Dette spørsmålet ble stilt 9.11.2009 og ble besvart 16.11.2009.

Spørsmål:

Hei, igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte men jeg får vell prøve og se hvor det her ender..
Jeg startet i sommer på vgs. på førstevalget mitt og var egentlig ganske glad og lykkelig. Jeg ville legge bak meg nesten alle andre ting som hadde skjedd på ungdomsskolen og personene der. Første skole dag endte jeg opp med å komme i samme klasse som et par jeg kjente litt fra før av og mange andre nye fjes, men når jeg gikk der en stund så skjønte jeg at nesten alle kjente hverandre fra før av og eller hadde noen de kunne snakke ordentlig med. Jeg følte meg ganske utenfor og uinkludert av nesten alle i klassen. Jeg prøvde å henge på noen andre og snakke med folk men de ville ikke ha nye venner som ikke var venn med noen de kjente. Så etter å ha gått der en stund var vi på tur sammen og etter det hadde jeg en sterk følese av at jeg måtte komme meg bort fra denne skolen og disse folkene. En fra den gamle skolen fortalte også en historie om meg på nettet. Jeg skammer meg over denne historien og håpet den ikke skulle komme frem til andre i den nye klassen. Jeg fikk panikk og hadde en helt jævlig følese av kvalmhet og hadde ikke lyst til å gå på den skolen noen sinne mer. Jeg fortalte det til foreldrene mine som heldigvis forsto. Jeg hadde var hjemme en uke og greide å bytte skole. Jeg fortalte sannheten da skoleledelsen spurte hvorfor og sa at folk ikke var noe særlig inkluderende, fordomsfulle og ganske rasistiske.
På den nye skolen var de hyggelig fra første minutt og det føltes bra ut. Senere så møte jeg på noen fra tidligere klassen og de fortalte at noen trodde at jeg hadde sagt ting til ledelsen som jeg ikke burde sagt. Etter dette har jeg vært redd for at noen skal plutselig komme for å ta meg.

Nå på den nye skolen har jeg hatt det bedre men det er press på å få bra karaktere og være 5-er og 6-er elever. Jeg er vant til å få 3 og 4 og egentlig føler meg ganske dum forhold til de andre i klassen. Jeg har begynt å bli litt deprimert igjen og får dårligere karakterer og har store fysiske smerter pga skader som har bare blitt verre. Jeg har snakket med faren min om det her og han sier til meg at jeg må fortsette selv om jeg får en dårlig karakter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg ville ikke late som jeg er syk for å slippe skole fordi jeg ikke forstår så mye. Jeg vill ikke bekymre foreldrene mine eller kjæresten min, hun har mye å tenke på selv nå som hun har begynt på vgs selv. Jeg føler meg egentlig ganske alene når det kommer til det her. Vet ikke helt hvem jeg skal prate med.

Jeg vet ikke helt hva spørmålet mitt blir men, hva kan gjøre gjøre for å ikke være depresiv og gjøre det bra på skolen?
Mvh G16.

(redigert)

Svar:

Hei.
Du har tatt mange modige valg. Det gir meg et inntrykk av at du er en selvstendig gutt som kan ta godt vare på deg selv, men som er sårbar og kjenner på usikkerhet og tvil som alle andre.

Det er fint at du nå har det bedre på skolen.  Kanskje har du en tendens til å stille for mange og for store krav til deg selv. Du har gode karakterer selv om du ikke er den beste i klassen. Det er helt ok å være den du er både faglig og sosialt. Våg å senke skuldrene og gi deg selv lov til å kjenne deg fornøyd. Det er en prestasjon å klare og bytte skole og fortsatt oppnå gode karakterer. De som går på samme skole og som har samme vennekrets har en større ro til å fokusere på karakterer og fag. Du har hatt ekstra utfordringer. Du kan være stolt av deg selv.

Du prater med pappa, men vil ikke bekymre hverken foreldrene dine eller kjæresten din. Og så ender du opp med at du ikke helt vet hvem du skal prate med. Det er bra at du ikke later som du er syk. Det er ingen god løsning. Det å gå på skolen og være tilstede i din egen hverdag er ekstra viktig når du kjenner på depressive trekk. Det er også den eneste måten å mestre fag og karakterer på også. Du gjør det bra på skolen, men strever med å være tilfreds med deg selv. Du har mange bekymringer og da er det ikke lett å ta godt vare på seg selv. I tillegg har du smerter. Jeg råder deg til å snakke med legen din om hvordan du har det. Der kan du få satt ord på hvordan det er å være deg og få legens vurdering av hva som kan være god hjelp for deg.

Det at du ikke vet hvem du skal prate med tolker jeg som at du har lyst til å prate med noen og at du kjenner at du har behov for å snakke om hvordan du har det. Det er et godt utgangspunkt. Siden du har opplevd vanskelige situasjoner, så synes du kanskje det er vanskelig å stole på noen. Da er det ikke så lett å vite hvem man kan betro seg til, men det er verdt å gi noen den tilliten. Helsesøster kan være en slik person. Hun har taushetsplikt og god kunnskap om ditt skolemiljø. Foreldrene dine ønsker å støtte deg, så selv om du gir dem bekymringer, så er det viktig å snakke om det som du er opptatt av. Det er den eneste måten du kan hjelpe dem til å være gode foreldre for deg.

Håper dette kan være til hjelp. Sidene www.unghelse.no og www.psykisk.no kan gi råd hvordan få kontakt med instanser der du bor og hva som kan være nyttig når hverdagen blir vanskelig.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake