Dette spørsmålet ble stilt 24.8.2010 og ble besvart 27.8.2010.

Spørsmål:

Hei.
er nå inne i en tung periode, som jeg som 18 åring føler er helt feil... 0 tiltakslyst, apatisk tankegang og likegyldighet ovenfor alt og alle.
- Har i flere år sliti med narkotika misbruk av diverse benzodiapiner,hasj,amfetamin(som var favoritten). Jeg har nå vært uten alle de nevnte ovenfor i godt og vel 6 mnd'er. Slet med abstinensene, men håpet jeg skulle komme ut som en sterkere person. I kontrast har jeg heller blitt det menneske jeg var før jeg begynte å søke rus. Skal ta å gå litt tilbake i tid så du får mer innsikt i hva jeg mener :
Jeg har alltid hatt et rykte jeg måtte ha passet på, og i tilleg mye rus i familien. Jeg har alltid hatt vanskelig for å vise mitt sanne jeg og være ærlig, kan jeg ljuge for mitt eget beste så gjør jeg det for å vinne "posisjon" i situasjonen. Jeg husker alt som blir sagt i en samtale med ukjente personer for så å bruke noe de sa feil imot dem, og sette en støkk i de, jeg må alltid ha noe på mennesker. Så når jeg begynte å stille spørsmål til meg selv som menneske i 16 årsalderen, hvorfor var jeg slik ? - jeg søkte svarene i rus. Og nå er jeg visere, men tilbake i den gode gamle tankegangen, den jeg kaller umenneskelig... jeg klarer ingenting i dagliglivet, det blir for kjedelig og skole( som jeg vet er det beste for meg) klarer jeg ikke. Alt blir for dagligdags og tamt... jeg vil si jeg er ensom, men det er ingenting som er merkbart feil med meg for utenforstående mennesker. Bare når jeg sier hvordan jeg har det, kan noen få innsikt i meg... takk for lettelsen

Innsendt av gutt 18 år

Svar:

Hei,

Du forteller at du opplever at det å være 18 år og være inne i en tung periode er helt feil. Du beskriver at du har klart å komme deg ut av rusbruk, og at du er kommet ut som et sterkere menneske. Videre beskriver du at du er blitt slik du var før, og jeg forstår deg dit hen at du ser på din måte å tenke om andre på, som umenneskelig. I tillegg kommer det frem at du synes tilværelsen er for tam og dagligdags.

Du stiller ikke noe spørsmål, men sier avslutningsvis at du bare ved å si hvordan du har det blir forstått av utenforstående. Slik jeg forstår det, gir du uttrykk for at det er en lettelse å fortelle om hvordan du har det.

Dersom du trenger denne formen for lettelse og ønsker å arbeide med deg selv, vil det være en god idé for deg å søke behandling. Dersom du har vært i behandlingsapparatet tidligere, vil det være en mulighet å ta kontakt med tidligere behandler for eventuelt å bli henvist til Psykisk helsevern for voksne/DPS (Distriktspsykiatrisk senter).

Du kan også ta kontakt med helsestasjon for ungdom for å få samtaler, eventuelt viderehenvisning til DPS. Fastlegen din kan også henvise deg, eventuelt gi deg samtaler over en periode.

Det å fortelle er oftest en stor lettelse. Neste skritt blir å få hjelp til å finne andre måter å handle og tenke på. Jeg forstår deg slik at du ikke er fornøyd med å ha det slik som du har det nå, og du har derfor et godt utgangspunkt for å gå inn i et endringsarbeid. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake