Dette spørsmålet ble stilt 12.12.2008 og ble besvart 16.12.2008.

Spørsmål:

Da jeg var barn ble jeg alltid veldig trist inni meg når jeg tenkte på at alle skulle dø en gang. Hver gang jeg ble minnet om at jeg skulle dø fikk jeg klump i halsen, nesten på gråten. Det hendte også at jeg gråt når noen sa "da lever ikke vi lenger", "da lever ikke du lenger",... I dag blir jeg veldig flau når jeg tenker tilbake på dette. Det er vel ingen normale mennesker som gråter for at alle skal dø en gang? De fleste jeg kjenner syns det er tåpelig å gråte for at alle skal dø en gang. Jeg husker også at moren min spurte meg "hvorfor er det så trist å tenke på at alle skal dø en gang?", jeg kunne ikke forklare det den gangen. Følelsene bare var der, jeg syntes som barn og tidlig i tenårene at det var veldig trist å tenke på at jeg skulle dø en gang. I dag føler jeg at jeg har forsonet meg med det. Jeg får ikke gråten i halsen hver gang jeg blir minnet på at alle skal dø en gang nå lenger, men det hender ennå at jeg kan bli litt trist til sinns når jeg tenker på døden. Selv om jeg nå ikke lenger gråter fordi jeg og alle andre må dø en gang, så blir jeg veldig flau når jeg tenker på at jeg kunne være så dum da jeg var barn. Jeg skammer meg fryktelig i dag fordi jeg kunne være så dum da jeg var yngre at jeg gråt fordi alle skulle dø en gang. Mine foreldre sier at de ALDRI kunne finne på å gråte fordi de skulle dø en gang, og heller ingen andre jeg kjenner har noensinne grått fordi de skal dø en gang. Jeg er redd for å være et dårlig menneske, redd for å være syk i følelseslivet mitt fordi jeg gråt fordi alle skulle dø da jeg yngre. Jeg husker jeg også syntes det var trist å tenke på at jeg skulle "bli gammel og grå" da jeg var sånn 11-12 år gammel. Jeg husker jeg fortalte moren min at jeg ble trist inni meg når jeg tenkte på at jeg skulle bli gammel og grå, og jeg spurte henne hva det kom av og hva var det for noe med meg som gjorde at jeg ble trist av det. Moren min tok meg ikke alvorlig i det hele tatt, hun bare gjorde narr av meg og sa at "når man er baby og har kolikksmerter kan man gråte fordi det er så trist å tenke på at man skal bli gammel og grå, hahaha det er hundre år imellom ikke sant".

Jeg fikk bare kjeft av de voksne rundt meg når jeg gråt fordi jeg skulle dø en gang da jeg var barn, og det gjør at jeg bestandig har slitt med selvforakt fordi jeg kunne være så dum å gråte for noe så naturlig. Alle vanlige mennesker sier at døden er en naturlig del av livet, så derfor skal man ikke ha noe motforestillinger mot døden. Hva er riktig her? Er det sinssykt å gråte fordi man skal dø en gang? Var jeg gal som syntes det var trist å tenke på at jeg skulle dø da jeg var yngre? Har jeg grunn til å hate meg selv fordi jeg før i tiden gråt iblant fordi jeg skulle dø en gang? Er jeg den eneste i hele verden som har grått fordi jeg skal dø en gang, eller kan det hende at det er mye vanligere enn jeg tror å gråte fordi man må dø? Kanskje mange har gjort det samme som meg uten at de vil innrømme det?

Svar:

Hei.

Du beskriver deg selv som barn og ditt forhold til døden da. Du skriver om dette som om det var unaturlig av deg å tenke slik du gjør, og at du reagerte slik du gjorde. Det du gjorde og tenkte var derimot HELT NORMALT! Svært mange barn er opptatt av døden i perioder av sin oppvekst, og de fleste barn blir også svært oppskaket av dette. Det er ingenting å skamme seg over! Jeg forstår ikke hva dine foreldre mener med at de sier at de aldri kunne finne på å gråte fordi de skal dø en gang? At de som voksne mennesker ikke gjør dette er en annen ting, men som sagt så er det svært mange barn som har slike opplevelser i tidlig barndom. Enkelte kan også oppleve dette når de er eldre, enten i tenårene eller i ungdomsalderen, og jeg tror noe av dette handler om at ungdom i overgangsfaser mellom det å være barn og det å bli mer voksen, er mer sårbare for nettopp slike tanker og følelser.

At du fikk kjeft av de voksne rundt deg fordi du tenkte slik du gjorde, synes jeg er urimelig. Om de ikke har hatt det på denne måten da de var små, så betyr ikke det at de ikke kan sette seg inn i hvordan DU hadde det likevel. Jeg synes at det vitner om liten evne til å sette seg inn i et lite barns verden.

Det er overhode ikke sinnsykt å gråte fordi en skal dø en gang. Det er overhode ikke unormalt av et barn å være opptatt av døden og av det å bli gammel. Du var ikke verken gal eller syk som tenkte slik du gjorde da du var liten. Det du gjorde var normalt. Du har ingen grunn til å hate deg selv fordi du gråt når du tenkte på døden. Du er på ingen måte den eneste i verden som har grått for dette. Jeg er helt sikker på at det er mange barn som har hatt det slik som du, og kanskje du også har rett i at folk ikke snakker om dette i ettertid. Det er i alle fall ikke rart om enkelte lar vær å snakke om slike ting, hvis de blir møtt med å bli gjort narr av eller latterliggjort. Dine tanker om døden og din gråt fordi du var engstelig for dette, er som sagt normalt, og du deler disse opplevelsene med mange andre barn.

Jeg håper at du klarer å akseptere at disse følelsene var reelle for deg da du var liten, og at du klarer å slå deg til ro med at dette er noe svært mange andre barn også har vært engstelig for. Det er de voksne rundt deg som har vist liten respekt og forståelse for deg i den perioden der dette pågikk. 

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake