Dette spørsmålet ble stilt 23.10.2009 og ble besvart 29.10.2009.

Spørsmål:

Hei!

Hverdagen min for tiden består av å sove, jobbe etter målene mine, spise og føle meg alene.
Jeg har ikke følt kjærlighet siden det ble slutt mellom meg og kjæresten. Og familien min blir bare mer og mer fremmed for meg. Jeg prøvde å flytte hjem for å få mere kontakt med dem, men jeg føler fortsatt det samme. Jeg vet ikke hvorfor jeg har distansert meg fra folk, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt gjør det nå som jeg er klar over at jeg gjør det. Noen ganger tror jeg det har mye pga fortiden min.
Jeg tror det blir litt mye å ramse opp fortiden min, der jeg tror jeg kan ende opp med å skrive en hel selvbiograf.

Kort og godt; Jeg har slitt mye med hjertefeil som liten, fått mere omsorg fra mamma enn resten av søskenflokken. Jeg ble frisk. Mamma og pappa skilte. Jeg forsto ikke hvordan kjærlighet kunne brytes. Jeg kan nå forstå årsaker til at mennesker bryter forholdet mellom hverandre. uenighet, forskjellige bakgrunn etc. bla bla bla.
Jeg har opplevd mye sorg og jeg har blitt såret av mennesker stadig vekk. Jeg har vært et sårbart individ og jeg er fortsatt det, men har et nå et "godt forsvar" som hindrer meg i å bli såret. Jeg skjønner ikke helt hvordan dette forsvaret funker.

Jeg har etter mye arbeid med å prøve å trives i eget selskap erfart at, jo mer jeg jobber med meg selv, jo mere distansert blir jeg fra folk rundt meg. Jeg føler at jeg funker godt sosialt blant mennesker, men jeg har av den uvane å ikke slippe folk innpå meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det og jeg vet ikke hvordan jeg skal få kontakt med et individ.

Jeg har også hatt den uvane at jeg har distansert meg fra familien min ved at jeg sluttet skolen og flyttet fra dem da jeg var 18år. Det skal også sies at jeg følte at jeg ikke ble satt pris på i skolen, da det ikke var sosialt akseptert at jeg tilhørte en spesiell gruppe mennesker. Utfrysning i skolen er med i bildet. Jeg flyttet sørover pga jeg følte ikke at jeg fikk noen rådgivning, hjelp og støtte fra familien min eller skolen. Dette er på lik linje med skillsmissen til mamma og pappa vært den mest sårbare hendelse i livet mitt. Jeg har nå etter 3år flyttet tilbake for å få mere kontakt med familien min og for å ta opp fag som privatist. Jeg føler etter flyttingen at ingenting er forandret enn at søsknene mine har etablert seg og fått unger å slikt. Det skal sies at det er mistanke om at jeg er far også. Om jeg skal ta en forsørgende stilling til dette barnet er uklart enda pga manglende farskapstest (dna-test).
Jeg føler at ingen i familien min kan hjelpe meg i å nå målene mine. Jeg føler at jeg har oppdratt meg selv og gjort Alt selv. Jeg føler også at jeg ikke er stand til å bli glad i et annet menneske lenger. Anskaffelse av venner er noe jeg sliter med. Jeg tror dette er pga jeg ikke har for tiden en fast kulturell tilhørighet.
Jeg føler meg som en skygge i tåken som ingen ser. Jeg føler meg fanget i et sosialt fangeskap der kjærlighet og samhold er fraværende

Jeg har også glemt hvordan det er å være forelsket. Jeg var forelsket en gang, men hvordan den følelsen føltes er nå glemt. Jeg føler at jeg trenger en kjæreste jeg kan stole på og som kan slå følge med meg i livet mitt til jeg dør.
JEG TRENGER NOEN! Merk ordet "trenger". Jeg føler ikke at jeg vil ha noen, men at jeg trenger noen. Fordi jeg er lei av å finne ut av ting for meg selv. Jeg er en av de beste elevene i klassen og jeg er temmelig lei av å være den som sitter med kunnskapen også. "Finn det for faen meg ut selv! Jeg er ikke et jævla leksikon" Jeg føler at jeg kanskje har draget på damene og at jeg selv er et pent og attraktivt menneske, men jeg føler ikke at folk vil ha meg for den jeg er. De vil ha et kunnskapsrikt menneske som ser bra ut.
Jeg føler at ingen forstår meg. Dette gjør at jeg føler at jeg kan mere enn andre og følgene av dette er at jeg føler meg arrogant og jævlig.

Nå ble det bare skriving i løs luft. Men, jeg tror du/dere forstår poenget mitt.
Jeg er ensom. Jeg trenger noen.
Jeg er lei av å være ensom, jeg har vært ensom omtrent siden mamma og pappa skilte lag. Hva skal jeg gjøre for å øke det sosiale samværet mitt med folk?

Mvh

Innsendt av gutt 21 år
(redigert)

Svar:

Hei gutt 21!

Det høres ut som om du har mange problemer å hanskes med for tiden og det er derfor bra at du skriver inn til Klara Klok. Ensomhet kan være vanskelig å oppleve og det kan sette i gang mange vonde følelser i oss.

Du er i en vanskelig situasjon hvor du føler at du ikke klarer å takle problemene dine og ønsker hjelp og forståelse. Du beskriver en del tanker og følelser som kan være forenelige med depresjon. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Den kan påvirke alt fra måten vi tolker våre opplevelser på til hva vi tror andre mennesker måtte tenke om oss. Tanker som for eksempel at det ikke finnes håp og at man aldri vil bli forstått, kan være mye å måtte forholde seg til på en gang og man kan føle seg veldig ensom.

Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et depressivt stemningsleie, interesse og gledesløshet og energitap som fører til trettbar-het og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvføelse og selvtillit, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, søvnforstyrrelse, redusert appetitt og hos noen planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord.

Dersom du føler at du sliter med noe av dette og at det går utover din fungering i hverdagen i stor grad, så vil jeg anbefale at du søker hjelp til å komme deg ut av det du sliter med. Jeg vil anbefale at du kontakter fastlegen din og forteller ham om hvordan du har det. Legen kan hjelpe deg med hva du skal gjøre. Hvem som er fastlegen din får du vite på telefon nr. 810 59 500. For å bli tatt på alvor, forstått og få riktig hjelp, er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Jo mer du forteller, jo lettere er det å hjelpe deg og tilpasse behandlingen etter dine behov. Hvis du synes det er vanskelig å forklare hva du sliter med, kan du begynne med å skrive ned noen stikkord eller notater til de som skal hjelpe deg. Legen hjelper deg å finne ut hvem som kan hjelpe deg videre. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere på Unghelse.

Det er slik med alle bekymringstanker og problemer at de vokser seg større og verre når du holder dem for deg selv og grubler alene. Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du snakker med noe om dette.

Hvis du vil vite mer om psykiske problemer og få informasjon om hva du kan gjøre med det, kan du gå inn på psykisk.no

Hvis du føler at du trenger å snakke med noen mens du venter på hjelp så kan du ringe mental helses hjelpetelefon på tlf: 810 300 30

Ikke gi opp! Du kommer til å få det bedre etter hvert når du får hjelp. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen 

< Tilbake