Dette spørsmålet ble stilt 30.1.2012 og ble besvart 6.2.2012.

Spørsmål:

Hei.

Jeg er en jente på 16 år.

Jeg sliter endel psykisk. jeg har prøvd psykolog. prate med foredrene mine, venner, bekjente, lærere, alt.

jeg er fullstendig lei av livet. vil bare bort fra alt. har hatt et sjult forhold enstund, grunnet at han har en annan bakrunn som gjør at foreldrene ikke ville ha taklet at han var sammen med en norsk jente. vi avsluttet alt for ikke lenge side. samtidig har jeg mye problemer med mamma og pappa. de sier jeg har dårlige karakterer og at jeg er selvopptatt og uansvarlig. jeg fikk 3,8 i snitt i år, og det er vell ikke så veldig bra, men hadde faktisk 3 5-ere som jeg har jobbet for, så hvorfor er de ikke stolte av meg. en slektning tok livet sitt for 4 år siden, og jeg har siden da slitt med angst og vonde drømmer omtrent hver natt. men foreldrene mine sjønner ikke at dette går ut over hverdagen min. jeg har pratet med dem, vi har diskutert, kranglet. føler rett og slett at de ikke bryr seg om at jeg faktisk ikke har det så bra med meg selv.

jeg gråter nå, fordi ingen sjønner meg. jeg sitter alene på rommet mitt å tenker vonde tanker om meg selv.

jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

(redigert)

Svar:

Hei

Det jeg synes du skal gjøre er å snakke med f.eks helsesøster på skolen der du går om det du opplever som vanskelig i relasjon til dine foreldre og det du sliter med av angst og mareritt. Jeg kan dessverre ikke gi deg mange konkrete råd her med tanke på den angsten du forteller at du sliter med siden du ikke skriver noe om hva du er redd for, men jeg er helt sikker på at helsesøster og du sammen kan finne ut hva du er redd for og sammen legge en plan for at du skal oppleve mindre angst.

Når det gjelder dine foreldre så er jeg sikker på at de er stolt av deg! Det at de sier at du ikke får bra nok resultater er nok heller ment for å forsøke å motivere deg til å jobbe enda hardere og få enda bedre karakterer. De er kun opptatt at du skal få de beste muligheter senere med tanke på videre utdanning og forsøker derfor å motivere deg til dette.

Det jeg synes du beskriver her i relasjon til dine foreldre tenker jeg kan kalles en vanlig opposisjon som ungdommer ofte er i i forholdet til sine foreldre. At dere er uenige og krangler betyr imidlertid ikke at dine foreldre ikke er glad i deg eller stolt av deg, men at dere har ulikt syn på hva som er det beste for deg å gjøre. Jeg håper at du kan tenke på det på denne måten.

Jeg håper at du kan snakke med helsesøster og jeg er sikker på at dere sammen finner løsninger på det du sliter med av angst! Håper at dette var til nytte for deg!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake