Dette spørsmålet ble stilt 26.11.2008 og ble besvart 2.12.2008.

Spørsmål:

Hei, jeg er en jente på 18 år som er ganske forvirret.

Jeg begynner å lure på om jeg faktisk ikke er i stand til å få "ordentlige" eller dype følelser for noen.
Jeg fikk min første seriøse kjæreste som jeg hadde i 8 mndr, men jeg fikk aldri følelsen av å være forelsket eller noe i den grad. Han var hyggelig å være med, og jg ville ofte være med han, men jeg var ofte utro uten dårlig samvittighet. Jeg var glad i han, men aldri noe mer.

Senere møtte jeg en ny gutt. Han var helt annerledes enn min forrige kjæreste, så jg bestemte meg for å satse på han. Men heller ikke denne gangen klarer jeg å få dype følelser, og fortsatt kan jeg være utro uten problemer.

Dette høres kanskje groteskt ut, men slik er det nå for meg. Jeg kan heller ikke tidligere huske å være mer en "betatt".

Er dette bare fordi jeg ikke aner hva å elske er, og fakisk gjør det uten og vite det? Eller tror du jeg enda ikke har opplevd skikkelig forelskelse? Har hatt ett par tøffe opplevelser i livet mitt, kan dette ha gjort meg "følelsesløs"?

Takk på forhånd for svar :)

Svar:

Kjære deg.

Jeg har lyst til å ta det siste spørsmålet ditt først. Jeg tror ikke på noen måte at du er blitt følelsesløs på grunn av tøffe opplevelser. Tvert imot kan tøffe opplevelser gitt deg muligheter til å gå mer inn i dypet hos deg selv, fått kontakt med egne følelser og at du har behov for å tenke deg mer om før du involverer deg følelsesmessig i et forhold. At du holder litt tilbake betyr ikke at du er følelseskald, det kan være en måte å beskytte deg selv på, eller så enkelt som at den andre ikke appelerer til noe annet enn det overfladiske. Det er fullt mulig å være være betatt og sjarmert, uten å elske, vet du.

Å elske tror jeg for mange har med modning å gjøre, lære å kjenne en person på godt og vondt, og sånt tar tid. Forelskelse kan skje på sekundet, mens elske er en prosess som skjer over tid, man kan faktisk lærer å elske en annen.

En annen sak er hvilke forventninger man har i et forhold, hvilke krav og lengsler man har. Noen forventer at alt skal være rosenrødt og svevende, mens noen opplever det som en stille ro og glede bare ved å være sammen. Å være glad i noen betyr og respekt for den andre, ta hensyn, oppriktig ønske om å ville det beste for en, vise omsorg , glede seg over å være sammen, glede seg til å være sammen. Etter den første "stormende" forelskelsen går de fleste par over i en slik" glad i "modus, mens noen aldri har følt den første stormen i det hele tatt.

Når du ofte er utro i et forhold, betyr det kanskje at du ikke er istand til å sette deg inn i den andres følelsesliv, like mye som du ikke finner fram til dine egne dype følelser. Det har og med samvittighet å gjøre, hvilke moralske og etiske standarder vi setter i et forhold, hvordan vi skal ha det sammen som mennsker. Hvilke avtaler vi lager, hvilke forventninger vi har til de vi er glade i. Selv om du ikke har dårlig samvittighet ved å være utro, vet du at du sårer partneren din, ikke sant ? Ville du med med vilje såre din beste venninne, f. eks ? Andre du er oppriktig glad i ? Hvorfor sårer du da den du er sammen med, det spørsmålet bør du stille deg selv.

Når du involverer deg i en person, om ikke mer enn som betatt av, bør du avklare med deg selv hvilke regler du ønsker å ha i dette forholdet ,- og holde deg til det. Jeg tror at jo mer utro du er, og ikke får reaksjoner på det fra partneren, jo mer overfladisk og akseptabelt blir det i dine øyne også. Du sier ikke noe om hvordan partneren har reagert,- om han i det hele tatt har visst at du har vært utro,- men vanligvis er ikke utroskap akseptabelt. Du skal stille krav i et forhold, like som partneren skal det.

Neste gang du kommer i en situasjon der du er fristet til utroskap, bør du stoppe opp og tenke om du egentlig ønsker dette av eget behov for sex, eller om du er utro av andre grunner. Hvorfor skulle du søke nærhet og ømhet hos andre når du kan få det hos partneren selv om du ikke vet om du elsker ham ? Du elsker jo ikke de andre du har sex med?

Nå vet jo ikke jeg hvilke tøffe opplevelser du har hatt tidligere, men noen ganger kan det være nyttig å snakke med en fagperson om akkurat disse for å hente opp og bearbeide dem istedenfor å dytte de ned. Da blir de ikke borte, men kan farge ditt følesesliv på en negativ måte. En fagperson kan være for eksempel fra den kommunale psykiatritjenesten som er et lavterskeltilbud du selv kan ta kontakt med.

Jeg vet ikke om det har skrevet  hjelper deg, men jeg håper du reflekterer litt over dette. lykke til !

Vennlig hilsen helsesøster

< Tilbake