Dette spørsmålet ble stilt 6.12.2008 og ble besvart 11.12.2008.

Spørsmål:

Hei
Jeg er en jente på 18 år som har en del ting jeg gjerne ville snakket/spurt om. For tiden går ikke ting som det skal, i ca ett halvt (eller mindre) har jeg opplevd å være lei meg og sinna store deler av hverdagen min. Jeg opplever at jeg er unødvendig sinna og føler meg dum og slem etter jeg har skjeftet (eller lignende) på en person. Jeg er mye trøtt, men dette kan komme av at jeg tar mye buss på grunn av skole og dagene mine blir lange. Jeg har også dessverre mistet litt motivasjon til å gjøre ting jeg pleide å like, ting som; besøke venner, surfe på nett, lage video osv. Jeg har en kjæreste og vi har det veldig bra sammen, men jeg merker at mitt unødvendige og muligens barnslige sinne, plager oss til tider.
Jeg har en tidens til å gjøre ting uten å tenke over konsekvensene, dette kan ofte få dårlige konsekvenser, ikke bare for meg, men ofte for andre. Jeg vill vell si at jeg er ganske usikker på meg selv, men på en annen måte ganske sikker. Dagene mine er lange og tunge, og jeg føler meg på en måte ”tom”, har dessverre ingen motovasjon til skolen noe jeg synes er veldig dumt, siden linjen er noe jeg ellers ville trives med (Media og kommunikasjon). Føler ofte på den følelsen ”gjør jeg dette for oppmerksomhet? føler jeg dette for oppmerksomhet?” Noe jeg absolutt ikke vill gjøre eller tenke, ettersom jeg har stor respekt for psykisk helse og lidelser. Jeg lager ofte problemer for meg selv som er umulig å løse, som kan skape krangler med venner, kjæreste, familie osv.

Når jeg kommer opp i situasjoner som er vanskelig som krangel og diskusjon, mister jeg litt kontrollen, jeg føler egentlig at hele hodet mitt er ett stort rot, jeg blir usakelig og krever att personen krangler/diskuterer med meg til jeg har fått ryddet opp i hodet mitt. Jeg vil ingen noe vondt, og går ofte derfor med dårlig samvittighet for ting som andre ikke ville tenk over. Noen ganger prøver jeg å finne problemer og dette vet jeg ikke hvorfor jeg gjør. Jeg har også ”kuttet” meg, ikke ”onkelig”, dette gjorde jeg for oppmerksomhet noe jeg nå angrer veldig på, siden jeg har kjennskap til personer som virkelig sliter med dette. Jeg har alltid til en viss grad skilt meg ut, jeg har vært innom ”emo stilen” og en rekke andre spesielle stiler. Nå har jeg slått meg til ro med en normal stil og trives med det.

Jeg har vært oppi ett par situasjoner i livet mitt som jeg anger på eller hater at er der. Fra jeg var ca 12/13 år til 16/17 hadde jeg ett seksuelt forhold til en av samme kjønn, dette innrømte vi aldri for oss selv eller hverandre. Vi skjulte det hele med en ”lek”, da vi lekte vi var andre mennesker enn det vi var. Jeg hadde mange kjærester igjennom dette, men tenkte aldri på det som utroskap ettersom jeg følte det var to helt forskjellige verdener. Jeg tenkte heller aldri på om jeg kanskje var bifil.
Nå har jeg som sakt en kjæreste og jeg fortalte han om denne personen, og deretter snakket med personen om det, og vi har stoppet. Vi pleide å være bestevenner, men det er på en måte litt ødelagt nå. Før jeg og min gutt ble sammen hadde vi ett seksuelt forhold, samtidig som jeg hadde et seksuelt forhold til denne jenta. Forholde til meg om min gutt før vi ble sammen var komplisert, vi rotet og han var meget forelsket i meg, men jeg var ikke i han. Han gjentok flere ganger att han ble såret, men vi ente alltid opp på samme måte. Jeg føler jeg lekte veldig med følelsene hans, ettersom vi var sammen ett par ganger, men jeg slo fort opp igjen. Når jeg ikke har en person som bryr seg, som jeg kan ringe til eller sånt, blir jeg veldig fortvilet og begynner fort å gråte. Jeg føler meg veldig ”tom” uten noen, og kan bli veldig desperat på å få kontakt med en person.

I lang tid har jeg vært litt usikker på ”hvem jeg er” jeg er bifil og har akkurat innrømmet dette for meg selv og mine nærmeste venner. Jeg har også lenge kjent på følelsen av at jeg ikke er jente, jeg hater denne følelsen så for tiden jobber jeg og gutten min aktivt for å få denne følelsen bort. Jeg har alltid vært guttete og jeg elsker når folk sammenligner meg med gutter. Jeg vil jo ikke tro det er noe galt med meg, men jeg vil si jeg sliter litt nå.
Jeg skal nå om noen dager til lege å snakke litt, jeg tenkte jeg bare skulle sende dette, hvis jeg skulle komme til å la være å fortelle alt til denne legen, noe jeg dessverre tro kommer til å skje. Jeg er virkelig villig til å gjøre noe med ”meg selv” for jeg blir slitt ut av alt rotet.
Takk og jeg håper på raskt svar.

Mvh.
meg

(redigert)

Svar:

Hei jente 18 år

Det er lett å forstå at du føler deg forvirret, ensom og matt. Du er opptatt av de store liv-og-død-temaene. Det er vanlig at mange ungdommer føler at de mister fotfestet når de begynner å stille spørsmål ved hva som er viktig og sant i deres liv. Når du kutter deg er det tegn på at du føler at du ikke takler situasjonen og trenger hjelp. Alle har behov for bekreftelse, men kanskje har du nå behov for at noen kan tåle deg og din fortvillelse.

Du er usikker på hvem du er og hvem du tenner på. Du er usikker på selvkontrollen din og om du er elsket og verdt å elske. Du har tatt et stort valg å fortelle at du er bifil til venner og familie. Dette kan kanskje gi deg mer frihet og mulighet til å være ærlig. Det kan samtidig by på nye utfordringer i livet ditt som du må takle underveis.

Det er fint at du har tatt kontakt med lege for å be om råd. Kanskje har du behov for samtaler med psykolog for å få hjelp til å sortere tanker. Det er også fint at du kjenner at du vil ut av lidelsen og er modig nok til å endre situasjonen. Det er flott at du har delt dine tanker, følelser og ensomhet her. Jeg tenker at det er mange som kan kjenne seg igjen, men alle må gå sin vei og ta sin kamp.

Lykke til. Hilsen psykologen

< Tilbake