Dette spørsmålet ble stilt 2.9.2010 og ble besvart 6.9.2010.

Spørsmål:

Hei! Jeg tenkte at jeg kanskje kunne få et godt svar her, so here I go. Hadde en ganske "slitsom" vinter 09 og 10. Alt var ganske elendig. Jeg gråt mye, var dritt lei alt som egentlig er gøy, var ukonsentret, utålmodig, sinna og frusrert. Jeg fant plutselig ut at det hadde vært sånn i flere måneder. Det var som en sen reaksjon på noe vondt.
Foreldrene min er skildt, og det har vært mange situasjoner hjemme som har gjort meg engstelig og trist. Pluss at får veldig lett vondt hvis jeg vet at de jeg er i glad i har det vanskelig. Noe som er veldig relevant nå.

Etter at alt var veldig "kjipt" så ble moren min gravid og alt var helt på topp! Jeg hadde overskudd til masse, lo, sang og var glad i hele meg. Graviditeten var liksom noe veldig trygt og godt ! Har nesten ikke snakket om noe annet enn babyen og har sett for meg henne som en del av fremtiden min. Men så litt under halveis i svangerskapet skjedde det noe som gjorde at babyen ikke kom til å overleve. Så mamma måtte føde den død. Og det var en liten jente, en nydelig liten jente. Alt dette skjedde så fort at jeg vet ikke om jeg helt har fått tak på det. Er det rart at jeg sørger over dette? At jeg kjenner at jeg blir lett trist, stresssmerter ...

Jeg elsker mamma mer enn noe annet, og det å miste et barn, uansett hvordan, det må jo være helt forferdelig! Når jeg kom hjem og mamma fortalte dettte begynte jeg å gråte, og jeg gråt hele dagen. Det føltes litt ut som om jeg hadde kjærlighetssorg. Men nå føler jeg meg bare tom, litt følelsesløs og frustrert. Kjenner at jeg er sinna og ukonsentret. Og jeg vil virkelig ikke gjemme tingene langt inne i meg, får så å få alt i hode senere! Og alt dette blandet sammen gjør meg en smule forvirret. Alt bare fyller hodet mitt. Og det er så vanskelig å ikke vite hvordan mamma og kjæresten hennes egentlig har det. Kanskje du/dere kan gi med noen råd, eller ja ... svare meg på om det er jeg som overreagerer eller om det er helt greit å føle seg trist. Jeg tenker liksom at det alltid noen som har det verre enn meg... men det skal vel ikke ta fra meg retten til å ha vonde perioder?

Innsendt av jente 17 år

Svar:

Kjære deg.
Det har skjedd store endringer i livet ditt de siste årene. Du overreagerer ikke. Det er dine følelser og reaksjoner som er helt naturlig ut fra de erfaringene du har med deg.

Du beskriver en sorgprosess og alle de ulike følelsene dette vekker i deg. Kanskje blir du nå litt redd for å gjøre noe feil eller for å være i veien? Jeg er sikker på at mamma setter pris på at du snakker med henne om din usikkerhet og de følelsene og tankene du har omkring lillesøster som døde i mammas mage. Det er veldig ulikt hvordan man reagerer etter en abort eller dødfødsel, men det å ta seg tid til å snakke sammen kan gjøre alle litt mindre usikker. Kanskje lurer mamma på hvordan du har det?

Det er ikke rart at du sørger over at svangerskapet ble avbrutt. Det å oppleve en skilsmisse er også noe som gir opplevelse av sorg. Du opplever deg selv som er sårbar person som tenker mye på at andre skal ha det bra. Det gjør at det blir ekstra tøft for deg når dine nærmeste og du opplever tap som vekker sterke følelser. Men stol på deg selv og dine følelser. Du gjør ikke noe feil, men har følelser som hjelper deg å bearbeide dine erfaringer og er en god rettesnor for deg og din videre utvikling.

Du sørger og da trenger du gode venner og at du tar ekstra godt vare på deg selv. Samtaler med mamma kan være en god start på dette. Det å vektlegge at du deltar på aktiviteter som du liker å gjøre og at du er sammen med personer du trives sammen med, er god støtte.

Lykke til videre.
Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake