Dette spørsmålet ble stilt 16.1.2012 og ble besvart 23.1.2012.

Spørsmål:

hei
har en kjæreste som er barnefar til barnet mitt. han er veldig sliten for tiden. psykisk virker han sliten og trist. han tenker mye sier han. han har hatt en tøff periode no tror jeg. han virker til og være sliten av den tidne som har vært før han flyttet hjem til faren sin. 

FØR HAN FLYTTET DITT.

så drakk han vel litt mye da, ikke over mye, ikke overreagering, men litt i ute dagen og i helgene. noen dagner bare drakk han for og drikke øl og andre ganger ble han full.han begynte å røyket litt hasj igjen. han har røyket siden han var 12 og han er veldig avhengi om jeg kan bruke det. jeg tror grunnene til det var fordi jeg nektet han samvær med dattra vår når jeg viste om det som foregikk. han bodde ned til moren sin og det ble ikke stort bedre. hun er alkoholiker og er vel så og si diagnosert psykopat. han har også bodd mye til kompisen sin. vandret fram og til bake derifra og andre plasser. sovet på sofaer og dårlige senger, puter ol. 

idag så har han flytta hjem til faren sin og bor der. han har flyttet fra alkoliserte moren og den ene kompisen han vanker med. han har jo kontakt med dem fortsatt med dem men han bor ikke med dem.

han jobber men har skadet armen sin så han har en pause nå.
jeg har åpent samvær med han og datteren igjen, har hatt nektet han det i periode jeg merket at allmentilstanden hans og gennerelt emosjonelle har vært risiko for dattra vår vist han har hatt samvær.hun er 1 år. men jeg åpenet det pga av :

nå virker det til og være veldig mye bedre. han er våken og tilstede og søker kontakt. han virker ikke ruset så mye om dagene tror jeg, for det gjennspeiler seg i hvordan han reflekterer og er tilstede i samtalene. 

når han er det med henne prøver han av det han kan og søke kontakt, gir respons og er tilstede når hun er med han. 
men er litt uviten hvordan han skal gjøre det, og f.eks trøste henne og møte henne på en måte som er naturlig i sitvajsoner. han virker usikker og redd for og skade henne eller gjøre henne noe vondt på hvordan han møter henne. vist han gjøre feil med andre ord om hvordan han møter henne. men sånn som jeg ser det er det ikke noe fare for at han møter henne galt.

som jeg ser det er ingen sitvasjon som skal kunne skadet henne. han prøver og skape kontakt, prate med henne. trøste henne, spørr henne om dvs og snakke med henne, forklare henne.

rusmessig er virker han ikke påvirket av noe under samvær eller ellers når jeg møter han. for jeg møter han uten om samvær med datter og er med han noen timer så jeg klarer og si etter det med tiden vidre om han kan fortsett og ha samvær. jeg vet ikke om han røyker litt eller har slutte men jeg merker veldig godt på han ellers, uten om samvær og med samvær at det ikke er det samme styret som før. jeg kan telle timer med og uten samvær at han ikke ruser seg så mye mer. han jeg kan være med han i dager at han ikke ruser seg og da er troen til at han ikke gjør det uten om samvær med meg eller med datteren vår at det tydlig har trappet ned. før jeg åpent samvær med henne og når han var med meg og uten henne så jeg hvordan det utviklet seg. om det ble nå forandret og jeg kunne begynne og åpne samvær igjen. det gikk vel et halvt år eller noe før jeg åpent kontakten for og se bedringene og hvor han sto. og det ble det

men undersamvær snøvler han ikke, er ikke øynene røde, han er ikke uppmerksom, han snakker ikke om noe som skaper tegn til utrygghet i det han sier vist han skulle ha vært fjern da. jeg kan ha lange samtaler uten at han detter ut osv osv. 
jeg har røyket selv så kjente jeg han en god stund før vi fikk barn sammen. så jeg kjenner igjenn han vist han virker utiltrengelig. pluss jeg har en del erfaringer selv. så jeg føler meg gangske god til og si om det er en farlig sitvasjon eller ikke.

når han er med oss så virker han oppegående, motaggelig og gir av seg selv og. åpen og imøtekommende. noe han ikke var før

han trenger pauser fra hun av og til. jeg mener det kan gjennspeilse seg at det gjør vondt for han og se henne og så tenker han på sin egen barndom.
med mor som alkoholiker, narkoman, storebror som narkoman, far som tidligere vært pille missbruker(respeptbelagte tabletter) mulig alkohol ol inn i bilde, jeg vet veldig lite om farens sånn sett. men dag i dag så er han tigjengelig og virker til og leve et normalt liv.

MIne spørsmål er: 

hvordan kan jeg motivere han til kunnskap om barn og foreldre ansvar ? annet enn og snakke med han. er det noen bøker og annbefale? 

jeg går barne og ungdom nå, så jeg bruker den kunnskapen+ erfaringer hvordan jeg skal møte han og få han til og forstå foreldre ansvar, ansvar, egen omsorg.

vist vi ser behovspyramiden til mazlow
er 
- grunnleggende fyisiske bohov dekket - flyttet hjem til faren sin og får mat der, har klær, ol. en seng og sove i osv.
- sikkerhet : flyttet hjem til faren sin og ungår voldelige konflinkter og uventede sitvasjjoner. rusmisbrukere ol.
- sosialt: veldig lite sosial annet enn familie og meg og dattern , pluss han ene kompisen. han er med et vennepar av oss av og til. men ellers lite
- aksept: han blir veldig lite akseptert i familien sin. eneste lille broren hans og søstra som aksepterer han og viser han respekt.

moren og storebroren aksepterer ikke han vist han velger et annet liv enn hasj, leve på nav. det og skaffe seg hjelp. 
de mener det ikke er galt og røyke hasj, det er det offentlige som er skrudd i hode. og leve på nav fordi moren er jo selv selger av sorgen fri, og lever i kommunal bolig og prøver og snylte av alt hun kan fra nav og nekter og betale store summer. og det er igjenn det offentlige sin skyld og er grådig. 

min kjære i dette her blir dreg i mellom hva moren og storebroren lærer han opp til og hva samfunnet og sunnfornuft sier. 

han skulle derfor ha fått hjelp psykisk og bør ha det. men pga av moren og storebroren er det vanskelig. han har stor respekt for moren og redd for og si i mot henne.
til tross for hva han har opplevd i barndomen med hun , voldelig og narkoman ol. benektelse med andre ord.

av og til så vill han virkelig ha hjelp. når det er nok sevlføgleig og han ikke orker og holde masken mer, "jeg trenger ikke hjelp " trynet. og virkelig roper om hjelp, åpner seg og bryter sammen. han for ofte angst når det blir snakk om barndom og han åpner seg om det, da bryter han sammen i sorg, fortvilelse og tårer, og angst. eller vist han skal få veldig sterke følelsesmessige reaksjoner/ følelser , at han får isteden angst for han ikke vet hvordan han skal reagere, sinne, sorg. eller for han selv hindrer seg selv i og reagere, han kjemper mot følelsene fordi han redd for og kjenne på de eller stressede sitvasjoner f.eks på sykehus, legekontor, bup kontor, i sitvajsoner han møter noe uventet.

men sånn som jeg ser det så blir han akseptert av meg og faren og føler det veier mot det andre. og jeg tror han bryr seg mer om hva jeg føler rundt det enn hva moren mener ol.

refleksjon: han har begynt og ta innover seg en del ting i forhold til egen omsrog og trygghet. i med at han bor et sted som er trygg, han vil jobbe, og grubler vel om han skal bytte jobb pga av arbeidsgiver. han vil vite mer om foreldre ansvar og hva han skal gjøre. 

vi har gått innavtale om og lage en samværsatale og han samtaler til terapi ol.

er det noe jeg kan mer gjøre for han; en og motivere, støtte, gi han omsrog. er det noen bøker jeg kan lese om barn og unge som har opplevd omsrogsvikt i forhold til rus, og omsrog med følelser???

ut i fra det som er skrevet er det noe dere kan hjelpe meg med rundt sitvasjoner jeg er i for at han kan få mer støtte og hejlp til det han trenger hjelp til? ifrohold til angst. er det noe kurs? noen sted der jeg kan finne kunnskap og fakta ?og metoder?

Innsendt av jente 20 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Ut fra så omfattende problemer som faren til ditt barn har er det godt å høre at du først og fremt føler ansvar for datteren din og at samvær med faren er noe du passer på og regulerer ut fra hva som er best for din datter.

Til dine spørsmål:

Jeg ser lite du kan gjøre for å motivere ham til å øke sin kunnskap om barn og foreldreansvar. Det å bli forelder er for de fleste den nødvendige motivasjon for å ønske å lære mer om barn og hva foreldrerollen innebærer. Vet ikke noen bøker å anbefale, men det finnes mange om temaet og han vil få hjelp til å finne bøker om temaet på nærmeste bibliotek dersom har ønsker sette seg mer inn i dette.

Det er ikke din oppgave å motivere ham, støtte og gi ham omsorg. Ditt ansvar er å tenke på det beste for din datter og sette hennes behov først i forhold til samvær med faren. Om han trenger hjelp for egne vansker eller ønsker råd i forhold til hvordan han kan være en bedre far, er dette noe han selv må ta initiativ til å oppsøke. Hjelp for sine psykiske vansker kan han få ved å oppsøke fastlegen sin og be om henvisning til nærmeste psykiatriske poliklinikk. Han vil også der kunne få råd og hjelp om hvor han kan få ordnet opp i eventuelle andre problemer han har.

Det jeg anbefaler deg å gjøre er å be om time på nærmeste familievernkontor. Det er gratis å få samtaler der, og du vil der møte noen med mye kunnskap og erfaring i å hjelpe barnefamilier med ulike typer problemer. De som jobber der har god kunnskap om hva barn trenger og hva foreldrerollen innebærer. Med andre ord tror jeg du vil kunne få mange gode råd der i forhold til de spørsmål du har, og det vil også være mulig at du kan ta barnefaren med på samtaler der.

Ut fra det du skriver høres det ut som faren til ditt barn selv er så hjelpetrengende at jeg har vanskelig for å forstå hvordan han kan ivareta din datter på egenhånd. Det er forståelig at du ønsker at din datter skal få være sammen med sin far, men jeg håper du klarer å sette din datters behov først. Håper også du kontakter nærmeste familievernkontor slik at du kan få gode hjelp og svar på alle de spørsmål du har i forhold til din datter og hennes kontakt med barnefaren.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake