forsto etter hvert at mine følelser for ham var mye sterkere enn hans for meg. Han oppfordret meg til at jeg burde se etter en bedre kjæreste. Han kunne for eksempel si saker som: Vil du ikke være sammen med en som er høyere? Jeg trodde dette skyldtes dårlig selvtillit, men jeg ser nå at jeg bortforklarte alle tegn på at han ikke ville være sammen med meg.

Etter ca. 3 måneder , våknet han en dag og sa at vi ikke passet så bra sammen. At han likte meg, men ikke elsket meg. Jeg forventet meg ikke at han skulle erklære noen kjærlighet til meg etter 3 måneder sammen uansett, men så disse uttalelsene som en beskjed om at han ville gå. Og jeg har alltid lovet meg selv at jeg ikke vil være sammen med noen som ikke vil ha meg 100%. Så jeg tok det rimelig modent og sa at det var ok. At jeg var trist for at han følte det slik, men at det var ok. Deretter sa han noen saker som gjorde at jeg innså at han ikke hadde vært sammen med meg for helt ok grunner. At det bare hadde vært fysisk. Det gjorde meg uhyre vondt å høre, og jeg gikk inn i en sjokkliknende reaksjon, jeg kunne ikke prate eller bevege meg. Han så dette og ville ikke gå før jeg sa noe. Innerst inne ville jeg bare at han skulle dra. Etter at jeg klarte å ta meg sammen hadde vi en samtale, og han var usikker på om han ville at det skulle være slutt. Men det var noe veldig kaldt over ham, som at dette ikke var dramatisk i det hele tatt. Han tok meg med til en kafe for å snakke igjennom, så så han en fyr han nesten ikke kjenner, men ville heller snakke med ham enn med meg. Jeg kjente at dette var lite akseptabelt. Jeg var knust og han ville slå av en prat med noen han ikke kjente. Jeg følte meg totalt tilsidesatt. Deretter ville han gå en tur. Vi pratet igjen. Han sa at vi bare skulle glemme det hele, han ville fortsatt ha meg med til et bryllup han skulle på. Dette bryllupet er i hjemlandet hans og med hans familie tilstede. Jeg fikk en følelse at det handlet om at han ville vise at han hadde dame, det handlet ikke om at JEG skulle være SAMMEN MED HAM. Jeg var ganske tyst og litt avvisende. Til slutt sa jeg at han virket forvirret og at han burde tenke igjennom hva han ville noen dager, og at han deretter kunne ringe meg.

Vi møttes igjen flere ganger over en to ukers periode, mest på hans initiativ. Jeg fikk inntrykk av at han var for usikker, og jeg sa flere ganger at han burde gå om han ikke var sikker. Og han var enig men tok kontakt igjen repeterte ganger. Den siste dagen før han skulle til sitt hjemland, oppførte vi oss som et par igjen, men han sa før han reiste at vi ikke var sammen, og at han skulle fortelle hva han syntes om oss når han var tilbake om tre uker. Jeg forstår ikke hvorfor han følte at det måtte ta slutt før han reiste. Jeg var på dette tidspunktet så sliten av ham, og dette var kvelden da Uttøya-massakren skjedde. Jeg fikk et helt annet perspektiv på det og tenkte dette er over, og det er ikke det verste som kan skje en. Jeg gikk alene rundt i 3 uker, jobbet hardt for å glemme. Etter 5 dager fikk jeg en mail fra ham, hvor det fremgikk at han tenkte på meg og savnet meg. Muligens lettet dette litt på smerten jeg følte, og ting ble litt lettere. Deretter fikk jeg en mail til. En lang mail hvor ingenting ble sagt om meg, men mye om han. Jeg tenkte at han ungikk temaet. Han kom tilbake og sa at det var over. Vi passet ikke sammen. Jeg var ikke enig lengre, ville være med ham. Etter en lang diskusjon ble vi sammen igjen. Det varte to dager. Jeg var så ukomfortabel , kunne ikke komme over alt han hadde sagt. Deretter så vi hverandre igjen etter 2 uker. Igjen (dum som jeg er) ville jeg være sammen med ham. Han sa han ikke kunne være helhjertet med meg. Jeg gikk vel inn i en eller annen fornektelse over det han sa. Han sa blant annet at jeg var dum om jeg ble så trist over å bli dumpet av ham og at jeg burde stille spørsmål ved ting om jeg skal klare meg i denne verden. At jeg er altfor stille og altfor underdannig. Noe jeg virkelig ikke er. Føltes som han ikke kjenner meg i det hele tatt.Han følte også at folk så rart på oss når gikk ute sammen. Men vi ble nå altså sammen igjen, men jeg innså at det bare var hat igjen i ham for meg og jeg dro til min hjemby.Han hadde da blant annet sagt at jeg ikke måtte bli for glad for ham, han visste ikke hvor lenge han ville være sammen med meg osv.

Vi så hverandre ikke på 3 uker. Fikk så en mail fra ham om at vi burde møtes. Jeg forsto at det var slutt, og utsatte møtet i to uker. Da dagen kom sendte han en melding med råd om aktiviteter jeg burde delta på og han hadde de vennene han trengte, og det livet han ville ha, og at jeg burde lyse opp mitt liv med hobbyer. Jeg ringte ham, var opprørt. Han sa at han ikke vil ikke være med meg og at vi aldri kunne sees igjen noensinne. Han hadde heller ikke noe mer å si til meg. Etter dette falt jeg sammen.

Jeg forstår at jeg ikke bør være sammen med ham, men det føles som jeg har vært sammen med to personer. Jeg vet at han er et voksent barn av alkoholiker og lurer på om dette har noe å gjøre med oppførselen hans? Jeg har unngått ham i 5 mnd nå, men ønsker å leve mitt liv som vanlig og vil derfor dra på møtene der vi møttes først. Jeg vet at han kkommer til å være der. Er det ok å dra dit, eller viser jeg for lite respekt for ham da? Hvordan bør jeg oppføre meg? Unngå ham? Snakke med ham som en venn? Som du forstår har jeg ikke hatt en eks før, og vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle dette? Er også redd for min egen reaksjon. At jeg skal bli like trist som da det tok slutt. Takker masse for råd!

Mvh,
Usikker og forvirret
Innsendt av jente 26 år

Svar:

Hei usikker og forvirret!

Jeg kan ikke si hva som er årsaken til den oppførselen du beskriver denne mannen har. Men jeg tenker at du totalt sett har tatt klare valg, oppført deg greit og taklet denne perioden bra, selv om det sikkert er ting som ble feil. Det er det alltid, så da er det viktig å kunne se tilbake og vite at du er sterk og at et arr lysner med tida.

Jeg tror først og fremst at du må ta en klart og bevisst valg om at du aldri skal ønske deg inn i eller la deg "lure" inn i et forhold til denne mannen igjen, og heller aldri ta en kopp kaffe eller gå en tur sammen med han. Først når du vet at du selv ikke kommer til å foreslå noe slikt eller si ja hvis han spør, så kan du være klar til å være på samme sted som han. Jeg tror det er viktig at du viser deg selv denne respekten.

Hvis du går på disse møtene, så må du se an hva du kan gjøre. Det er vanskelig å bestemme det på forhånd, med unntak av at du ikke trenger snakke til eller med han. Du kan kanskje ha som utgangsplan å nikke eller si hei og gå videre?

Kanskje blir du trist, men det er ikke farlig. Gå videre og ta dette som en erfaring. Jeg tenker at du er en sterk dame, og at det er både gode og dårlige erfaringer som er med på å utvikle oss som mennesker, gjøre oss sterkere og oppreist.

Lykke til! Hilsen helsesøster.

< Tilbake