Dette spørsmålet ble stilt 31.10.2009 og ble besvart 3.11.2009.

Spørsmål:

Jeg hater faren min. Der, nå har jeg sagt det. Jeg hater han. Intenst. Jeg er klar over at å hate er et sterkt ord, men det er det jeg gjør. Jeg hater han. Og det høres så utrolig teit ut når jeg sier hvorfor, for det er så mange fedre som sikkert er slemmere enn min. Men min far tror jeg ønsker at jeg aldri ble født. Iallefall er det sånn det føles. Han klager på meg konstant, og hvis jeg er uenig med han i noe, og vi begynner å kkrangle, så forteller han meg hvor forferdelig jeg er, hvor dum jeg er, hvor grusom jeg er, hvor drittlei han er av meg, og noe som har gått igjen ganske ofte nå; hvor mye han har lyst til å kaste meg ut. Jeg bodde ikke hjemme i fjor, men jeg flyttet hjem igjen i år for å gå på skole. Syns det er litt patetisk å flytte hjem når man er 20år, og jeg prøvde først å finne en leilighet med en veninne, men hun ville ikke. Hennes foreldre vil nemlig ha henne hjemme. Så jeg spurte Mamma om det var greit at jeg bodde hjemme, og hun sa det gikk helt fint. Vet ikke om hun mente det jeg, vanskelig å si, for hun virket ikke begeistret, men men. Så jeg flyttet inn igjen. Og jeg tilbød meg å betale penger for å bo der, men det ville de ikke ha. Og siden jeg har flyttet inn, så har faren min fortalt meg hvor mye han har lyst til å "hive meg på ræva ut". Og når du får høre det nok ganger, sammen med gjentatte ganger i oppveksten å bli kalt drittunge, dum kjerring, slem, grusom, osv, så gjør det noe med selvtilitten din. Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Saken er den at jeg veldig gjerne vil bo hjemme. JEg er kjempe glad i broren min, og moren min, men vet ikke om jeg kan bo her sånn situasjonen er nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre, for elsker å bo her, men er ikke noe gøy å heletiden bli minnet på hvor uønsket du er. Hva syns du jeg skal gjøre? Burde jeg flytte ut? Eller burde jeg bli? Har vurdert å spørre moren min om hun vil jeg skal bo her, men er redd for å høre svaret. Vet ikke om jeg vil høre det. Dessuten er hun en person som ikke snakker om følelser. Det er ingen i det huset her. En ting er sikkert, jeg skal aldri bli som faren min. Jeg hater han. Han er voksen nok til å vite at man ikke skal si sånne ting hvis man ikke mener det. Så da må han vel mene det da? Åh, det her er så vanskelig! Hva syns du?

Tusen takk for hjelp. Håper du ikke syns jeg er for patetisk...

Innsendt av jente 20 år

Svar:

Hei.

Jeg synes slett ikke det er patetisk det du skriver, men forstår at du sliter med hvordan tingene er hjemme. Hvor du har flyttet tilbake for å gå skole etter en tid "ute".

Det jeg tenker er at det kanskje kan være greit at du tar initiativ til en samtale om dette at du bor hjemme. At du forteller hvordan du er usikker på om dine foreldre synes det er ok. Og  ber de om hjelp. Hjelp, sammen, med hvordan dere kan bo sammen ved å vise hverandre positiv oppmerksomhet og respekt. Kanskje se litt på hvem som gjør hva og slikt, fordeler en del ansvar for praktiske ting, dersom det skaper vansker i hverdagen. Men mest av alt at dere ser på hva alle kanskje  må bidra med for å bedre forholdene. 

Du kunne kanskje også vurdere om det kan være aktuelt å snakke med din far om hva dere begge kunne gjøre for å få det noe bedre sammen hjemme. På et vis lage noe felles kjøreregler / avtaler for å lette forholdene. Da jeg tenker at deres forhold kanskje skaper vansker også for de andre. Du kan også si til ham at du ikke synes om at han omtaler deg negativt. Dette med at du hater ham, kommer sikkert fra  års erfaringer med ham, men det kan kanskje være mulig å skape mer husfred hjemme, dersom dere to enes om noe felles. Jeg vil jo tro at han også synes dette er vanskelig.

Dette med å flytte ut, kan selvfølgelig være et alternativ. Du kan ta kontakt med skolerådgiver eller med sosialkontoret i kommunen din for en samtale om dette og undersøke hvilke mulighete du har for egen bolig / hybel. Du kan undersøke mer om økonomiske muligheter, blant annet ved å kontakte Statens Lånekasse for utdanning. Om du går inn på nettstedet www.lanekassen.no og søke på ulike ordninger som stipend og lån. Du kan også ta en prat med skolerådgiver/ skolehelsesøster og/ eller sosialkontor om hvordan du har det hjemme og se på hva som kan være ok å gjøre.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake