Dette spørsmålet ble stilt 18.12.2008 og ble besvart 23.12.2008.

Spørsmål:

Hvorfor kan ikke alle slutte å spørre om jeg har d bra? Jeg har ikke det. Jeg har det ikke bra. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg har fin familie og noen venner, og ikke minst en nydelig kjæreste. Det knuser noe inni meg hver gang noen spør hvordan det går. Jeg svarer det samme hver gang. Jeg har det bare bra. Jeg lyger for alle. For familie, bestevenninne, nære venner, bekjente og ubekjente. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Av og til vil jeg ha noen jeg kan gå og snakke med, noen som ikke er familie, venner eller kjæreste. Men av og til skjønner jeg ikke hva som er meninga. Jeg trenger det ikke. Men jeg tror det er akkurat hva jeg trenger. Men jeg er så redd for at jeg ikke vet hva vi skal snakke om. Jeg er veldig redd for å snakke om vonde ting, for jeg vil ikke grine mens andre ser på. Jeg hater det. Jeg har nesten ikke venner lengre, fordi jeg holder meg inne. Jeg er ikke med kjæresten min på fester. Jeg finner alltid unnskyldninger til og ikke finne på noe med noen. Jeg går ikke på skole, pga alle nye mennesker osv. Jeg er bare sliten og lei hele tiden. Er ikke ofte så glad. Jeg klarer ikke å få latterkrampe engang. Jeg har lagt på meg veldig det siste året og har mye underlivsproblemer som kommer av stress og slitenhet. Og det sliter også veldig psykisk. Jeg vil bare at dette ikke skal gå for langt, at jeg stenger meg helt inne. Av og til tenker jeg hva som egentlig er meningen med livet for di om har psykiske problemer, for man har det bare vondt nesten. Men jeg har aldri tenkt på selvmord eller noe lignende. Men jeg lurer bare på hvem som kan passe og snakke med? Jeg burde bare tvinge meg til å gå til noen. Og for bare litt siden døde legen min. Han kunne jeg si alt til, og han har hjulpet meg masse. Jeg føler at jeg har mistet noe stort noe. Så kommer det til og lengre tid med å finne noen å snakke med, for jeg må venne meg til ny lege for jeg tør å spørre om han kan hjelpe meg med å finne noen, så jeg håper bare at dere kan hjelpe meg med hvem eller hva jeg kan gå til. Takk på forhånd. Jente 17

Svar:

Hei jente 17.

Jeg råder deg til å ta kontakt med den nye legen som du har fått, og at du tar opp med denne legen de problemene du beskriver her. Selv om du tenker at det er vanskelig å skulle snakke om deg selv og dine problemer, så er det viktig at du tar tak i disse problemene på en måte som gjør at du kan komme deg over i en mer positiv utvikling enn det du beskriver her. Å isolere seg selv hjemme, både fra venner, familie og fra din kjæreste, er ikke en god løsning. Dine problemer kan bli større av å forsøke og løse dette på en slik måte. Mange som sliter med seg selv kan oppleve at det å prate om seg selv gjør at en begynner å gråte, men dette er noe som er til å overleve! Det er langt viktigere at du tar tak i dine problemer nå, enn at du skal bruke denne "engsteligheten for å bli sett når du gråter" som en form for unngåelse. Problemene blir ikke mindre av at en forsøker å unngå å ta tak i disse.

Å snakke om seg selv og sine vanskelige følelser, ER vanskelig. Men det er ikke det samme som at det er umulig. Det synes utrolig viktig at du tar tak i disse problemene nå, og at du tar kontakt med din lege. Legen kan henvise deg til en psykolog eller annen terapeut ved en poliklinikk i nærheten av der du bor, slik at du kan komme i gang med å jobbe med deg selv. Å tillate seg å få slik hjelp når en har det vanskelig, kan være gull verdt for din egen utviklings skyld. Jeg tenker at du trenger å komme i gang med utviklende samtaler for din egen del, og du trenger å komme i gang med hverdagsaktiviteter som kan hjelpe deg videre. Det vil derfor være viktig at du får kontakt med NAV der du bor, slik at du kan begynne og komme deg ut i enten opplæring, utdanning, arbeid slik at du kommer deg tilbake til et mer normalt og sunt sosialt liv.

Du ønsker at folk ikke skal spørre om du har det bra, samtidig som du lyver til de du kjenner når de spør deg. Hvorfor gjør du det? Hva er det som er så galt med å skulle være tydelig og innrømme overfor de som kjenner deg godt at du har det vanskelig for tiden? Det er viktig at du kan tenke igjennom dine egne svar på dette, slik at du kan bli tydeligere for din egen del på hva dette handler om. Jeg vil anta at mange spør deg om hvordan du har det fordi de SER at du har det vanskelig, men du lar dem ikke slippe til med å være støttespillere og eventuelle samtalepartnere for deg så lenge du er avvisende til å svare ærlig til de som bryr seg om deg. Det er selvsagt et valg du selv må ta til syvende og sist i forhold til om du ønsker å slippe andre innpå deg selv eller ikke. Jeg tenker at du kan oppleve det som en god støtte å ha noen av dine nærmeste som støttespillere og samtalepartnere, selv om du også velger å gå i samtaler hos en psykolog eller annen terapeut.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake