Dette spørsmålet ble stilt 21.11.2008 og ble besvart 24.11.2008.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er en gutt på 16 år.
Når jeg var rundt 1 år (tror jeg det var), forlot min far meg og moren min. Og jeg har aldri hatt kontakt med han siden.
Dette har vært grunn til mye vonde følelser oppigjennom tidene, men dette har jeg mer eller mindre klart å takle.
Nå har det seg sånn at jeg har hatt kontakt med alle andre i faren min sin familie; Farmoren min, tanten min og lignende.

Før ble jeg invitert til familieselskaper, men så ble jeg plutselig ikke invitert.
Så fant jeg ut hvorfor, det var fordi faren min hadde begynt å ta kontakt med dem igjen, og derfor valgte de heller han enn meg.
Dette såret meg veldig, og jeg har i det siste hatt perioder hvor jeg har vært så sur og/eller lei meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.
Det var en gang jeg gikk opp til der jeg visste hvor faren min var, og skulle til å storme inn døra og slå han helseløs.
I fylla en gang var jeg også på vei, denne gang for å drepe han, men av en merkelig (og muligens bra) grunn gjorde jeg det ikke.

Jeg har tenkt på å gå til helsesøsteren på skolen, men jeg har aldri tørd å gå og snakke med henne.

Hva skal jeg gjøre?
Jeg føler meg så forlatt, både av faren min, farmoren min, tanten min, og resten av faren min sin slekt.
(redigert)

Svar:

Hei.

Det er veldig forståelig at du har blandede følelser i forhold til din far. Og du har erfart at han ikke har vært der for deg, opp gjennom livet. Uten at du helt vet hva som ligger til grunn for dette. Men jeg tenker at de grunnene  nok har mer med din far å gjøre, enn deg selv. Du er i en viktig alder også nå, hvor du mer og mer skal stå på egne ben, med en trygg følelse av hvem du selv er og hva du kommer fra. Og er det rimelig at forholdet til din far,  nå tar en del plass hos deg. Det er heller ikke lett for deg å vite hva som ligger bak din fars families opptreden overfor deg. Men det legger seg naturlig nok til det som du har erfart fra din far.

Samtidig tenker jeg at det må bli viktig at du får hjelp med din egen forsoning i dette. Da det sinnet ditt kanskje mer skaper vansker for deg selv. Og noen ganger trenger vi mennesker litt hjelp med tanker og følelser vi bærer på. Jeg tenker at du kan snakke med din mor om dette. Hun kjenner deg og din historie godt. Og det kan også være lurt at du ber om å få snakke med skolehelsesøster om dette. Som en samtalepart  hvor dere kan se på hva som kan hjelpe deg videre. Se på hva som kan skape en bedre situasjon for deg.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake