Dette spørsmålet ble stilt 5.3.2010 og ble besvart 11.3.2010.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er en jente på 12 år...
Jeg har hatt det veldig fælt. Jeg har vært gjennom veldig mange psykiske lideleser om jeg får kalle det det.
I sommerferien 2009, gråt jeg hver eneste dag. Fordi jeg vet nemlig det at jeg ikke er pen.
Det er vell kvisene mine som er grunnen. Men også jentene i "gjengen" og selvfølgelig det at det ikke virker som om det er noen gutter som er interessert i meg. Det var vell rundt 4. klassen det hele begynte.
Først var jeg vell helt vanlig, men så ble jeg bestevenninne med en jente.. Så ble vi vell fire bestevenner. Vi ble liksom de "kule" da på en måte.
Så ble vi flere i gjengen. Og jeg ble til slutt utestengt. Vi kom vell i puberteten, jeg fikk kviser og jeg er vell egentlig ikke helt sikker.
Jeg synes det er vanskelig å skrive her, for jeg har egentlig gjennomgått veldig mye over en lang periode, så det er vanskelig å få skrevet ned alt.
Jeg har likt flere gutter, men plutselig likte jeg en gutt i klassen min som jeg aldri hadde likt før. Han var liksom den som alle forelska seg i, men jeg hadde aldri sett på han som søt. Det var før. Vi kjente nesten ikke hverandre. Jeg kjenner jo folka i klassen min da, men vi hadde liksom nesten aldri snakket med hverandre.
Jeg har følt meg stygg i flere år. Jeg har vurdert selvmord og jeg vet det høres helt absurd ut når jeg egentlig ikke akkurat har fortelt en noe spesiellt sterk historie, men jeg klarer bare ikke å få skrevet dette ned.
"Gjengen" i klassen vår bruker sminke og merke klær. Det er liksom det som betyr noe. Jeg selv bruker ikke sminke og Dr*ter i merke klær.
Selv om jeg er fornøyd med at jeg ikke bruker dit og dat, så blir man stygg ved siden av de.
Det er som regel de gutta virker mest interessert i. (Om ikke guttene liker dem, så er de forelska i eldre jenter ppå ungdomsskolen).
Det er "gjengen" som slipper unna med det meste. Det er de som får lov av foreldrene sine om det meste. Det er de som er pene og kule.

Ting har vært så vanskelig når jeg har vært forelska i denne gutten. Siden jeg er så stygg og sjenert, klarer jeg liksom ikke...
Okei, vell, en jente i "gjengen" hun er liksom sånn at om hun er forelska i noen så kan hun bare få dem. Åååg! Dette blir bare feil! Jeg får ikke dette til! Jeg klarer bare ikke å skrive!

Jeg har ingen å snakke med. NEI, INGEN Å SNAKKE MED! For jeg klarer ikke å snakke med moren min. Det går ikke. Hun er ikke gal eller noe, det er bare det at.. Ja, hun har slått meg før. Hun har bedt meg om å flytte ut før, hun har kalt meg drittunge før og hun har sparket meg før. Hun er ikke gal. Hun er jo glad i meg, liksom. Hun gjorde det mest før. Men her for litt siden, så knuste jeg en lampe på bordet mitt og hun ble ganske sint. Hun slo ikke eller noe, men jeg blir så sinnsykt redd når hu er sinna!
Hun er ikke det så ofte, og det er ikke så ille som det høres ut. Men jeg ville bare få skrevet det ned.
Jeg kan heller ikke snakke med helsesøsteren på skolen vår. Det går ikke. Hun setter sprøyter i oss, og det føles ikke riktig å snakke med henne da. Jeg forbinder henne som et vondt menneske.
Venner har jeg, men ingen jeg egentlig kan stole på.
En venninne h*ter jeg. Hun tror hun har så fine former og ja, jeg vet, jeg er slem nå, men hun er stygg. Hun har gjort så mye frekt mot meg, så jeg får ikke dårlig samvittighet av å kalle henne det. Jeg liker ikke være lamme henne. Hun klager hele tiden over meg. Hun er skikkelig uhøfflig. Jeg har ungått å svare når hun ringer meg. Men hun skjønner ikke et hint. Hun stopper ikke å ringe og sender stygge meldinger. Når jeg ser de meldingene er hun lamme meg. Og hun sier ikke en gang unnskyld.
Og jeg har jo nevnt her at jeg har ungått å svare henne. Men noen ganger så kommer hun å ringer på ytterdøren min om jeg ikke har svart.
Ett normalt menneske ville ha ringt noen ganger og så gitt opp om det ikke ble svart. Et normalt menneske ville så ha gjort noe annet og tenkt en liten tanke at personen det normale menneske ringte, ville ringe opp igjen, kanskje litt senere. Et normalt menneske ville ikke ringt mange ganger, skrevet stygge meldinger, gå hjem til personen(ingen hjemme) og sitte seg å skrike å vente til personen kommer hjem for å så gi den dårlig samvittighet.

Hun sier at moren hennes vet at hun ikke er glad. Moren tror ikke hun har noen venner. Jeg vil virke slem i morens øyne og blablabla.

I sommerferien 2009 gråt jeg en god del pågrunn av henne. Hun spør meg hele tiden om å være lamme og det gjorde hun da også! Jeg fikk aldri være i fred! Ja, jeg kan ikke skrive så mye mer om henne for da klarer jeg ikke å slutte. men hun er grusom! Og jeg er egentlig et veldig godt menneske. Det kan jeg vell si om meg selv.

jeg har en så kalt "bestevenninne". Jeg orker ikke å skrive så mye mer, men hun ringer aldri meg. Det er jeg som alltid ringer henne! Det er så irriterende! Fordi om vi skal gjøre noe til felles, så må jeg alltid ringe henne, fordi hun aldri gjør det med meg! Jeg sitter å venter på at hun skal ringe meg, men hun gjør aldri det, så til siste liten må jeg bare ringe henne å få avtalt noe. I tillegg så har vi blitt enige med hverandre om å alltiv være åpne for hverandre. Om noen baksnakker henne, skal jeg si det til henne og omvendt. Hun sier aldri noe til meg, men jeg gjør det til henne! Hun spør meg nesten aldri om å være lamme. Det er alltid jeg som må gjøre det! Hun lar aldri meg få vite noe først, det er liksom like gyldig. jeg lar henne få vite hele tiden det første som har skjedd med meg.
Og noen ganger når vi er langt fra hverandre så savner jeg henne. Men hun ringer meg aldri, neida, jeg ringer henne.
Hun er også veldig glemsk og veldig irriterende selv om hun egentlig er den beste vennnen jeg har.

jeg vet ikke hva du tror når du leser dette, men jeg har hatt det veldig vondt. Og jeg vet at det ikke vises her. Men jeg har holdt dette så lenge. Jeg klarer ikke å finne alt.

Jeg skulle ønske jeg var gutt. For den deilige fysiske smerten er så god. Den psykiske dreper meg innvendig. jeg er ikke egoistisk. Hver morgen står jeg opp! Jeg gjør det for menneskene rundt meg! Hadde jeg vært egoistisk så hadde jeg ligget i sengen hele dagen. For jeg vil ikke leve. jeg har det egentlig ikke noe bra.

Men så.. dukket det opp et svakt lys i mitt ubrukelige liv.
Jeg går på idrett. Og jeg oppdaget at jeg ble forelsket i en gutt. Vi snakker hele tiden på treningene. Han flirer av meg og jeg flirer av han. Han er snill og hyggelig og søt. men jeg og min dårlige selvtillit har fortsatt det i hodet at han ikke liker meg. Men så brytes jeg ned. Lyset som gjorde meg glad, slukket. Det var ikke noe glede. Jeg var ødelagt. Han hadde kjæreste. Men det går bra med meg. jeg liker han fortsatt. Jeg har troen litt oppe. Jeg har nummeret hans, han har mitt. Vi snakker sammen av og til, men møtes aldri utenfor treningen.

Jeg har mye å forklare og har ikke forklart grundig nok.
Det var godt å få skrevet litt ned.

Men jeg liker ikke livet. Det er grusomt. Du skulle bare vist. For jeg klarer ikke så mye. jeg vet ikke. Jeg smiler aldri innvendig lengre. bare litt når jeg snakker med han på trening. Men smilet svekes alltid. Dårlig selvtillit.

Men jeg vil ikke mer. jeg er tydeligvis såpass egoistisk at jeg synes synd på meg selv. Og så egoistisk som jeg er, synes jeg at jeg fortjener å bli synes synd på. Jeg har oppdaget at jeg har vakre øyne. Det var den lange listen med hva som var fint med meg som jeg selv synes. resten er bare.......pip...*pip* huff, skal ikke banne så mye i teksten.

Vær så snill ikke missforstå meg. Jeg trenger svar! Jeg bare trenger noe! For ellers var det å bruke en time på å skrive dette bare forgjeves. Nå når jeg sitter å skriver akkuart denne linjen er klokken 00:20.

Men Gud har vell valgt min sjebne. Vet du? jeg liker ikke Gud! Nå høres jeg bare fæl ut. Unnskyld. Men vær så snill. Svar på dette. Jeg vet ikke hva du skal svare. bare noe!
jeg trenger det jeg kan få.
Læreren min sier jeg gir mye og håper jeg får noe tilbake.
 Huff, nå kom tårene tilbake. De fosser ned som en stor elv eller foss.

Du vet, jeg angrer. På at jeg den dagen var på den store brua som er over vann. Jeg angrer på at jeg var glad den dagen jeg syklet over den. Jeg skulle heller ha stoppet mitt oppe og tatt mitt eget liv ved å hoppe ned fra kanten. Og dø. I vannet. Det hørtes fint ut. Livet suger.

(For å ivareta personvernet, er dette spørsmålet redigert)

Svar:

Kjære deg.
Det er veldig godt at du vet innerst inne at du er et veldig godt menneske. Du har mye omsorg for andre og du ønsker å ha en fin hverdag. Nå har du opplevd mye som blir strevsomt for deg, men jeg ser også at du er en skikkelig fighter. Du gir ikke opp, men prøver å få det bedre og prøver å få en endring.

Det virker som du har tenkt gjennom hvem som kan være til hjelp for deg, men at du ikke finner noen som passer helt for deg. Eller kanskje du blir redd for at du ikke skal bli forstått? Det er naturlig at du blir redd mamma når hun blir sint når du kan huske at hun tidligere har slått deg når hun ble sint. Heldigvis gjør hun ikke det nå, men du blir usikker når hun viser sinne. Det å tåle egne følelser og det å tåle andres følelser er en del av det som handler om å utvikle seg og bli trygg på seg selv. Jeg er sikker på at du vil oppleve en økt trygghet av å snakke mer med mamma nettopp om dine følelser og at du trenger hennes støtte i stor grad.

Overgangen fra barn til ungdom er en periode med mye usikkerhet. Du merket at vennegjengen endret seg og at du ikke helt har samme plass som før. Det betyr ikke at det er noe galt med deg eller ditt utseende. Men kanskje du må se om det er andre du kan føle deg ok sammen med. Det å være den du er og se om du kan knytte gode vennskapsbånd med de som du føler er mer lik deg.

Nå kjenner du på mange vanskelige følelser og da er det lurt å tenke at du skal være snill med deg selv. Det er fint at du kan huske hvordan det er å være glad. Det hjelper deg til å ta vare på de gode minnene som også kan hjelpe deg til å ha tro på framtiden. Det kommer ikke til å føles like håpløst for bestandig. Nå er det ille, men det kommer til å bli bra. Nå er det viktig at du ikke er alene med alle tankene og bekymringene, men våger å gi andre den tilliten.

Det at du ikke kan være kjæreste med gutten du er begeistret for, kan føles trist, men det at du og denne gutten har en god tone er en bekreftelse på at du er ei trivelig jente som kan bli kjent med både gutter og jenter. Minn deg selv på om dette og se etter de gode egenskapene dine. Du er ei flott jente:)

Helsesøster takler både å gi den hjelpen som sprøyter er og den hjelpen som gode samtaler kan være. Jeg er helt sikker på at hvis du velger å snakke med helsesøster, så vil du oppleve at det er veldig ok. Du er flink til å fortelle hvordan det er å være deg. Hvis du synes det blir vanskelig å fortelle, så kan du vise det du har skrevet her. Siden du vet at lærer synes du gir mye, så tenker jeg at du og lærer kan snakke godt sammen. Prat mer med lærer og be om råd og hjelp til å løse det som er vanskelig i din hverdag. Du trenger ikke å greie alt på egen hånd!!

Ut fra spørsmålet, så ser jeg at du sitter våken om natten og skriver. Når ting er vanskelig, så blir det enda viktigere å sove om natten. Du trenger den søvnen i tillegg til at det meste oppleves som enda vanskeligere om natten når man er alene.

Ta godt vare på deg selv:)

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake