Dette spørsmålet ble stilt 22.11.2008 og ble besvart 27.11.2008.

Spørsmål:

Hei! Er så takknemlig for denne siden.
Jeg synes det er så vanskelig å vokse opp. Hvor lenge er det egentlig at denne prosessen som vi ungdommer må gjennom skal vare?
Jeg har det så utrolig bra, men har det med å bli veldig trist på fest. Jeg føler at den jeg er på fest ikke er den samme jenta som løp kappløp med seg selv rundt huset da hun var 7. Jeg tenker så mye på det å bli moden og tenker at mye av det å bli voksen handler om å ta med seg kjernen av den du er og har vært, samt noen elementer fra barndommen og ungdommen, videre og vokse ut ifra -og på - det.
Men jeg bare klarer ikke assimilere barnslige-meg inn til feste-vanlig-tenåringsjente- meg. Jeg føler at jeg mister den jeg var. Det er jo absolutt ingen andre enn foreldrene mine som har sett den siden av meg, fullt ut. Det får meg til å føle meg veldig alene, siden vi går gjennom livet i så mange forskjellige miljøer og sammen med så mange forskjellige mennesker. Men så er det sånn at i bunn og grunn er det bare deg selv du kjenner fullt ut, og det er bare du som har vært sammen med deg selv hele tiden.
Jeg savner veldig den jeg var da jeg var barn, for jeg var så trygg og ikke så åpen mot alle følelser.
Man leser jo så mye om at all ungdom må gjennom en prosess for å bli voksen, og at man skal utvikle seg osv. Men det føles ikke så objektivt riktig når jeg gråter på fest fordi jeg savner den jeg var selv om jeg er ganske fornøyd med den jeg er nå. Og det er vondt å kjenne at man beveger seg lenger og lenger vekk fra den tiden da man var så trygg, og da man var helt hel i seg selv. For med alle erfaringene og inntrykkene man får gjennom 19 år er det jo klart at man vil forandre seg litt. Det som skremmer meg er at jeg ikke vet hvor mye som vil være igjen når jeg har blitt enda mer voksen - og hva det er jeg skal passe på å ta med meg videre?

Svar:

Hei.

All utvikling og erfaring  innebærer endring, og det er ikke mulig å bestemme selv hvilke egenskaper man ønsker å "ta med seg" videre. Ulike egenskaper endrer også uttrykk med økende alder noe som gjør at enkelte trekk og interesser ikke er så lett å kjenne igjen senere . For eksempel vil kanskje et fysiskt aktivt barn som leker mye ute , utvikle seg til  å bli friluftsmenneske og like å gå mye på tur som voksen.

Med økende alder blir også barns og ungdoms radius utvidet - det yngre barnet leker  stort sett i kjente og trygge omgivelser med nabobarna , mens ungdom søker nye arena og sosiale sammenhenger lengre vekk fra hjemmet og nabolaget. Med andre ord endres også interesser og hvilke typer situasjoner man utsetter seg for noe som i ungdomstiden innebærer at man utsetter seg for flere ukjente og utrygge situasjoner. 

Hele livet er en endringsprosess, og hvem man er endrer seg etter livssituasjon, etter hvem man til enhver tid er sammen med og fra situasjon til situasjon. Er det ferdigheter og egenskaper man ønsker å styrke er det aldri for sent å gjøre det. Å tenke på endringen som at noe går "tapt" er lite hensiktsmessig og fører sjeldent til noe konstruktivt. Gråter du på fest, må du forsøke finne ut av hva med deg selv "her og nå" som du må styrke for å klare å glede deg over den situasjonen du er i istendenfor å bli rtist ved å begynne å tenke på at du i barndommen var en annen...At barn er mer trygge enn ungdom/voksne tror jeg også er en myte. Barn oppholder seg primært i hjemmet og i sine nære omgivelser, omgivelser som også for de fleste ungdom og voksne føles trygge. En del av det å utvikle seg er å mestre flere situasjoner og utvide sin radius ,selv om det innebærer å kjenne mer på utrygghet og vissheten om at de rundt en ikke kjenner en fullt ut.

Du sier du har det utrolig bra og er fornøyd med den du er nå. Stol på de følelsene og gled deg over livet og den du er. Hele livet er som sagt en utviklingsprosess, men samtidig bærer alle mennesker med seg sin  tidligere erfaringer og personlighet og det er ofte mer forbausende hvor lite mennesker endrer seg over tid enn hvor mye som "går tapt". Nyt livet og utvikle de sider ved deg selv som du setter pris på og de sider du ønsker å styrke. 

Lykke til videre i livet. 

Med hilsen psykologen

< Tilbake