Dette spørsmålet ble stilt 17.11.2008 og ble besvart 24.11.2008.

Spørsmål:

Hei :)
Jeg er en jente på 14 år..
Jeg har egentlig et veldig godt liv, men noen ganger blir jeg så deprimert, sånn som jeg ble i dag..
Det føles som om alt jeg gjør er feil, og jeg klarer ingenting. Jeg skjønner ikke hva som er poenget med å leve lenger! I 6 timer nå har jeg bare gått hvileløst rundt i huset mens tårene silte nedover, og jeg skjønner ikke hva jeg er så lei meg for. Jeg har det bare så grusomt, og klarer ikke å sette meg ned å gjøre noe..

Problemet mitt er at jeg ikke har noen å snakke med. Jeg har 4 venninner, og det er egentlig ganske mye. Men saken er at en av disse venninnene bor i veldig langt unna meg. Altså veldig langt fra hverandre. Vi møttes på msn, og har bare møttes to ganger. Likevel stoler jeg helt på henne, men det er så vanskelig å ha en sånn seriøs samtale om alt jeg føler og tenker på msn.. Min andre(beste) venninne bor i utlandet. Hun er den eneste jeg kan stole 100% på, og kan si alt til. Hun flyttet til dit for ett år siden, og jeg har nesten ikke hatt kontakt med henne siden, bortsett fra jula 2007 og sommeren 2008. Hun kommer ikke på besøk til Norge denne jula. Jeg snakker aldri med henne bortsett fra når hun kommer hit på besøk, hun er ikke gå god på data og bruker aldri mail eller msn. De to andre venninne mine kan jeg vel egentlig ikke kalle venninner. De sladrer og jeg liker dem egentlig ikke så godt. Men jeg har ingen andre å være sammen med.

Og så har jeg foreldre og en 9 år gammel bror som ikke skjønner de tankene der. Mamma og pappa føler jeg at jeg ikke kan snakke ordentlig til, selv om de sikkert vil hjelpe..Men jeg føler at de ikke forstår meg.

I dag når jeg gikk rundt og gråt og gråt, så har de ikke sagt noe. Bare oversett meg og oppført seg helt normalt, ikke nevnt gråtinga og det opprørte blikket mitt. Broren min så på meg en gang og spurte hvorfor jeg gråt, og da jeg ikke svarte ble han bare sur og snudde seg mot dataen igjen..

Aner ikke hvem jeg kan snakke til, har ingen!
Har lyst til å prøve narkotika merker jeg at jeg tenker, og da blir jeg enda reddere. Det er jo ekstremt farlig, og bare dumt. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal gjøre det. Aldri i livet. Men likevel blir jeg så skremt av tankene mine..

Tusen takk for svar, dette er en super side :)

Svar:

Hei

Narkotika vil ikke hjelpe deg noe! For det er som du selv sier farlig og dumt og det er derfor fint å lese at du har bestemt deg for at dette er noe som aldri skal prøve. Men at du følte at du hadde lyst til å prøve dette sier noe om at du har mange vonde tanker og følelser som du sliter med og som du synes er slitsomme og som du vil ha fri fra! Men det finnes heldigvis mange andre løsninger på det du sliter med! 

Om dette er en depresjon kan jeg ikke svare deg på, men jeg tenker det er viktig å presisere at de fleste mennesker har fra tid til annen depressive følelser. Det har imidlertid skjedd en økning i mennesker som under og etter puberteten har sorgfølelser, mindreverdighets følelser og en fremtidspessimisme. Mye slik du forteller om her. Dette er vanlig i ungdomstiden, og i de fleste tilfeller forbigående fenomener, som altså ikke handler om depresjon men mer om tristhet eller sorg. Det er en del av de følelsesmessige humørsvingningene som hører denne tiden til. Likevel er det viktig å være oppmerksom på at for enkelte kan depresjon eller nedstemthet være en alvorlig psykisk lidelse som krever profesjonell hjelp. 

Jeg kan godt forstå at du er oppgitt og fortvilet, spesielt siden du føler at du ikke har noen å snakke med om dine vonde følelser og tanker. Du sier her at du føler at du gjør alt feil og at du ikke får noenting til. Dette er tunge tanker å ha om seg selv og sin person, men som jeg er sikker på at ikke stemmer for deg. For det blir ofte slik når man er nedstemt og lei seg at man har en tendens til å fokusere på alt man ikke er fornøyd med. Men ved å gjøre dette så glemmer man alt man faktisk får til og mestrer! Noe som jeg er sikker på at også gjelder for deg!

Men ofte kan det være vanskelig å se dette. Det er nemlig slitsomt å slite med depressivitet og bli sittende med dette alene uten noen å snakke med eller føle at man er helt alene/ensom. Når man har det så vanskelig så du forteller om her er det vanlig å miste motet og se mørkt på det meste. Da trenger du noen som kan hjelpe deg med å finne en utvei slik at situasjonen endres til det bedre. Først og fremst anbefaler jeg at du forteller om dette til noen som du stoler på. Det er nyttig å ha noe som kan hjelpe deg litt de periodene dette skjer. I perioder der du ser mørkt på ting, trenger du hjelp fra noen som kan minne deg på at denne tilstanden kommer ikke til å vare evig. Når du er i en tilstand der du er nedstemt, og kanskje ikke har noen selvtillit eller kanskje føler deg alene og ser mørkt på mange ting, er det vanlig at det i tillegg blir svært vanskelig å ta initiativ til å gjøre noe og komme i gang med aktiviteter. Da kan den du har alliert deg med hjelpe deg ved å ta initiativ og dra deg med på ting.

Jeg leser at du absolutt bør skaffe deg noen å snakke med om det du sliter med av vonde tanker og følelser. Det beste ville være om du kunne ha snakket med dine foreldre om dette, slik at de kunnet ha støttet deg og vært med deg dersom du skal oppsøke hjelp hos legen din. Det kreves nemlig samtykke fra foreldre mht. kontakt med lege eller andre i helsevesenet når man er under 16 år.  For å finne ut hvem som er din fastlege, eller velge deg en ny fastlege, kan du ringe fastlegetelefonen tlf 810-59500 eller gå inn på denne linken www.nav.no/minfastlege.  Men jeg er sikker på at dine foreldre vil forstå deg dersom du prøver påny å fortelle om dine vonde tanker og følelser. Dersom du ikke vil snakke med dine foreldre så vil jeg anbefale at du snakker med en lærer du stoler på om hvordan du har det eller at du kontakter helsesøster på skolen der du går. Begge disse vil kunne hjelpe deg med det du sliter med og gi deg råd. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere på : http://www.unghelse.no/. 

Mens du venter på hjelp fra legen eller andre så kan du ringe Kirkens SOS (815 333 00) eller Røde Kors-telefonen for barn og ungdom (800 333 21). Der kan du være anonym og snakke med en voksen person. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20. 

Det er sånn med de fleste bekymringer og problemer at de vokser seg større og verre jo mer du holder dem for deg selv og grubler alene. Derfor anbefaler jeg at du snakker med noen du stoler på om det du sliter med. Selv om du tenker at det er vanskelig å skulle snakke om deg selv til en annen person, så er det viktig at du prioriterer å gjøre det likevel. Det eneste du kan gjøre er å forsøke og "tvinge" deg til å ta dette opp. Det viktigste er ikke hvem du snakker med, men at du velger å ta dette opp med en voksen person.

Jeg håper at svaret hjalp deg. Lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake