Dette spørsmålet ble stilt 23.10.2009 og ble besvart 29.10.2009.

Spørsmål:

Hei, jeg er en gutt på snart 27 år, jeg har flere spørsmål på en gang. Først hva er angst egentlig er det som å være redd eller er det noe verre. Jeg har en venn som sier han har angst og når jeg spør hva han mener svarer han ikke. Han må ofte gå hjem når vi skal til venner av meg, jeg fikk angst sa han da, jeg må hjem igjen. Han er sær en raring ikke rart att han ikke har hatt kjæreste, en gang hadde han skjært seg opp på kroppen. Depresjon sa han, han røper det meste til meg. Men skjære seg opp, han kan vel ikke være vel bevart da. Han hadde drukket en gang hos meg og ble snakkesalig og da spurte jeg han ut om dett. Hva svarte han angst og depresjon. Foreldrene er dypt religiøse, han hadde vært forlovet med en jente som forlot han til fordel for en annen mann. Det rare ved han er att han kan være sjarmerende og alt men han har angst for kvinner til og med. Men blir han først godt kjent med en kvinne da er han seg selv, ikke angst ingen depresjon bare fordi han er trygg på henne. Er det mulig spør jeg dere. Han har litt problemer fra barndommen har han sagt, han sier att det var noe med hans foreldre. Han får besøk av sin mor av og til. Det virker som om han ikke stoler på mennesker, bare de han føler seg trygge på 100 prosent. Han stoler på meg og ei jente. Jeg personlig tror han lever i en fantasiverden hvor han lever gjennom fantasier for å overleve. Han er snill og alt men han har rare ideer om jenta han stoler på. Han tror att han kan gifte seg med henne og alt, han forstår ikke att han fantaserer og hadde det gått opp for han da hadde han tatt sitt liv. Jeg lar han fantasere men jeg spør dere i panelet, er det mulig å leve i sin egen verden og ikke være klar over det selv, ikke ha mistanke om det en gang. Kan jeg ta feil av min venn og att fakta er att han bare har angst og depresjoner. Som jeg skrev jeg skulle gjerne visst mye mer om angst om det kan gjøre att ett menneske lever i sin ``lille verden`` han må da feile noe mer når han kutter seg og slikt, kan det ha noe med hans barndom å gjøre att han har pådratt seg noe der som han ikke har sagt til meg. Han virker ganske deprimert ut mange ganger.

(redigert)

Svar:

Hei gutt 27!

Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Den kan påvirke alt fra måten vi tolker våre opplevelser på til hva vi tror andre mennesker måtte tenke om oss. Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et depressivt stemningsleie, interesse og gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvføelse og selvtillit, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, søvnforstyrrelse, redusert appetitt og hos noen planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord.

Når det gjelder hans selvskading så kan det være greit for deg å vite at selvskading faktisk kan være med på å forsterke de vonde tankene og følelsene som kanskje "bor" i hans depressive tanker. For selvskading er bare en midlertidig flukt fra disse tankene og følelsene. Ofte skader folk seg selv fordi tankene og følelsene deres faktisk er så vonde å kjenne på/bære at man anser selvskading som et "bedre" alternativ. Man får da i det minste en stund fri fra alt det vonde. Men ved å påføre kroppen sin smerte så objektifiserer eller legemliggjør man problemet når egentlig problemet er inni tankene og følelsene våre. Dette er fordi det ofte lettere å ty til slik behandling av sin egen kropp fordi nettopp kroppen er noe man kan ta og kjenne på, noe som kan kjenne reell smerte gjennom, mens tanker og følelser derimot er hverken noe man ikke kan se eller ta på. Problemet med selvskading er imidlertid at de vonde tankene og følelsene ikke forsvinner for godt, men at de alltid kommer tilbake etter en stund med mindre man får jobbet med det som er vanskelig. Man unngår det bare for en stund! Bildet av strutsen, som gjemmer hodet i sanden og som tror at den ikke kan bli funnet, kan fungere som et godt eksempel på hvordan selvskadingen ofte fungerer.

Det er videre viktig å presisere at det å skade seg selv er en bevisst og aktiv handling. Det er HAN SELV som påfører seg disse skadene og det er derfor han selv som må begynne å jobbe med å finne andre måter å uttrykke sine problemer og vanskelige følelser på. Selvskading er i seg selv sjeldent farlig rent fysisk, så lenge man holder sårene sine rene og påser at man ikke får infeksjoner. Det som er mer skadelig, er at mange av de som skader seg, fratar seg selv muligheten til å utvikle sitt følelsesmessige "jeg" på en tilstrekkelig og hensiktsmessig måte. Han må velge aktivt å la vær å skade seg, samtidig som han jobber med å lære seg selv å uttrykke seg på andre måter. For å bli frisk på sikt og for at han skal få det bedre med seg selv er det derfor viktig at han tar et valg om å legge bort kniven (eller det han skader deg med) og selvskadingen og jobber med å uttrykke sine følelser, tanker og eventuelle problemer på en annen og mer hensiktsmessig måte. Dette kan være alt fra å skrive ned sine tanker å følelser, uttrykke det på kreative måter som kunst og/eller musikk, og sist, men ikke minst å snakke med en profesjonell som kan hjelpe han ut av dette og finne ut hva det er som har satt i gang hans problemer.

Når man har en angstlidelse er det vanlig å kjenne nervøsitet, angst og generell uro nesten hele tiden. Man engster seg for det meste og har overdrevne bekymringer. Det er en frittflytende angst som egentlig ikke er forbundet med spesielle situasjoner. Slik angst kan mange ganger utløse tilbakevendende forvirrende og katastrofetanker. Fokuset handler om alt som kan gå galt. Mange blir også liggende våkne om natten pga. alle bekymringene, og en del plages også av sterke fysiske symptomer (som for eksempel muskelspenninger, magesmerter, kvalme og slitenhet). Sli generalisert angstlidelse kan ofte forveksles med depresjon, da en del av symptomene er like. Det er heller ikke uvanlig at de som sliter med generalisert angstlidelse utvikler depresjon med mye pessimisme for framtiden og mye håpløshet. Sterk nedstemthet og depressiv tankestil kan derimot også medføre bekymring og engstelighet. Både angst og depresjon er to godt kjente lidelser som det finnes mye kunnskap om.

Uten å vite mer om vennen din så er det vanskelig å si om angst eller depresjon er hoveddiagnosen hans, men en ting som er sikkert er at denne angsten ikke er medfødt, men et resultat av negative opplevelser eller forhold i miljøet hans som gjør at han ikke takler situasjonen sin på en sunn måte. Det at han ser annerledes på livet sitt og forstår og tolker ting på en måte andre ikke ser seg enig i, kan være et resultat av hans problemer og hvordan han har lært å takle dem. For enkelte er virkeligheten så vanskelig at de bruker ønsketenkning som en forsvarsmekanisme. Man kan også forstå det som en fornektelse av virkeligheten som gjør at man til slutt er overbevist om at ting er slik man ønsker det skal være. På den måten slipper man å forholde seg til hva man sliter med og hvordan livet hans egentlig er. Ofte vet dog de som sliter, på et eller annet nivå, at de har problemer og at man unngår sine problemer ved å late som om alt er bra. Ved å ikke bearbeide disse problemene så blir man ikke bedre, men kan også forverre situasjonen sin.

Det viktigste du kan gjøre som venn er å ringe og finne på ting med han som før. Du kan være ærlig å si at du er bekymret for han (ikke få det til å høres ut som en beskyldning, men mer som et spørsmål) og at han kan snakke med deg om sine problemer hvis han ønsker dette. Hvordan han kommer til å reagere kan man selvfølelig ikke forutsi, men det viktigste er at du viser at du er en kompis han kan stole på og kanskje han vil tørre å åpne seg opp mer i fremtiden. Hvis han gir uttrykk for at han trenger hjelp så kan du anbefale han å skrive inn til Klara Klok eller kontakte sin fastlege.

Håper dette var til hjelp for deg!

Vennnlig hilsen psykologen

< Tilbake