Dette spørsmålet ble stilt 5.9.2010 og ble besvart 10.9.2010.

Spørsmål:

Hei. Jeg er ei jente på snart tjue år som har hatt en veldig fin barndom, med en flott familie. Dessverre ble jeg utsatt for seksuelle overgrep fra jeg var seks til jeg var ti år gammel.
Dette ble utført av datteren til noen av mine foreldres beste venner. Hun var noen år eldre enn meg og meget flink til å snakke for seg.

Besøkene varte alltid en to-tre dager, altså overnatting. Det var jo ingenting å stusse over at jeg alltid måtte dele rom med henne. Jeg må også innrømme at jeg ikke husker alle episodene. Det er tre episoder som har brent seg fast, selv om jeg vet at det var mange flere. Det er som om hjernen har blokkert det, og det verste jeg vet er å snakke om det. Jeg føler også at overgrepene ikke var "skadelige" nok, siden hun var en kvinne og fordi hun var 12-15 år selv.

Da jeg var 16 fortalte jeg mine foreldre om overgrepene. De reagerte jo med sjokk, men tok det allikevel med fatning og de var utrolig leie seg. Det ble ikke snakket noe særlig om de neste par årene, men da jeg var 18 begynte jeg å gå til psykolog. Jeg har alltid kranglet en del med foreldrene mine, har fort blitt sint, store humørsvingninger, men ellers oppført meg bra blant andre og er regnet for å være veldig høflig og koselig. Jeg kan også være ekstremt glad og oppglød. Foreldrene mine sier alltid at enten er jeg langt nede eller høyt oppe. De spør meg alltid om jeg ikke kan prøve å være normal, om jeg ikke kan prøve å finne en middelting.

Psykologtimene var egentlig ikke noe særlig, jeg slet med å fortelle noe som helst om overgrepene. Det var frastøtende, sykt og samtidig altfor privat for noen andre enn meg selv. Derfor ble det mer snakk om foreldrene mine. Det virket for meg som om psykologen mente at foreldrene mine var ignorante og prøvde å svartmale dem, og det endte med at jeg følte at jeg måtte forsvare dem. Jeg sluttet etter ett halvt år.

Jeg har gode og vonde perioder. I påsken 2010 hadde jeg ett massivt utbrudd, nesten som ett panikkanfall og for en uke siden hadde jeg noe av det samme, bare ikke like panisk. Det bryter som regel ut hvis jeg ser på gamle bilder hvor hun er avbildet eller nå som i sist uke, jeg ønsket å snakke litt med moren min om det (noe som er ytterst sjeldent!) men hun sa at hun måtte legge seg. Jeg har vært i normalt humør siden det, men de siste dagene har sinnet og frustrasjonen bare bygget seg mer og mer opp. Nå er jeg på kokepunktet, jeg er så sint på foreldrene mine av en eller annen grunn og alt de vet er at jeg er sint for noe. Jeg kan ikke forklare det.

Jeg har også begynt å se på symptomer for bipolar lidelse 2. Jeg kjenner igjen mange av symptomene men det er jo så klart alt for drastisk å lure på om jeg kan lide av det. Men det er ikke lett å vite hvorfor jeg kan bli så rasende og i neste øyeblikk late som om ingenting har skjedd. Hadde satt stor pris på en tilbakemelding.

Innsendt av jente 19 år
(redigert)

Svar:

Hei!

Ut fra det du forteller her, er det mest sannsynlig andre forklaringer enn bipolar lidelse når det gjelder dine sterke humørsvingninger. Du ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep i flere år. Dette er en alvorlig traumatisk belastning å bli utsatt for og det medfører en del plagsomme etterreaksjoner. Det er bl.a. normalt å ha sterke følelsesmessige svingninger og sinneutbrudd etter og ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er forståelig at du retter dette sinnet mot foreldrene dine. Du var jo et lite barn da overgrepene skjedde og det var foreldrene dine som hadde ansvaret for å ta vare på deg og beskytte deg mot overgrep og andre vonde ting. Selv om foreldrene dine ikke visste hva som skjedde og det ikke var deres skyld at du ble utsatt for overgrep, så har ikke det betydning for den følelsesmessige etterreaksjonen. Det er mulig at du som barn følte du deg sviktet og ubeskyttet når du ble utsatt for overgrep. Og at det nå er disse følelsene som skaper problemer for deg. 

Uansett hva som er årsaken til at du sliter med mye sinneproblemer du ikke klarer å kontrollere, enten du finner ut hva det er eller du ikke skjønner helt hvor det kommer fra, så er det lurt å snakke med noen om dette. Det er slik med de fleste problemer at jo mer du holder dem for deg selv og grubler alene, jo større og verre vokser de seg. For å bli mindre sint og få bedre kontroll over sinneutbruddene, anbefaler jeg at du letter på det indre trykket ditt ved og øve deg på og snakke med de du har omkring deg. Du kan begynne med å snakke med en av foreldrene dine, helsesøster, en lærer, rådgiver eller en annen voksen du stoler på. Jeg anbefaler at du oppsøker en profesjonell samtalepartner som kan hjelpe deg med å bearbeide det du sliter med følelsesmessig. Fastlegen din kan hjelpe deg med henvisning til en behandler. Du finner fram til fastlegen din ved å gå inn på helfo.no

Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du tar mot til deg og begynner og snakke med andre om det du sliter med. Hvis du synes det er vanskelig å forklare deg muntlig i starten, kan du begynne med og skrive dagbok og vise det du skriver til de du vil øve på og snakke med. Det skriftlige gir et godt utgangspunkt for å få til videre samtale. Du kan også vise det du har skrevet her til den du ber om hjelp.

Du kommer til å få det bedre etter hvert når du får hjelp til å bearbeide etterreaksjonene. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake