Dette spørsmålet ble stilt 17.12.2008 og ble besvart 23.12.2008.

Spørsmål:

Hei. Jeg er en gutt på 19 år.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men dette handler om ett kjæresteforhold hvor jeg blir tvunget til å ta ett veldig, veldig vanskelig valg. Dette er innviklet, og jeg har prøvd å være kortfattet. Jeg sliter med dette, og håper dere kan svare før nyttår...:(:(

Jeg begynte på en skole i august som jeg skal gå på til mai. Der ble jeg ganske tidlig sammen med ei jente. Jeg har slitt med ekstremt dårlige erfaringer fra en tidligere kjæreste, så hun ble valgt med omhu. Hun hadde forresten også de samme dårlige erfaringene, og i tilegg slet hun litt psykisk pga en litt dårlig oppvekst. Jeg tenkte at det fikk være greit – vi alle sliter vel med hver våre ting. Frem til og med høstferien i oktober var det magisk. Men ett par uker etter ferien begynte problemene å komme.

Forholdet ble sakte men sikkert mindre romantisk. Skolestresset med oppgaver og tidspress begynte for alvor, og vi ble begge preget. Selv om vi fortsatt var mye sammen ble det mindre fokus på bare oss to, og det ble verre og verre. Det var i den perioden hun begynte å forandre seg. På skolen fikk hun seg en fast omgangsgjeng som jeg også var veldig komfortabel med, og de hang hun stadig mer og mer med. I tilegg fikk hun en bestekamerat som hun ble veldig nært knyttet til, kun som en venn. Men jeg ble nervøs før jeg helt skjønte det, og det førte til flere kvelder hvor jeg tok opp det, som jeg da var ganske skeptisk til. Det var i disse tider vi hadde våre første ordentlige krangler.

Etter hvert som desember nærmet seg begynte hun å få kjempemasse å gjøre, både av skoleoppgaver og på jobben sin. Hun er veldig ansvarsfull, men uheldigvis tok hun på seg for mange ting. Hun hadde også stadig litt depresjoner av at det stadig er noen som blir syke i familien hennes, og andre ting i tilegg førte til ett kjempestress. Sex livet våres, som frem til og med høstferien hadde vært kjempeflott og velballansert (verken for mye eller lite), hadde hele veien skrumpet inn og nå var det nesten ikke noe. Det førte til at jeg fikk prestasjonsangst de få gangene vi hadde sex. Jeg begynte også å føle meg nedprioritert ovenfor omgangskretsen hennes. Det var Aldri tid for KUN oss to lenger. Alt dette skapte en veldig misnøye hos meg, og slik påvirket vi hverandre, hun med stress og jeg med misnøye. Dette bygde seg opp helt til vi her om dagen overså hverandre en hel dag, og etter det føltes det ikke ut som om vi var sammen lenger. Det gikk opp for meg at det var en følelse jeg delvis hadde hatt lenge.

Jeg konfronterte henne med det og sa tydelig hva hun fikk meg til å føle, i detaljer. Da sa hun at hun ikke var klar over at hun hadde vært Så ille, og det gikk opp for henne at hun måtte begynne med et såkalt psykiatrisk program som hun hadde utsatt lenge. Jeg vet lite om hva det er,(kanskje dere vet?) men jeg ble grovt fortalt at det i verste fall kunne ta mange år. Hun ga meg ett ultimatum: enten være hennes kjæreste og støttespiller i denne prosessen eller gjøre det slutt. Å være støttespiller betydde da at jeg måtte støtte og være der for henne i det, og at jeg måtte innfinne meg med at ting kunne bli enda mye verre med forholdet enn det allerede var, frem til det var ferdig. Hun måtte være 100% sikker på at jeg var sterk og at jeg ikke trakk meg.

Jeg ble naturligvis sjokket og visste ikke hva jeg skulle svare der og da. Jeg spurte nyskjerrig og prøvde å finne veier rundt det hele, men hun var sta. Hun ble utålmodig og begynte å hinte fram til at hun ikke hadde troa på at jeg ville klare det, noe som til slutt knakk meg. En krangel begynte hvor vi fant ut at det var best å bare gi opp hverandre!
Men før hun rakk å kaste meg ut fikk jeg roet henne helt ned, og det endte med at hun begynte å gråte. Til slutt spurte jeg om ikke vi kunne vente til etter nyttår med å bestemme oss. Det synes hun var en god idé.

Jeg har hatt varierte følelser, hvor jeg har vært usikker på hva jeg vil. En ting som jeg merkelig nok har tenkt veldig mye på er hvordan det blir å gå på samme skole med jenta jeg er så glad i og ikke ha noe med henne å gjøre. Jeg vet nemlig ikke om jeg takler å snakke til henne om det skal være slik. Jeg er utrolig glad i henne og vil ikke miste henne!

Når det gjelder ’programmet’ vet jeg at jeg kan klare å overleve det, at jeg vil støtte henne fult, gjøre det jeg kan og ikke trekke meg. Men jeg vet ikke om jeg klarer å være sterk nok og strekke til, og hun stiller så høye krav. I tilegg har hun prøvd det en gang før med eksen sin som var en veldig dårlig person, og det gikk rett vest. Så driver hun å sammenligner meg med han pga måten jeg reagerte på når hun ga meg ultimatumet, selv om jeg er helt annerledes. Jeg tror hun trenger å modne tankene sine litt. Jeg bare skjønner ikke hvorfor hun må være så firkantet, vi er to mennesker som er veldig glad i hverandre og har vært sammen en stund, og det må da finnes en vei rundt på en eller annen måte så lenge vi støtter hverandre?? Hvordan skal jeg få henne til å forstå det? Og hvis ikke hun vil bøye seg, hva skal jeg velge? Jeg trenger hjelp til dette!:(

Takk
(redigert)

Svar:

Hei.
Jeg håper svaret kommer tidsnok for deg og at det kan være til nytte.

Du beskriver på en god måte hvordan dette semesteret har vært for deg. Når du skriver, så kan det virke som at dette har pågått så lenge, men hvis du tenker deg om, så er det bare snakk om max fire måneder. Det er mye på kort tid med ny skole, kjæreste, krangling osv. Dere har begge trengt tid til å bli kjent med hverandre og et nytt miljø. Den første altoppslukende forelskelsen går vanligvis over til en mer normal hverdag med tid til både/og, eller at man finner ut at forholdet ikke er slik som tenkt og man velger å avslutte.

Kjæresten din har sine erfaringer som gjør at hun kanskje strever ekstra med det å innlede nære forhold og relasjoner over tid. Jeg kan ikke si noe om dette siden jeg ikke vet hvordan hun har det eller hva hun har opplevd. Men det hun viser til er sikkert at hun vurderer å ta imot et samtaletilbud fra Voksenpsykiatrisk poliklinikk (VOP) (regner med at også hun er over 18 år) Uansett hva dette handler om for henne, så er det et helt urimelig krav hun stiller til deg. Ingen kan love å stille 100 % opp med slike betingelser og uansett hva som skjer i framtiden. Du er ung og må få lov til å gjøre det som føles mest rett for deg. Du kan ikke inngå en slik avtale for du vet jo heller ikke hvordan framtiden blir for deg siden forholdet allerede hangler. På nettsiden www.unghelse.no finner du informasjon om ulike måte å få hjelp på og ulik problematikk. Kanskje kan den gi deg støtte til å klare å ta et valg som du synes blir bra for deg.

Dette handler ikke om at ikke du er sterk nok. Du er en flott gutt som viser at du tenker gjennom ting og virkelig bryr seg. Ikke la henne kritisere deg. Du er god nok og hun har ingen grunn til  være misfornøyd med deg eller sammenlikne deg med eksen. Jeg tror du har helt rett i at hun blir litt fastlåst i tankene sine og da blir det vanskelig for deg som mest av alt ønsker at dere skal være positiv for hverandre. Det er ikke bare hun som kan stille krav for at et forhold skal fungere, det kan også du gjøre. Alt skal ikke bare være på hennes premisser for da blir det ikke et likeverdig forhold på sikt.

Jeg vet ikke om dette hjelper deg i det valget du står overfor. Men jeg håper du klarer å ta et valg som føles ok for deg og så er mitt beste råd at du klarer å tenke mest av alt på deg selv akkurat nå. Hva vil du? Du kan ikke overtale henne til å føle annerledes enn hun gjør, men du kan ta godt vare på deg selv. Et brudd gjør at det til å begynne med blir vanskelig å omgås i det daglige, men så blir det også en vane.  

Jeg ønsker deg en god jul og håper at ikke kjærlighetslivet ødelegger trivselen for deg. Nyt ferien og vær sammen med familie og venner slik at du kjenner at du har det bra og kan gjøre det som blir mest rett for deg. Samtaler med de som kjenner deg godt, kan være en god måte å få hjelp til å ta et valg.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake