Dette spørsmålet ble stilt 23.10.2009 og ble besvart 28.10.2009.

Spørsmål:

Hei.
Jeg sliter ganske mye, jeg er 16 år jente og jeg mistet min mor for litt over etthalvt år siden. Og etter det har jeg egentlig slitt veldig, ingen vet det. Ingen kan se det på meg. Jeg hater å snakke om følelser, jeg er vokst opp med en syk og depprimert far og da vet jeg hvordan det er å høre på noen som klager hele tiden, og jeg vil ikke være den personen. Jeg vil ikke at vennene mine skal forbinde å gå med meg ved å høre på min sutring, vet ikke om de vil være vennene mine da heller. Om de bare er med meg fordi jeg aldri klager. Er redd for om jeg klager så vil dem ikke være med meg lengre.
Det virker som om dem glemte at jeg hadde mistet mamma etter 3 månder. Mens jeg bærer dette med meg hver dag, hver time, hvert minnutt, hvert sekund. Selvom det er stunder jeg tenker mer på det enn andre så henger det over meg hele tiden.
Jeg er så utrolig sliten! Jeg savner mamma så utrolig mye, hun var det menneske jeg alltid kunne regnte med, og som betydde mest for meg. Nå virker det som om ingen setter pris på meg lengre.
Jeg er også utrolig dårlig. jeg går på en videregående dans, første året. og jeg ser jeg er dårligst i klassen. Og den som ser styggest ut i draktene. Jeg får aldri skryt eller komplimanger lengre og det må nok være noe med meg. Det eneste læreren gjør er å si hvor dårlig jeg er og skyrter aldri av meg.
De hjemme stoler heller ikke på meg lengre, dem lager strengere regler hele tiden, uten å ha noe som helst grunn og når jeg prøver å snakke rolig med dem om det så himler dem bare med øynene og dem gidder aldri å lytte ( jeg bor med min stefar og storesøster)
Jeg vet ikke om jeg klarer stort lengre jeg. Alt går egentlig bare galt nå- Jeg hater meg selv. Speilbildet og åssen jeg er som person. Ikke rart bestevenninnen min har sluttet kontakt med meg.
Ingenting går bra lengre. Jeg vil egentlig dra dit mamma er.

Svar:

Hei,

Du forteller at du er veldig trist, og du har grunn til å være trist. Det er ikke lenge siden du mistet den viktigste personen i livet ditt. Nå opplever du at alle andre har glemt at moren din er død, og du har lidd et stort tap. For deg som savner henne forferdelig er det ekstra vondt å få inntrykk av at andre ikke bryr seg.

Du stiller ingen spesielle spørsmål, men jeg vil kommentere på det du skriver om at du egentlig vil dra dit mamma er. Hvis dette betyr at du tenker på å ta ditt eget liv, bør du søke hjelp for å komme på andre tanker.  Det er lett i en situasjon som den du er i, å tenke at ingenting går bra lenger. Men selvmord er ikke løsningen på dette. Klikk her for å lese mer om hva du kan gjøre når livet kjennes håpløst.

Selv om du ikke opplever det slik, er det mange som er glade i deg av dem som du omgås og som du synes lager vanskelige regler. Kanskje det er dem du skal fortelle det til at du savner mamma, og at du opplever alt som trist etter at hun ble borte. Dette er ikke å klage. Det er å fortelle noen om hva du synes er vanskelig. Det kan også være for å få hjelp til å gjøre ting annerledes fremover. Det er realt.

Ikke stri med dette alene. La noen hjelpe deg. Om du trenger en nøytral person å snakke med, kan skolehelsesøster være en å henvende seg til. Helsesøster er vant til å snakke med ungdom, og kan eventuelt foreslå noen som kan hjelpe deg videre i sorgprosessen. Du trenger en voksen person som forstår din situasjon.

Selv om livet kjennes tungt nå, er det viktig at du ikke slutter å leve. Det er hjelp å få om du bare våger å be om den. Du har allerede begynt bra ved å skrive til Klara. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake