Dette spørsmålet ble stilt 1.1.2009 og ble besvart 8.1.2009.

Spørsmål:

Hei!
Jeg vet ikke hvodan jeg skal forklare,hva jeg skal si eller hvordan få noen til å forstå.
Blir som å gå i en slik "tåkeheim" døgnet rundt.
Livet blir som ett åpent sår,og alt skal være så bra. Alt er ikke bra.
Livet er som ett sår,men det er også bra sikkert kroppen. Den svir. Til langt inni ryggmargen..
Alt blir så himla komplisert,fordi hele din levesituasjon og hele ditt liv står på spill om man ikke får sin faste "dose" med oppkast og tabletter.
Å nå får jeg ikke det,jeg har gjort alt for mye dumt til at noen i det hele tatt kommer til å stole på meg igjen.
Jeg liker ikke livet,livet liker heller ikke meg. Livet hater meg mer enn pesten,og prøver helt sikkert å avlive meg som ett dyr sakte men sikkert. Sannheten er vell heller den at det er jeg selv som står for denne "avlivingen!"
Jeg kommer mest sannsynligvis til å dø en dag,lenge før jeg er 30.
Jeg er på en måte oppbrukt.
Andre har tatt seg av det. Og det begynte så alt for tidlig.
Jeg visste ikke hva sex var da jeg var 4-5 år jeg...
Etter det har alt vært fullstendig rasert,spesielt når ting bare fortsatte.
Jeg begynte sette pris på ting som gjør og gjorde meg kvalm!!
Hva var det som kunne til at den personen som var så farlig for meg til slutt var den jeg følte meg trygg hos......!
Svaret er enkelt ,jeg hadde ingen andre.
Gi meg beroligende,smertestillende og diverse-pluss en skikkelig omgang oppkast i løpet av dagen-så er dagen min reddet.
Det er ikke noe liv.. de tok det fra meg.
Behandling på galehus har jeg også fått og hatt de siste årene,så er ikke vits i å si jeg skal oppsøke noen-for jeg er allerde i systemet.
JEG er allerede i de PSYKes verden.
Hvordan i pokker har jeg greid å rote meg hit.
Samme hvor mye folk og proffesjonelle prøver å hjelpe meg,så finner jeg ikke veien ut av dette helvete.
Ingen kan hjelpe meg.
Jeg kan jo ikke engang hjelpe meg selv...

(redigert)

Svar:

Hei.

Ditt innlegg inneholder ikke noe spørsmål , men jeg vil gjerne gi en kommentar til det du har skrevet og sendt hit.

Tolker det du skriver som at du opplever livet svært vanskelig for tiden, og at du nesten har gitt opp å få hjelp? Til det vil jeg svare at ingen situasjon er så håpløs at endring er umulig. Dess mer omfattende dine psykiske vansker er, dess lengre tid vil det ta å få til en merkbar endring i din livssituasjon. Hvilke mål du setter deg for endring vil også påvirke hvorvidt du merker fremgang , og i hvilken grad du klarer beholde og styrke håpet om at ting blir bedre. Det å ha som mål at"alt" skal bli bra er urealistisk, da livet er vanskelig for alle mennesker og innebærer motgang og dårlige perioder av varierende grad. Tenk igjennom din livssituasjon på ny, og jeg er sikker på at det er noen endringer som er positive. Videre er jeg sikker på at du på mange områder hjelper deg selv, selv om du samtidig synes du har gjort mye dumt og mangler en del kontroll over eget liv.

Bruk den hjelpen du har tilgang til, og ikke gi opp. Sett deg konkrete og realistiske mål slik at du har noe å jobbe mot som du har mulighet til å oppnå. Ingen situasjon er for håpløs til å kunne snu, og alle mennesker kan ta tilbake kontrollen over livet sitt, også du. Dess mer omfattende vanskene er dess mer vil det kreve av både deg og de som skal hjelpe deg. Dette betyr ikke det same som at livet ditt vil fortsette å oppleves så vanskelig som nå!

Lykke til videre.

Med hilsen psykologen 

< Tilbake