Dette spørsmålet ble stilt 29.10.2009 og ble besvart 5.11.2009.

Spørsmål:

Hei, Klara Klok.

Jeg og min kjære har vært sammen i ca 1 år og 6 måneder. I starten, var vi så og si uadskillelige - vi tilbrakte veldig mye tid sammen, og var hele tiden utrolig betatt av hverandre - det var fantastisk.
Det kan nevnes at hun var ganske nylig ute av et dårlig forhold, hvor kjæresten var , mildt sagt en drittsekk. Jeg merket fort i tiden da jeg kom inn i bildet, at hun ble mer og mer glad - det var en veldig god følelse!
Da dette er mitt første "ordentlige" forhold, i allefall det første som har vart over et halvt år, gikk jeg inn i dette med fult engasjement og gjorde alt for å være romantisk og attraktiv. I ettertid har jeg tenkt at dette nok ikke var mitt beste "sjakktrekk", da jeg nå har lagt lista rimelig høyt for meg selv - ironien slår meg her..

Nå har vi begge flyttet for å studere (hun er et år yngre enn meg), og vi bor et stykke fra hverandre. Vi ser hverandre omtrent annen hver helg.
Hjemme, før vi flyttet, hadde jeg mange venner mens hun var litt mer for seg selv. Jeg var alltid min gjengs midtpunkt, hadde rett og slett alt på den arenaen. Jeg forstod at dette til tider ble litt vanskelig for henne, da hun de gangene jeg ikke var hos henne, ofte satt alene mens hun visste jeg var ute blandt venner.
Nå når vi har flyttet, er ståa snudd helt på hodet - hun har fått mange nye venner og en stor omgangskrets der hun bor, mens jeg sliter på det området. Jeg unner henne all den gleden, for all del. Det jeg finner vanskelig, er at jeg føler hun tar litt lite hennsyn til min situasjon osv. Jeg prøver å være tolerant her, for jeg vet ting var nogenlunde de sammen for henne tidligere.

Men nå, mer over til de tingene som er i tankene mine..
Når vi besøker hverandre, er det alltid etter å ha savnet henne i 2 uker - kan ikke svare for henne, men jeg regner med hun savner meg og - og jeg gleder meg masse til å tilbringe en fin helg sammen osv. Da vi var nyforelsket, tilbrakte vi mye tid sammen bare oss to, hjemme i sofaen / ute på kino osv, ikke like mye sammen med andre. Dette er noe som har kommet opp nå. I følge henne, "kan vi ikke alltid ha det sånn" , vi må lære oss å omgåes andre sammen. Det er jeg enig i, men jeg fremhever hver gang hun tar dette opp, at jeg har vært 2 uker alene /borte fra deg, og håper veldig på litt "oss"-tid. Dette blir aldri tatt veldig godt i mot.. Jeg får ofte følelsen av at "jeg bare er der" når jeg kommer på besøk, og når hun kommer hit, er det aldri "for å møte meg", hun er mer opptatt av å gjøre ting/dra på byen o.l.. Dette er veldig tungt for meg, å oppleve at jenta jeg elsker over alt på jord og har tilbrakt mesteparten av det siste 1,5 året med ikke synes jeg er "nok" selskap..
Jeg er ingen "gris". Men, som jeg ser på som helt naturlig, er jeg veldig "klar" for å ha samleie når vi møtes etter 2 uker fra hverandre. Jeg er , kort sagt, sprekkeferdig (dog, jeg onanerer selvfølgelig når jeg er alene..), og jeg føler dette påvirker mye.. Jeg er til vanlig/før ikke den som ville ha sex bare for sexens skyld - jeg ville det skulle være gøy, spesielt osv, veldig opptatt av å tilfredsstille hennes behov. Men nå, nå føler jeg fraværet av sex i 2 uker tar overhånd, og jeg er veldig "sexfiksert" når vi treffes, og vil veldig gjerne få utløp for det. Jeg synes godt samspill i senga er viktig, og jeg tror/trodde det var viktig for henne og..

I det siste har vi begynt å snakke.. Hun forstår at min situasjon hvor jeg bor er vanskelig, mangel på venner osv, og at dette går litt ut over forholdet.. Hun sier også at hun savner spontanitet, romantikk osv. Ting har blitt en "rutine" når vi treffes. Jeg er dels enig, men jeg finner det veldig vanskelig å være kjemperomantisk o.l med tanke på hvordan jeg har det for øyeblikket, og det faktum at vi nesten ikke får noen "oss"-tid når vi treffes. Jeg synes også dette ikke bare er "min" jobb, sier at også hun kan ta initiativ til slikt.. Hun har gjort det også, men jeg får mer og mer følelsen av at hun gir opp/ er lei av meg.

Det er også vanskelig å holde kontakt via msn/sms/telefonsamtaler, for jeg føler vi ikke kjenner hverandre lengre på det planet - hun har sagt seg enig der.. Jeg får også følelsen av at alt jeg sier, blir dumt eller galt.. Alle spørsmål jeg stiller, blir møtt med en freidig kommentar.. Dette gjør at jeg lett blir tilbakeholden, og reagerer ikke på samme måte som før når hun forteller ting hun ønsker reaksjoner/tilbakemeldinger på..

Jeg har hatt mange søvnløse netter i det siste.. Ofte fylt med gråt, og fortvilelse.. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg rett og slett litt tom for ideer på det romantiske plan - selv en romantisk middag blir en rutine, for jeg har disket opp med det så mange ganger før..
Jeg har mange følelser knyttet opp inni meg, føler jeg, men en ting er sikkert..; jeg kan ikke se for meg en fremtid uten henne!
Jeg er også redd for at mine følelser "overvelder" henne av og til.. Alt mitt prat om hvor mye jeg elsker/savner henne, all nærheten - av og til tror jeg det kveler henne litt, noe hun så vidt har hintet frempå også..

Jeg er redd. Før vi flyttet, kunne jeg klart se fremtiden for oss.. Hus, barn, bil - alt.. Nå blir jeg mer og mer engstelig.. Jeg er redd for at jeg ikke er interessant/attraktiv lengre.. Jeg elsker henne, men det er også en grense for hvor lenge jeg kan klare å holde et forhold gående hvor jeg føler jeg bare gir og gir, aldri får noe tilbake..

Jeg håper virkelig på noen råd, få sannheten slått i fjeset, hva som helst. Jeg vil virkelig gjøre alt for dette forholdet!

Hilsen meg.

Innsendt av gutt 20 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Du gir en sjarmerende og god beskrivelse av forholdet og hvordan du har lagt listen høyt:) Det gir meg tro på at du klarer å takle de utfordringene du møter.

Det har vært store forandringer for deg og rollene er snudd. Det gjør at du kjenner på en ny sårbarhet ved deg selv. Og da begynner du å forvente andre ting av forholdet og henne. Kanskje føler du at du har tilpasset deg henne og nå er det hennes tur til å tilpasse seg deg, men så har hun andre faktorer i livet sitt nå. Og så kommer de små kranglene og rutinene som gjør at det blir et økt fokus på ulike behov. Klarer dere å snakke sammen om forventninger til et forhold og om den grunnleggende kjærligheten er der, eller blir det for vanskelig slik at det blir mye fokus på små bagateller?

Nå virker det som at dette plager deg såpass mye at du begynner å måtte forsvare deg selv og dine behov. Det er ikke bra for deg. Kanskje er det ditt fokus på sex som gjør henne usikker? Det kan føre til at hun ungår alenetid med deg hvis det da bare handler om sex der du skal ha tilfredsstilt ditt behov? Prøv å snu litt på det som skjer. Kanskje har hun lyst til å vise deg fram for andre og være sosial sammen med deg fordi hun er stolt av deg. Ellers er hun alene sammen med alle, mens nå har hun lyst til at dere skal være sammen i det sosiale. Dette har vært vanskelig for henne tidligere, så hun har på en måte utviklet seg mye iløpet av forholdet deres. Her må dere snakke sammen uten å kreve noe av hverandre, men få opp i dagen hva som skjer mellom dere. På den måten kan dere justere dere i forhold til hverandre isteden for å krige mot hverandre. Dere har opplevd mye sammen og har tross alt mye dere er enige om, men nå blir det for mye fokus på det som ikke er bra. Kanskje har der vokst ifra hverandre, men dere fortjener at dere gjør et forsøk på å finne ut hva som kan fungere.

Flørt med henne når dere er sammen med andre. Send henne oppmerksomhet når du ikke er der. Gi henne små søte meldinger og tål de svarene du får. Det er smertefullt å skape endringer, men du ønsker heller ikke at dere skal ha det sånn som må. Små endringer kan gi store endringer. Våg å være den som gjør en forskjell. Du kjenner henne egentlig veldig godt, men det er spennende å bli kjent med nye sider hos hverandre, så ikke la usikkerheten skremme deg bort.

Du er tydelig på at du ønsker å satse på forholdet, men at du ikke er villig til å være i et forhold som ikke er bra for deg. Det er smertefullt, men et viktig utgangspunkt. Det er ikke lett å vite hva som først og fremst gjør deg ulykkelig og søvnløs. Er det problemene i forholdet eller er det trivselen din der du er nå som gjør at du stiller tvil ved forholdet? Alt påvirkes gjensidig, men det viktigste blir at du kan få tilbake opplevelsen av at du kan påvirke din hverdag og din trivsel. Da kan du få tilbake bekreftelsen på at du ikke bare gir og gir, men også både trenger og fortjener å få noe tilbake. Og da tenker jeg ikke på at du fortjener sex, men at dere begge trenger et godt forhold for å ha et godt seksualliv. Dere er igang med å prate. Det kan hjelpe dere til å få det bedre begge to. Du er like attraktiv og betydningsfull som du alltid har vært:)

Det blir ikke noen supre råd, men håper det kan være noen ord som hjelper deg til økt tro på deg selv uansett hvordan forholdet utvikler seg.

Lykke til.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake