Dette spørsmålet ble stilt 21.12.2008 og ble besvart 26.12.2008.

Spørsmål:

Hei! Jeg er fostermor til en seksten år gammel gutt. Han har hatt en svært vanskelig oppvekst med en far med psykopatiske trekk som har utsatt han for alvorlig psykisk og fysisk vold gjennom hele oppveksten. Hans mor er psykisk syk og har vært innlagt flere ganger i løpet av oppveksten hans, og er det også nå. Han kom til meg for to år siden, og vi hadde en vanskelig innkjøringsfase med mye aggresjon, vold (slåssing) og rus (hasj). Han hørte også stemmer og så syner. Han har etterhvert falt til ro hos oss, og jeg opplever at vi har fått et nært og godt forhold. Han ruser seg ikke lenger (går på urinprøver), har fått kontroll på sinnet sitt og er nå sjelden aggressiv. Han greier seg fint på skolen, har fått nye venner og han kan nå føle glede (han sier at det har han aldri gjort før). Han sier selv at han var "gal" da han flyttet inn til meg og at han nå ikke er det lenger. I lange perioder ser jeg at han har det bra, han ler mye og virker fornøyd. Innimellom har han perioder der han er litt deprimert og har mye vondt i kroppen. Han har fortalt meg mye om barndommen sin, og forteller også mye om hva som skjer i livet hans nå. Men noe av det han forteller syns jeg det er vanskelig å hjelpe han med og derfor søker jeg hjelp hos dere. Han forteller at han noen ganger når han har lagt seg kan fantasere om hvordan han har lyst til å drepe noen. Metodene han vil bruke er groteske og han sier f.eks. at han vil stikke ut øyenene og spise dem. Han sier at han ofte tenkte slik da han var mindre og da kunne mishandle søsterens dukker (bite dem og rive dem i stykker). Jeg ser at disse tankene skremmer han og han mener selv at han er i stand til å drepe noen. Jeg opplever han som en svært kjærlig og omsorgsfull gutt, som får "vondt i hjertet" når han ser noen som har det vondt og da alltid vil hjelpe. Dette sier jeg til han. Han er enig i min beskrivelse, men sier at han har disse mørke sidene som skremmer han. Han forteller at han har gått løs på et familiemedlem med kniv i sinne da han var mindre. Han ble stoppet uten at noen kom til skade. Han går til en psykolog, som han liker, men vil ikke snakke om dette med han. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette.

Svar:

Hei

Det kommer frem av innlegget ditt at din fostersønn har fortalt mye til deg. Dette er en tillitserklæring. På den andre siden kan det være tungt å være den eneste som er informert om disse sidene ved en ungdom som du har ansvaret for. Og du forstår at han trenger hjelp med disse skremmende tankene.

Slik jeg ser det, vil det være viktig å forsøke å få din fostersønn til å snakke med psykologen sin om disse tankene. Det er ikke så rart at han ikke vil det. Det er åpenbart at tankene skremmer ham, og de er ikke noe han er stolt over. Dette gjør det nødvendig å ha absolutt tillit til den han skal fortelle til. Det kan hende at han trenger noe lengre tid hos psykologen før denne tilliten er etablert.

I mellomtiden er det viktig at du fortsetter å holde på din fostersønns fortrolighet.  Kanskje kan du komme inn på at det ikke er så rart at han har slike tanker, bakgrunnen tatt betraktning. Det kan også være nødvendig for deg å snakke mer om hvor viktig det er å få jobbet med tankene i terapi. Kanskje det går an å snakke om hva som skal til for at han skal kunne fortelle dette til sin psykolog.

Det kommer ikke frem om du har noen form for veiledning som fostermor. Dette bør du be barnevernet om å ordne for deg. Og det bør være en type veiledning som er individuell, fortrinnsvis gitt av en psykolog, da materialet er tungt og mer enn barnevernsspørsmål. Alternativ til Vold gir denne type veiledning. Du kan lese om dette tilbudet ved å klikke her

Det er nødvendig at du som fostermor klarer å beholde den gode relasjonen du har fått til din fostersønn, men det du sitter med her, er i meste laget å takle uten  hjelp. Du ser varme sider ved ham som andre ikke har sett, og som han kanskje ikke helt aksepterer selv heller. Slik sett er det viktigste elementet her at du får tilstrekkelig støtte selv til å kunne fortsette å være til støtte for ham.  Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake