Dette spørsmålet ble stilt 9.12.2008 og ble besvart 16.12.2008.

Spørsmål:

Jente på 14 år.
Jeg har en del spørsmål som jeg må få svar på.
I seks år har jeg gått med tanken om å ta livet mitt, jeg har grått om kvelden og jeg har hatt angst, jeg veit ikke hva det er men jeg veit at forholdet mellom meg og mamma er så ødelagt at det ikke kan rettes opp igjen. Vi unngår hverandre. Dette har vært noe jeg har hatt helt for meg selv helt til jeg for en måned siden ble sendt til hastetime hos en psykolog jeg ikke fikk kontakt med så jeg bytta til en jeg liker veldig gått. Så kommer spørsmåla/problemene mine:

1.Det at jeg har et problem og går til psykolog er noe lillebroren min utnytter. Han er ekspert på å provosere og irritere meg også klikker jeg.  Dette sårer meg veldig men jeg biter meg i det og later som jeg ikke bryr meg. Jeg har sagt fra til mamma og pappa og de sier de har snakka med han men det ser ikke ut som han bryr seg for å si det sånn.. Han bare provoserer og irriterer meg på det sterkeste og jeg har flere ganger slått han og da begynner han å grine og løper til mamma. Jeg er frustrert for han vet godt hva han skal gjøre for at jeg tenner altså! Har du noen råd til hva jeg kan gjøre for at han skal slutte??? eller hva skal jeg gjøre?

2.Jeg har så angst for å gå på skolen. Jeg blir ikke mobba men har blitt det i sju år og alle vennene mine har blitt mobba. Jeg er VELDIG følsom og den minste ting for meg til å grue meg til skolen. Spessielt på Søndags kvelden. Jeg har vondt i magen så mye gruer jeg meg. Men jeg har ingen grunn!Vær Mandag bare rister jeg på huet av meg selv og forstår ikke hvorfor jeg grudde meg sånn... Hva tror du dette er? Vi har en klasse med meget dorlig miljø så der liggeer vel noe av grunnen, jeg er nesten ikke trygg på noen....

3.Jeg orker ikke å bo hjemme nå for forholdet mellom meg og mamma er på bånd. Det nytter ikke hva folk sier om at vi burde bli venner men jeg blir kvalm av hu og har bestemt meg for at hu ikke skal ha betydning for livet mitt... Jeg har veldig lyst til å bli innlagt på psykiatrisk senter!. Der kan jeg være vekk fra mamma en stund og bare slappe av å sortere tankene. Hva skal jeg gjøre for at psykologen forstår det??? Jeg er litt redd for å si det for tenk om hu tror at jeg er ute etter oppmerksomhet for det er jeg jo ikke. Hva skal jeg gjøre?? (sånn for å si ifra ikke prøv å kom med tips til et bedre forhold med mamma, jeg har bestmt meg!)

4.En ting til: Jeg gruer meg noe helt sykt til konfirmasjon!!!!! Jeg blir kvalm ved tanken på fest for meg og at mamma skal holde tale. Ingen har noen gang spurt meg om jeg vil konfimere meg! Jeg har ikke fått bestmt noe, og ikke kunne jeg sagt at jeg ikke ville konfimere meg for familien min er kristen og det er en selfølge at man konfimerer seg... Jeg vet ikke om jeg årker å leve til våren 2009. Det er da dagen er... Hva skal jeg gjør? Jeg kan ikke snakke med mamma og pappa om det for å si det sånn..

Hilsen meg.

Svar:

Hei,

Den situasjonen du beskriver, virker låst.  Det vil si at av innlegget ditt virker det som du opplever deg kjørt opp i et hjørne og at det ikke er noe du kan gjøre. Men det er en del du kan gjøre likevel. Jeg vil besvare spørsmålene dine i den rekkefølgen du har stilt dem.

1. Det er lett å la seg såre og provosere når noen pirker borti noe en helst ikke vil ha noe snakk om. Du sier at den yngre broren din utnytter situasjonen med at du går til psykolog.  Du bør du være stolt over at du går til psykolog.  Det betyr at du er villig til å ta imot hjelp, og at du innser at du kan gjøre noe med det hvis du får den nødvendige hjelpen.  Når broren din tråkker på dine såreste tær, kan du for eksempel prøve å si: "Det du sier der, sårer meg.  Det du sier, vet jeg alt om, fordi det gjelder meg. Nå vil jeg at du skal la meg være i fred". Dermed sier du noe om hva som skjer/hva han gjør, hva det gjør med deg, og hvordan du vil ha det. Dersom han ikke oppnår at du tenner, er det sannsynlig at han vil gå lei av å plage deg.

2. Når du har angst for å gå på skolen, ser det ut for meg som du besvarer dette selv gjennom to forhold.  Det ene er det du forteller om at du ble mobbet i syv år. Dette er vanskelig å glemme, og selv om du vet at det ikke skjer lenger, husker kroppen din det.  Og så kommer magesmertene.  Det andre er det du sier om at det er dårlig miljø i klassen. Det kan være en grunn til å grue for å gå på skolen.  Likevel ser det ut til at du slapper av når du kommer på skolen. Så kanskje tanken på det som kan komme til å skje likevel er verre enn det som faktisk skjer. Det er ofte slik. Du sier at du nesten ikke er trygg på noen. Kanskje du kunne snakke med læreren og få i gang arbeid med klassemiljøet? Dette er en sak for skolen.

3. Selv om du ikke ønsker å bo hjemme, er innleggelse i psykiatrisk avdeling neppe noen løsning. Det virker ikke som du opplever deg sett av foreldrene dine slik du ønsker å bli sett, det vil si tatt imot av dem.  Uten at du er klar over det, kan det hende at du ønsker at de skal vise at de forstår hvor vanskelig du har det. Selv om du er sint på moren din, og kanskje på begge foreldrene dine, er det de som er dine nærmeste.  Det ville ikke være urimelig om de kom deg i møte. Siden du nå har en psykolog som du trives med, bør du benytte anledningen til å jobbe mest mulig med forholdet til andre mennesker. Dette innebærer både at du får hjelp til å sette grenser overfor andre, og å prøve å se en situasjon fra en annens synsvinkel uten at du dermed overtar den synsvinkelen.  Det går an å akseptere andres syn selv om en er uenig i det.

4. Dette punktet handler om grensesetting. Det å la seg konfirmere bør nødvendigvis være en frivillig sak, da det dreier seg om at du som voksen, gjentar et løfte som dine foreldre ga på dine vegne mens du var barn. Å konfirmere betyr å bekrefte.  Det kommer frem at du ikke kan si at du ikke ønsker å bli konfirmert.  Dette kan bety at du går inn i noe som du ikke mener noe med. Jeg vil tro at presten vil være interessert i det du strir med og tenker på.  Det ville være naturlig å snakke med han eller henne om disse spørmålene. En slik samtale kan også åpne for nye synsvinkler. En idé er å snakke med psykologen først, slik at du får trent på hvordan samtalen med presten kan gjøres.

Jeg oppfatter din situasjon som sterkt preget av at du opplever å ikke bli forstått av dine foreldre. Siden du er 14 år, er det umulig å se bort fra at ungdomsalder er en viktig side ved problemene.  Men det gjør dem ikke hverken mindre eller uviktige.  Du vil ha nytte av å lære å kjenne hvor grensen går for deg og å ta dine egne grenser på alvor.  Dette kan psykologen din hjelpe deg med. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake