Dette spørsmålet ble stilt 2.3.2010 og ble besvart 9.3.2010.

Spørsmål:

Hei.
Eg lurer på om eg har bulimi eller ikkje. Eg tenker liksom ofte på mat, og noken gonga ete eg skikkelig mykje for så å kaste opp igjen med vilje. Men eg trur ikkje grunnen til at eg kastar opp er fordi eg får så veldig dårlig samvittighet, sidan eg er kjempetynn, så det er ikkje det at eg er redd for å legge på meg..

Hatar kroppen min så inderlig. Er føler meg rett og slett for tynn og at eg ikkje passar inn.

Eg veit eigentleg ikkje kvifor eg kastar opp igjen.. Kanskje fordi eg blir så mett og ekkel i magen, og føle eg bare MÅ kaste opp igjen. Etter eg har kasta opp føle eg meg sååå mangen gonga beire. Både i magen og litt samvittigheten..

Men eg skjønnar egentlig ikkje meg på dette med bulimi, og ka årsaken kan vere til at ein får det. Sidan eg er klar over at eg ikkje er feit eller noke, men eg klare ikkje å la vere å kaste opp igjen. Samtidig som eg vil legge på meg.

Det er akkurat som eg planlegger når eg skal overspise for så å kaste opp igjen. Og det er vel ikkje normalt når ein har bulimi? Er det ikkje slik at det berre skjer då?

Også slit eg ein del med at farmora mi er død, og det takla eg egentlig veldig dårlig fordi vi hadde eit veldig nært forhold og det kom så uventa. Sjølv om det er ei god stund sidan.

Også er det ein anna ting som går hardt innpå meg, og det er at eg har mista dei tre vennane mine som eg alltid har hatt. Som alltid har støtta meg, og som eg alltid har kunne snakka med om absolutt ALT. Dei berre forsvant når vi begynte på ungdomsskulen. Dei betydde så utruleg mykje for meg, og no er dei berre vekk. Og det følest så ensomt. Eg er ein god del lei meg pga det. Dei tre held fortsatt ilag, og er fortsatt venna. Og bestevenninda mi, er ein av dei tre. Og rett etter det vart slutt mellom meg og kjæresten min vart dei ilag, og dei låg til og med ilag. Så det såra meg veldig.

Men har fortsatt èi som er nesten bestevenninda mi no. Vi har vert ekstremt gode venna sidan vi kom på ungdomsskulen, og eg kan snakke med ho om omtrent alt. Men likevel savna eg den gamle bestevennen min..

Eg lurte på om nokon av desse grunnane kunne virke inn på at eg kanskje har bulimi?

Men kan det virke som eg har bulimi? Sidan eg på ein måte planlegger når eg skal overspise og kaste opp?

Eg vil på en måte kaste opp igjen, men veit ikkje kvifor. Men grunnen til at eg planlegger korti eg skal overspise og kaste opp er at det er visse klokkeslett eg er åleine heime på. Og det er kun på desse klokkesletta eg kan kaste opp føler eg, fordi eg tørr ikkje å overspise og kaste opp når det er noken heime, fordi eg er redd dei skal finne det ut..

Men eg føler det er så rart at eg kan ha fått bulimi, pga eg ikkje føler meg feit. Skjønnar ikkje korleis det går an å få bulimi dersom du føler deg for tynn? Har så lyst på eit svar på kvifor eg kastar opp igjen maten med vilje, når eg eigentleg berre hadde hatt godt av å ha den i kroppen?

Også lurer eg på kvifor eg tenkjer så ekstremt mykje på mat heile tida?

Kan det kallast bulimi dersom du kastar opp igjen maten fordi du er for mett?

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei!

Du kan ha symptomer på bulimi, slik du beskriver dette. Men det er nok nødvendig å gå til lege og få en undersøkelse og samtale der, for å vite dette sikkert. Å sette diagnoser gjøres enten av en lege eller psykolog, og det er en oppgave som krever at man snakker sammen, ser på utviklingen, kartlegger symptomer, tar fysisk undersøkelse osv.
Ved bulimi kan vekten variere, noen er normalvektige, andre er undervektige, og noen igjen er overvektige. Men ved anorexia kan man også ha enkelte symptomer på bulimi. Som du skjønner er det viktig å gjøre en skikkelig vurdering for å kunne gi et godt svar.

Hvordan man opplever seg selv, om man ser seg selv som tykk eller tynn for eksempel, kan også variere. Mange ser seg selv som større enn de i virkeligheten er, føler seg store, mens de er tynne/magre. Men en del ser selv at de er tynne, likevel klarer de ikke spise, eller unne seg selv å beholde maten i magen.

Både spiseproblemer og spiseforstyrrelser henger sammen med følelsesmessige vansker. Det er ikke uvanlig å få spiseproblemer ved store følelsesmessige påkjenninger.
Når du beskriver at du sørger over farmoren din og savner henne, i tillegg til at du savner den tidligere bestevenninnen din, så beskriver du en form for følelsesmessig påkjenning som kan være forklaring på at du har fått spiseproblem?
Fremover må du likevel forsøke komme ut av spiseproblemene, slik at de ikke blir verre.
Sterkt savn etter nære slektninger eller nære venner er smertefulle følelser, det føles trist, tungt og man kan bli lei seg, føle seg ensom, forlatt.

Å finne noen å snakke ordentlig med kan virkelig hjelpe, fordi man får satt ord på tankene man har og får kanskje bedre fatt i følelsene også. Det er sjelden lett å snakke om slike ting, men det er verdt å gi seg selv muligheten. Selv om det oppleves litt vanskelig. Kanskje du kan/vil vurdere om det er noen (voksne) du kan snakke mer med? Det er viktig at du forsøker finne andre og bedre måter å takle vanskelige følelser eller tanker på.

Du beskriver at du savner tidligere venner, og da må du kanskje tenke nøye over om du skal forsøke en gang til å ta kontakt med dem? Det gir deg mulighet til å snakke med dem igjen. Det finnes som regel mer enn en forklaring på hvorfor venner mister kontakt med hverandre. Og det er ikke alltid det er gode grunner til at de ble slik, mange ganger virker det tilfeldig eller skyldes at man har feiltolket hverandre...
Min oppfordring er at du prøver en gang til å ta kontakt med spesielt din tidligere bestevenninne. Fortell henne at du savner kontakten med henne.

I forhold til symptomene på spiseproblem eller spiseforstyrrelse, så oppfordrer jeg deg til å ta disse alvorlig og starte å jobbe for å snu dette. Klarer du ikke det på egenhånd så bør du be om hjelp!

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake