Dette spørsmålet ble stilt 31.10.2009 og ble besvart 4.11.2009.

Spørsmål:

Hej

Jeg er en 17 år gammel gutt. Jeg vet at jeg ikke bør klage, og bør ikke egentlig være deppet eller noe, for egentlig får jeg alt jeg trenger. Men det er liksom det, jeg får det jeg trenger, men der ender det. Jeg høres kanskje sykt egoistisk og materalistisk ut, og vet at det er mange barn i u-land som ville drept for å ha det jeg har, men sånn er jeg bare.

Jeg har venner og familie som er glad i meg. Jada, det er jo bra. Men jeg er bare sånn person som gjør ting verre enn de er, eller får ting til å virke verre kanskje? tenker det iallefall selv. Vennene mine er for det meste jenter, men det er fordi jeg har mest til felles med dem og er homofil så det er jo egentlig helt normalt. Men her er noe av problemet. Mange av de er ganske overfladiske egentlig, men det er jo jeg også så vi går overens.

Poenget er at det at jeg er homofil er noe jeg ikke har sagt til å så mange, bare de nærmeste vennene mine. De er helt okey med det, men hun ene av mine venner er ganske frekk. Joda, vi to pleier å være sånn frekk mot hverandre, men ofte går hun over streket syns jeg. Sånn at om jeg sier noe som hun ikke liker begynner hun å skrive at jeg er dum og slå meg, noe som jeg synst er sykt pinelig. Sier jo ting til bake, men det er alltid hun som starter det. En annen ting er at hver gang jeg sier noe til vennene mine, som går imot deres meninger, så begynner de å diskutere å drite i meg. Og alltid sånn at vennene mine tar parti med den jeg krangler med, så alle går mot meg.. men de er kjempegreie egentlige da, kanskje jeg som bare overreagerer på visse ting og krangler for helt meningsløse ting.. hmmm.

Joda, men de er greie de. Bare litt iriiterende at de ofte ikke forstår hvorfor jeg mener det jeg mener. Og ofte blir de irritert for at jeg snakker for mye. De er også veldig sån at de velger mellom meg og folk som jeg ikke liker (men som de er venner med). Og de dømmer meg utifra hvordan jeg er med de, og tenker ikke i det hele tatt at jeg har andre sider som jeg kanskje viser til andre personer. derfor vil de ofte ikke invitere meg sammen med andre som de tenker jeg ikke passer sammen med eller som jeg ikke liker.

Også har jeg hatt en som jeg har vært bestevenn med veldig lenge, men nå nylig ble vi uvenner. Dette var fordi jeg bare ikke orket å være venn med henne siden hun nesten aldri tok hensyn til hva jeg ville, og bare til seg selv. Familien hennes var også helt forferdelig, og jeg taklet ikke å snakke med dem fordi jeg var livredd for at de skulle dømme meg eller si noe negativt om meg (det gjorde de ganske så ofte). De pleide alltid å overreagere om hun ikke gjorde ting som de hadde sagt, alt fra å vaske vinduene til å snakke "ulovelig" med faren (moren og faren var skilt og hatet hverandre sterkt). Så jeg forstod selvsagt hvorfor hun var som hun var. Sjenert og veldig opptatt på at hun gjorde tingene rikitg, ellers ville jo foreldrene si et eller annet frekt og skrike til henne (noen ganger slo de hene også, men somoftest prøvde de å beherske seg selv når jeg var der, men hun har også fortalt ting som de har gjort, men jeg har også sett). Men jeg tror at grunnen til hun hadde så dårlig selvtillit var pga moren, siden hun var helt forferdelig mot henne. Jeg utviklet også litt dårlig selvtillit rundt denne perioden, og tror det kan være på grunn av moren + at jeg ikke er flink med å snakke og oppføre meg rundt voksne. Iallefall, ble egentlig uvenner fordi jeg overeagerte fordi hun ble sur for at jeg hadde sagt at jeg skulle være med henne, noe som jeg ikke ville og hadde kun sagt kanskje og derfor orket jeg ikke være med henne lenger. Så nå har vi ikke snakket på et halvt år. Foresten så hadde jeg store porblemer med å fortelle henne ting, fordi jeg ikke stolte på henne, men hun fortalte alt.

Familien min er også helt merkelig. Pappa og mamma lever inni en boble hvor alt er slik de lager det, og ingenting kan være annerledes. De greier ikke å forstå noe, for om jeg sier noe vil de bare bli sur og hyle på meg eller ty til vold om jeg ikke holder kjeft. Pleier å ta igjen nå da, og når jeg var mindre løp jeg bare vekk. Pappa og halvsøsteren min (ikke hans) har et veldig hatfult forhold og klarer somoftest ikke å snakke sammen fordi de bare begynner å hyle. Søsteren min ble ofte slått av pappa når hun var liten fordi han overeagerte for alt (mamma pleide å forsvare søsteren min, men kun ved å stå å snakke fornuft inn i han, og da pleide hun å si at det var fordi søsteren min ikke var hans unge). Vi truet ofte med å ringe til barnevernet, altså meg og mine to søstre, men vi torde jo aldri å gjøre dette. I dag pleier de bare å ungå hverandre, men om de først havner i samme rom ender det som regel i tårer. Men søsteren min er egentlig ganske trangsynt (samt resten av familien min) og om hun krangler med meg ender det som oftest i at hun ber meg slutte å være så femi, og hun har også nevnt at hun ikke vil ha en bror som er homo. Jeg forstår det, jeg ville sikkert ikke hatt det samme om jeg hadde vært hetro. Men nå godtar jeg jo meg selv, men familien min er jeg så redd for å si det til. De vil ikke forstå tror jeg, og de er de eneste jeg er redd for å fortelle dette til (jeg har en lespisk i familien, men de snakker jo bare drit om henne). Vil jo på en måte ha annerkjenning av dem, men hater dem samtidig, så vet ikke hvorfor jeg bryr meg så veldig om det. Lillesøsteren min er kjempegrei, og den eneste som faktisk er litt som meg i familien. Men jeg er så redd for at jeg gjør at hun får dårlig selvtillit, for jeg pleier å klage på henne og si at hun kan gjøre ting bedre (få høyere karakter, lage bedre mat, bli penere med sminke). Jeg vet jeg er forferdelig som vil at hun skal bli bedre, men jeg kunne ønske noen hadde fortalt meg når jeg var mindre hvordan jeg kunne vært bedre, for da ville jeg hatt mer nå. Men jeg er redd for at jeg skaper negative tanker hos henne, at hun føler hun aldri holder mål (men jeg blir så sur når jeg ser hvordan mamma og de bare sier at hun gjør ting kjempebra, når hun faktisk kan gjøre ting bedre).

Og har en kjempeirriterende venn. Hun er en barndomsvenn. Jeg greide å få henne vekk fra meg en stund, men nå er vi venner igjen. Men jeg vil ikke være venn med henne, men får henne ikke vekk fra meg. Hun er veldig kristen, hele familien hennes er ekstremt kristen og konservativ. De tenker at de er mye bedre personer enn hva de er, men egentlig så er de så sykt opptatt av å holde på fasaden. hun er iallefall sann som tenker at man må tvinge kristendom på mennesker, og om hun møter på noen som ikke er det så sier hun at de havner i helvete. Herlighet så utrolig sint jeg blir. Jeg er kristen selv, men jeg liker ikke at hun presser det på meg. Føler bare at jeg havner lenger og lenger vekk fra å være kristen på grunn av henne. Men hun misliker jo også homofile, så vil heller ikke si det til henne..

ja, veldig dårlig forklart, og veldig mye.. sorry, men følte bare for å si det. Iallefall så er det veldig overfladiske problemer, men jeg bare hater det.

Tusen takk, klem fra meg

(redigert)

Svar:

Hei 17 år gammel gutt!

Selv om du materielt sett har det bra, så er det lov til å fortelle at du ikke trives med alt likevel. Ut fra det du skriver, så skjønner jeg at du har mange gode venner, men også folk rundt deg som ikke gjør deg så godt. Slik er det antakelig normalt å ha det for de fleste.

Jeg tenker at det som blir viktig framover er hvordan du lærer å forholde deg til ulike typer mennesker uten å la alt gå inn på deg. Du kan ikke velge bort familie, men du kan velge å være mest sammen med mennesker som du har det bra sammen med. Du er snart voksen og kan velge mer hvordan du vil ha det etter hvert.

Det er ikke uvanlig at familien er de siste som får vite om homofili. Det er veldig flott at du anerkjenner deg selv på dette området, og jeg håper du en dag vi kjenne at det er helt greit å si det til familien også- uansett hva de måtte mene om det. Det er ditt liv og du er sjefen i det.

Hvis du synes at det kunne være godt å snakke med noen om alle dine tanker, så kan du oppsøke helsesøster i skolen og prate. Det kan være fint å lufte tanker og meninger og få innspill fra noen som er objektiv og voksen, men likevel vet mye om ungdom.

Lykke til! Hilsen helsesøster.

< Tilbake