Dette spørsmålet ble stilt 2.1.2009 og ble besvart 8.1.2009.

Spørsmål:

Hei,
Jeg er en jente på 19 som for tiden er i millitæret (er hjemme på perm nå). I begynnelsen var jeg litt ruset på all oppmerksomheten fra alle guttene her og lot meg sjarmere av opp til flere. Jeg fikk etterhvert rykte på meg av å være litt "løs" og den oppmerksomheten som i starten hadde vært smigrende ble mer og mer slitsom og sårende. Jeg føler vel egentlig at jeg selv, ved å opføre meg som jeg gjorde i begynnelsen, har hjulpet folk å stemple meg. Derfor har jeg veldig skyldfølelse i det som skjedde nå rett før jeg dro hjem på perm i julen. Jeg hadde lagt meg tidlig fordi jeg ikke følte meg helt bra, og var derfor alene på rommet da det banket på. Jeg tenkte det sikkert var en av de andre jentene og rope at personen skulle komme inn. Jeg hadde slått av alle lysene, og lå i tillegg med ryggen mot døren så så ikke hvem det var som kom. Husker bare at jeg stivnet helt til da han plutselig tok tak i meg, holdt en hånd for munnen min og holdt meg fast med den andre. Deretter fikk han av meg klærne og voldtok meg.. Prøvde å gjør motstand, men han var for sterk for meg. Da han var ferdig bare så han på meg med skikkelig avsky i blikket og sa "Jeg vet du ville du å, hore", før han gikk som om han ikke hadde gjort noe.
Jeg lå lenge helt fryst i sengen, jeg ville gråte, men fikk det ikke til. Jeg var totalt ydmyket av det som hadde skjedd, og ville bare kvitte meg med alt som kunne minne meg på det. Jeg kom meg til dusjene og knak til slutt sammen, vet ikke hvor lenge jeg bare lå og gråt mens vannet rant over meg. Jeg følte meg så skitten, jeg fikk vondt i magen, og spydde flere ganger. Noen av jentene begynte å spørre meg hva som hadde skjedd, men jeg ville ikke snakke om det, så jeg bare avfeide det.
Jeg husker jeg opplevde det som om jeg betraktet sitvasjonen ovenfra, at jeg ikke var i min egen kropp liksom. Er egentlig mye av det som skjedde som jeg ikke husker så godt, men noe som virkelig har brent seg inn i hjernen min er lukten av parfymen hans, og blikket. Jeg kan ikke lenger lukte den lukten eller møte blikket til en fyr som ligner på hans, uten at jeg blir kvalm og får vondt i magen. Jeg har også begynt å isolerer meg fra andre, selv vennene mine. Jeg har prøvd å snakke med noen om det, men klarer det ikke.
Nå er det heller ikke lenge til permen min er over og jeg må tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kan ikke la være å komme tilbake, sammtidlig som jeg ikke orker tanken på å tilbringe resten av tiden min der i sammen rommet og sengen som jeg ble voldtatt i.
Jeg tviler også egentlig på at folk kommer til å tro meg om jeg sier at jeg er blitt voldtatt, de kommer vel bare til å tro at jeg hadde sex med en fyr og angret etterpå, så jeg legger skylden på ham..

Vet ikke hva jeg skal gjøre? Hvilke rettigheter har jeg anngående å kunne droppe ut av millitæret?
Trenger virkelig hjelp..

Svar:

Hei.

At du ble smigret over all oppmerksomheten fra guttene da du begynte i militæret er helt naturlig, og uansett hvordan du reagerte på all oppmerksomhet er det ingenting som rettferdiggjør eller unnskylder voldtekt. En voldtekt er et alvorlig overgrep og han som voldtok deg har all skyld og ansvar for det som skjedde. Synes derfor ikke du har noen som helst grunn til føle skyld for det som skjedde! I tillegg gjorde du motstand under voldtekten og ga dermed tydelig uttrykk for at dette ikke var noe du ønsket.

De reaksjonene du beskriver i etterkant av voldtekten er psykiske vansker mange får etter alvorlige livshendelser som det en voldtekt er. Med dette henviser jeg blant annet til skyldfølelsen, reaksjoner på lukt og andre sanseinntrykk som minner om hendelsen,og tilbaketrekking og isolering fra andre mennesker og venner.

Du sier du ikke tror du kommer til å bli trodd når du forteller at du har blitt voldtatt. På dette punkt er jeg uenig med deg. Det er svært få kvinner som "dikter opp" en voldtekt, og jeg tror du vil få forståelse og bli møtt med troverdighet når du forteller om voldtekten.

Du spør hva du skal gjøre. Jeg anbefaler deg å snakke med noen for å få diskutert din situasjon og hvilke muligheter du har videre fremover. Forsvaret har egne psykologer tilknyttet arbeidsplassen, og du kan be om å få snakke med den psykologen som er tilknyttet det sted du tjenestegjør. Kanskje kan du få hjelp slik at du kommer over hendelsen og får tilbake lysten til å fortsette i militæret dersom du ønsker det. Hvilke rettigheter du har anngående å droppe ut er jeg usikker på, men dette er det helt sikkert en rådgiver eller annen person i militæret som kan informere deg.

Dersom du ønsker å snakke med noen anonymt for å få diskutert de tankene og følelsene du sliter med etter voldtekten kan du også benytte deg av en tav de mange hjelpetjenestene på telefon. oversikt over disse finner du her.

Med hilsen psykologen 

< Tilbake