Dette spørsmålet ble stilt 27.12.2008 og ble besvart 30.12.2008.

Spørsmål:

Heia Jente 15 her.

Jeg har ett problem med mormoren min.

Jeg har en slektning, jeg kaller henne X. Nå ska jeg prøve og forklare problemstillingen får nå orker jeg snart ikke mere.

Mormor og morfar bor et godt stykke unna. Vi drar og besøker dem en del men det tar lang tid mellom vær gang men ser dem kanskje 4-5 ganger i året. Jeg liker å være der. Det er stort og fritt og veldig "elskbart".

Slektningen min X, er like gammel som meg og siden vi var små har vi alltid møtt hverandre hos mormor, vi var like stor i størrelse og høyde... Vi lekte og koste oss.

Men ettersom årene gikk og vi ble større forandret vi oss, ikke sånn på vennefronten vi var bestevenner :) Men jeg begynte å utvikle meg og foreldrene mine er ganske feite for å si det sånn så jeg la på meg og blei veldig mye kraftigere enn henne. Vi var ilag fordet veldig gode venner var vi. Men når vi var hoss mormor ble hun ALLTID favoritisert, hun var den søte lille jenta til mormor, jeg var helt utfor. Da jeg var liten tenkte jeg egentlig ikke så mye over det, men jeg vokste til og uansett hva jeg gjorde var det X som var så stakkarslig. Da bare jeg og X var hoss mormor laget hun mat til X, så jeg sporte om hun kunne lage til meg også, hun sa : Det burde du klare selv! det virker som hun tror X ikke kan ta vare på seg selv sidn hun alltid har vært så LITEN som hun ikke er lenger, å bare fordi jeg har vokst å fådd kvinnelige former og er høyere enn mormor burde jeg klare meg selv.
Jeg og X så totalt forskjellige ut, hun var tynn og stakkarslig, mens jeg var svær og stygg, det var vell sånn hun så det vil jeg tro. Hun hadde INGEN bilder av meg fra 10+ bare babybilder... Hun er helt X! X! X! X! Jeg snakket med pappa om det og han sa jeg ikke skulle bry meg om det.
Å når hun kommer til oss sier hun att jeg må fortsette å trene, att jeg har strekt meg og har blitt tynnere...Det er jo greit att hun sier det nå som jeg liksom er 15, og vet jeg er ganske STOR...
men att hun sa det samme da jeg var 12 da jeg selv ikke så meg som tjukk var helt forferdelig for meg, jeg gråt i 2 timer... :'(
Hun skulle henge opp ett bilde her en dag, det hang 6 bilder på veggen av alle barnebarna hennes inkludert ett babybilde av meg. Hun tenkte seg ikke om engang på hvem hun skulle ta ned og tokk ned meg og la det oppe på loftet i en skuff og hang opp bilde av datteren sin! Da ble jeg virkelig lei meg.
Og idag sa hun att når jeg ble større kom jeg til å få flotte former, og jeg kom til å vokse mere og kom nok til å bli lekker. MEN DET ER HVA HUN SIER JEG KOMMER TIL Å BLI, KAN JEG IKKE VÆRE LEKKER NÅ? JEG HAR FÅTT MENSEN FOR 2 ÅR SIDEN SNART SÅ JEG VOKSER NEPPE MERE NÅ. Men det bryr vell ikke hun seg om! MorFAR er kjempesnill med meg og X, og forskjellsbehandler ikke som mormor.
Jeg har en eldre søster, hun er vell på slutten av 20-årene nå, å hun er tynn, men vi har ikke samme far da. Men mormor sier alltid snille ting til henne, for mormor er jeg ikke det barnebarne hun ville ha... :'(

TRIST MEN SANT !
(redigert)

Svar:

Kjære deg!

Jeg blør i hjertet mitt over det du forteller. Mormor tenker nok ikke over hvor mye hun sårer deg, jeg har liten tro på at hun med vilje forskjellsbehandler dere fordi dere er av ulik størrelse, men hun lever i en villfarelse om at når man ser stor og sterk ut har man ikke behov for så mye omsorg og ømhet som en som er mindre? Hun er kanskje og fra den tiden der stort var stygt, og smått var hjelpeløst og vakkert, og jenter skulle være små og hjelpeløse? Jeg kan ikke gjøre annet enn å føle med deg, og håpe på at din mormor en dag kommer til sans og samling om det hun har påført barnebarnet sitt av vonde følelser.

Du sier ikke noe om moren din? Siden det er mormor du snakker om, kan du ikke fortelle mamma det du føler, og at hun kan viderebringe det til sin mamma? Jeg synes forresten du kan prøve og si det til henne selv, jeg tror ikke hun har vondt av å høre det fra deg, når du sier det på en ordentlig måte. Fortell henne at du føler deg såret og forskjellsbehandlet. Det gjør ikke noe om hun blir fornærmet, det tåler hun nok, og forhåpentligvis begynner å tenke seg om. Hun er voksen og bør tenke over hvordan huin ordlegger seg. Jeg synes heller ikke det gjør noe om du sier det når du er ute av deg, da forstår hun mer hvordan du føler deg. Tror du hun kan ha fått en formening om at du er mye tøffere enn du gir uttrykk for? At hun ikke har skjønt at du er like sårbar som alle andre? 

Jeg vil ønske deg lykke til, mot deg opp og snakk med mormor, du! Kanskje det går mye bedre enn du frykter for!

Vennlig hilsen helsesøster.

< Tilbake