Dette spørsmålet ble stilt 2.12.2008 og ble besvart 5.12.2008.

Spørsmål:

Hei!

For et halvt år siden bestemte foreldrene mine seg for å gå hvert til sitt. eller det var egentlig pappa som var den som ikke ville være gift lengere. Mamma ble kjempe lei seg og er det fortsatt. men mitt problem er at jeg ikke føler noen tilknytning til pappa lenger, noen ganger kan jeg til og med føle det at han ikke er pappen min. han har flyttet og jeg er ikke ofte og besøker han heller. den støste grunnen til dette, er at jeg egentlig ikke har noe lyst.

I tillegg har pappa allerede funnet seg en ny dame. Mamma og pappa er ikke engang offentlig separert. Jeg synes at dette først å fremst er veldig pinlig, fordi folk snakker heletiden. Mange i nærmiljøet visste det før meg. Det får meg til å føle meg kjempe ydmyket. Jeg tør ikke engang å si det til de beste vennene mine. jeg vil jo såklart at de skal vite det, men det funker bare ikke for meg å fortelle det. det er som en sperre eller noe.

Er disse tankene uvanlige, eller bør jeg prøve å tenke andeledes?

På forhånd, takk!:)

Svar:

Hei.

Det kan være vanskelig for alle i en familie en periode, etter at foreldre flytter fra hverandre. Og du har opplevd dette, samt mammas reaksjoner på dette. At hun ble lei seg. Du skriver at du tenker at det var pappa som ikke ville være gift lenger og som også har funnet seg ny dame. Og du synes være en omsorgsfull ungdom, ikke minst i forhold til dine nærmeste.

Jeg tenker at dine egne reaksjoner er veldig forståelige. Ut fra at jeg får noen tanker om at du kan føle seg sviktet av pappa, som dro hjemmefra. Og som lot mamma bli trist. Og du forteller at du føler deg ydmyket, fordi andre rundt deg har visst mer om dette, enn du.Samtidig som du nå har litt lite kontakt med ham. Det synes veldig forskjellig fra slik det var før. Jeg får også noen tanker om at du kjenner på sinne i forhold til ham, kanskje? Og skam? Og slike følelser kan få oss til å lukke oss litt for andre. Og det er vondt å bære på. Og ofte når vi går å bærer på tunge tanker og følelser alene, så blir de større og større. Mens det å snakke med noen om dette, ofte kan hjelpe.

Jeg tenker derfor at det som kanskje kan hjelpe deg litt, er at du får snakket med en voksenperson om dette. Jeg tenker at både pappa og mamma bør få vite hvordan du har det. Slik at de kan hjelpe deg. Og selv om mamma er lei seg, så har hun ansvar for deg og skal ta vare på deg. Men da må du kanskje også tørre å snakke med henne om det du bærer på. Hun kjenner deg, pappa og seg selv og vet mye om det som har skjedd.

Men om du synes det er litt vanskelig å snakke med mamma og pappa, så kan du selv ta kontakt med skolehelsesøster eller med sosiallærer og fortelle litt om hvordan du har det. Slik som du har gjort til Klara-Klok. For det er ikke noe uvanlig å ha vanskelige følelser, når man har erfart at en man bryr seg om, oppfører seg annerledes og har avstand.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake