Dette spørsmålet ble stilt 28.12.2008 og ble besvart 1.1.2009.

Spørsmål:

Hei!

Jeg er en jente på 27 år som nå lurer på om jeg har ødelagt samboeren min for godt? Jeg har selv fått lidelsen vasketvang. Behandlingen er om litt fullført og behandlerne er godt fornøyde. Skal jobbe med resten på egenhgånd snart. Selv føler jeg meg lettet og fornøyd med å ha kommet ut av en tung depresjon og tvangen er betydelig begrenset, men den er ikke helt borte.

Desverre har lidelsen gått hardt utover samboerforholdet og det gjør den fortsatt. Mye av problemet går på at kjæresten min syns jeg er ond og slem mot han. Det er jeg nok også, men jeg mener det er ubevisst. Jeg sier sårende ting, som at jeg vil flytte og jeg blir fort irritert/går i forsvar når jeg mener han sier noe urimelig.

Min oppførsel har ført til noen raseriutbrudd hos samboeren min. Han har kalt meg mye stygt, smelt med dører, knust ting og vært såpass truende at jeg har følt han skal slå hvert øyeblikk. Han sier han har lyst til å spytte på meg og slå, men har aldrig gjort det. Tror heller ikke han ville gjort det.

Vi har en liten datter sammen som jeg også vil skal skånes mot dette. Vi ble enige om at hun ikke skal være sammen med oss når vi er sinte. Jeg trekker meg bort når jeg merker at ting begynner å bli anspent i talen, men samboeren min følger etter og gir seg ikke. Unnskyldningen hans er at jeg begynte, noe jeg sikkert ofte gjør.

Hvis jeg prater med familien min om oppførselen hans på tlf og han får vite dette er det helt sikkert at han får et alvorlig raseriutbrudd.

De siste dagene har han truet med å ta livet sitt. Tror ikke han mener det, men dette gjør vondt. Tenk at jeg får han til å si dette!!!!! Jeg har sagt at det å si slikt går jeg ikke med på og at jeg ender forholdet hvis han sier det igjen fordi jeg vil skåne han mot meg.

Har også fått merke at han kan trekke tilbake ting han har sagt/juge for å få andre på sitt parti. Han er så snill mot meg og sier at vi ikke er på ulike partier, men så ender det med at det føles slik allikevel.

I dag leste jeg litt om hva en psykopat er og ble sjokket da jeg oppdaget alle likhetene. Sinne mitt mot han har vendt til medlidenhet. Nå er jeg bare lei meg og vil ikke såre han mer.

Nå vet jeg ikke lenger om jeg har ødelagt han med min oppførsel, kan jeg forlange at han ikke skal få disse raseriutbruddene når jeg er så slem? Sykdommen min har gjort at jeg vil bort fra huset og nå er jeg også usikker på om jeg kan være såpass slu at jeg missstenker at han er psykopat for å ubevisst finne en unnskyldning for å flytte????

Jeg har også begynt å miste følelsene for han på grunn at alt han har kalt meg for, romantikken er helt borte. Jeg tenker på og sammenligner han med andre gutter. Jeg er også redd for at jeg finner på diagnoser/unnskyldnninger for å finne de rette følelsene på nytt med en annen.

Vi har begge begynt hver for oss å se på rettighetene våre ift datteren vår. Vi er livredde for å miste tid med henne. Er min rett svekket på grunn av sykdommen hvis den ikke går utover henne? Hva skjer med svangerskapspermisjonen, deles den likt mellom begge eller har mor den videre pga amming? Kan han ordne annen barnevakt i sin tid med datteren vår hvis jeg er der og vil ha henne? Hvis jeg gjør det slutt med han og flytter, får han foreldreretten fordi jeg flyttet?

Jeg vil ikke at samboeren min skal få en diagnose og jeg har vondt av å misstenke han for dette. Jeg vet veldig godt selv hvor frustrerende det er når man må innse at man er syk.

Vil understreke at vi har hatt det veldig fint sammen før dette begynte og ingen av oss har vist disse sidene av hverandre før disse krisene oppsto.

Hvordan virker så denne situasjonen, er det jeg som er feilen? Familien hans mener jeg driver et spill. Dette merker ikke jeg , jeg mener jeg er meg selv selv om jeg er syk, men stoler ikke på det selv lenger. Kansje alt jeg gjør og sier er et spill hele tiden. Har ikke mye tro på mine egne meninger nå.

Trenger derfor en objektiv mening.

Svar:

Hei.

Hvordan du og partneren din har det sammen er noe dere begge har ansvar for. Dere påvirker hverandre gjensidig, så hva den ene sier og gjør vil påvirke hva den andre  sier og gjør. Hvorfor ting blir som de blir, er aldri lett å si og årsakene kan være mange. Det viktigste er å finne ut av hvorvidt dere ønsker å være sammen eller ikke, og så finne ut av hvordan ting kan bli bedre fremover. Mange par sliter, noen jobber seg igjennom problemene mens andre velger å skille seg. Slik dere har det nå høres det ut som dere hverken vet om dere skal jobbe for å få det bedre, eller om dere bør gå neste steg for å eventuelt skille lag. Det å fundere på hvem som er "slemmest" , hvem som "starter kranglene" osv har ingen hensikt, det er livet videre dere må finne ut av.

Hvilke rettigheter dere har i forhold til datteren deres, vil jeg anbefale dere å be om en time hos familievernkontoret å få drøftet. Det er familievernkontor som driver med mekling når foreldre skiller lag, og familievernkontor har godt kjennskap til de ulike lover og regler som gjelder.

Du og din partner har begge ansvar for det som skjer mellom dere. Begge velger selv hva dere vil si og gjøre mot hverandre,  hva dere velger å overse hos partneren og hva/hvordan dere reagerer på partneren. Det blir dermed lite nyttig å snakke om hvem som har skylden eller er årsakene til problemene. Dere er begge medspillere. Det viktigste bør derfor være å ta ansvar og initiativ til å  gjøre noe med den situasjonene dere er i dersom dere ønsker forandring. 

Med hilsen psykologen. 

< Tilbake