Dette spørsmålet ble stilt 25.11.2008 og ble besvart 2.12.2008.

Spørsmål:

Hei! Jente 15...

Jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg. Sosial angst kanskje? Når jeg skal fremføre noe forran klassen begynner hjertet mitt å slå hardt, jeg puster fortere og føler meg nesten litt svimmel. Når jeg skal begynne å snakke klarer jeg ikke å si ting ordentlig og må se ned på arket hele tia (føles det ut som ihvertall). Når jeg prater med folk blir jeg veldig lett flau, og jeg blir urolig når alle er stille og ser på meg for å høre hva jeg sier. Da begynner jeg bare å mumle og ser ned. En gang da vi snakket om blogg i klassen spurte læreren hvem som hadde blogg, og jeg og mange andre rakk opp handa. Mange småpratet sammen, og læreren spurte meg hva jeg brukte min blogg til. Jeg begynte å fortelle, men da ble alle helt stille å så på meg, og da ble jeg kjempe nervøs. Det var også en gang en gutt i klassen som kom bort til meg. Han visste at jeg hadde lett for å rødme, og sa bare på kødd at jeg ikke skulle rødme, og da blei jeg kjempeflau og gjorde det alikevell.

Jeg føler ikke noe behov for å ha mange venner, og trekker meg gjerne unnav det sosiale liv, og trives best med det. Som sagt er jeg også vedig innadvnt.

Jeg har ett spørsmål til: Er det vanlig å se ting som ikke finnes? at man for eksempel tror at man ser en katt i sidesynet, så snur man seg og finner ut at det ikke er noen ting der? Det hender ofte med me, og på de merkeligste steder. En gang trodde jeg at en katt hadde sneket seg inn i stua vår, men det viste seg å være noe jeg bare hadde innbilt meg. En annen gang så jeg en mann i en hage på vei til butikken (da var det mørkt) men da jeg kom nermere gikk han bare i oppløsning, liksom forsvant. Jeg vet jo at ikke noe av det jeg ser finnes, men alikevell er det litt rart...

Takk for svar:)

Svar:

Hei.

Det du beskriver trenger ikke å bety at det er noe galt med deg. For mange er det veldig vanlig å være nervøs når man skal snakke i grupper. Og hvis man bruker å rødme, så er det også noe som kan gjøre en ekstra stresset. Det å være litt innadvendt er ikke en sykdom. Vi er alle ulik og alle disse egenskapene har vi alle i ulik grad. Det viktigste er at du ikke lar dette hindre deg i å snakke og gjøre det som trengs i skolesituasjonen og for å ha en fin fritid.

Men når du blir bekymret og merker at dette er svært plagsomt for deg og gjør at du blir mer alene og urolig, så er det viktig at du tar dette på alvor. Med det mener jeg at du bør snakke med en voksen som du stoler på. Du skriver at du trives med å trekke deg unna det sosiale liv og at du ikke trenger mange venner. Og det viktigste er at du gjør det som du synes er mest ok. Men hvis det er slik at du egentlig ønsker å være mer sosial, men føler deg hindret i å klare å være det, så synes jeg at du skal være bevisst på å endre på disse vanene. Vær sammen med de vennene som du trives sammen med. Det trenger ikke å være så mange, men det er godt å ha noen å snakke med på skolen og i fritiden. På den måten kan du også bli tryggere på deg selv i større grupper. Tenk også gjennom om det er noen aktiviteter du har lyst til å begynne med slik at du kan øve på å være mer utadvendt og kjenne på nye erfaringer.

I ungdomstiden endrer man seg og denne utviklingen kan gi en økt sjenanse og usikkerhet. Dette blir bedre med tiden, men akkurat mens det oppleves som vanskelig, så kan det få deg til å isolere deg mer enn det som er bra for deg. Du bruker mye tid på skolen og det er en viktig arena for deg, så da er det nødvendig at du kan trives der. Dette synes jeg du skal snakke med lærer om slik at du kan få litt støtte og gode råd på hvordan du kan håndtere de vanskene du opplever i klassen. Det er ikke sikkert at lærere ser det på sammen måte som du føler at dette blir. Kanskje synes lærer at du leser på en god måte. Det er godt å ha noen å spille på lag med, så la lærer hjelpe deg.

Det er ikke uvanlig å se ting som ikke finnes. Mange kan oppleve det samme som du beskriver. Det at man tror man ser noe i forbifarten eller at man i en stresset situasjon kan se noe, gjerne i mørket hvis man er litt mørkredd. Du vet at dette er bare noen synsbedrag, så stol på fornuften din. Slik som du beskriver dette, så opplever jeg at det ikke er noe grunn til å bekymre seg. Men som sagt, når du selv blir bekymret, så er det lurt å snakke med noen du stoler på slik at du ikke blir alene med alle tankene og følelsene. Vær sammen med familien din og la andre få lov til å stille opp for deg.

Ta godt vare på deg selv.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake