Dette spørsmålet ble stilt 6.7.2010 og ble besvart 7.7.2010.

Spørsmål:

Hei
jeg ble mobbet fra jeg gikk i 5kl til jeg var i 7ende, da skiftet jeg skole, men året etter skulle den "gamle" skolen min renoveres og mobberene kom etter.
jeg ble ikke mobbet på en typisk mobbe-måte.
De var ekskluderende og det var en del baksnakking og ydmykelser foran alle.
jeg har liksom ikke kunnet kommet meg etter det siden jeg har hatt mobberene oppi fjeset hele tiden.
tidligere å år ble jeg innlagt på ungdomspsykiatrisk da jeg prøvde å ta livet mittog jeg har lekt med tanken på å fortelle mobberene at de har ødelagt livet mitt.
jeg ser ikke for meg å leve til jeg er ferdig med videregående. begynner andre-året til høsten
lurer på hva jeg skal gjøre. mobberne går rundt å tror at det bare var overfladisk, siden jeg alltid har tenkt på dem før megselv, tenkte at det var meg det var noe feil med, og at de var greie og bra. jeg stoler ikke på noen og klarer ikke å holde på venner. føler meg så ensom

jeg har den siste tiden også hatt noen mareritt om to av mobberne. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.!!

jeg skulle ønske at alle døde, og har noen ganger hatt lyst til å drepe dem.
det gjør så vondt!!!
please.

Innsendt av jente 17 år

Svar:

Hei jente 17 år.

Det er forståelig at du føler for å "ta igjen" med de som har mobbet deg, slik at de skal få kjenne på hvor mange problemer de har klart å påføre deg. Det er naturlig at du som har blitt utsatt for mobbing, ønsker å ta igjen på en slik måte. Jeg har derimot liten tro på at det vil føre noe positivt med seg. Mange personer som mobber andre, har problemer med seg selv. Ikke minst redselen for å bli utestengt av andre, noe som igjen er med på å føre til at personen får andre med seg til å mobbet en annen person igjen. På den måten blir de som mobber en gjeng som føler en form for tilhørighet. Dette er svært sjeldent en positiv gjeng likevel, da mye av det som holder denne gjengen samlet handler om noe negativt (mobbingen). Ingen ønsker å bryte ut av en slik gjeng, da de igjen vil være redde for at det samme skal skje med dem (at de selv blir mobbet).

Følelsen av å være ensom er helt forståelig. Det er også ganske synd at de fra din tidligere skole absolutt måtte flytte til din nye skole. Du hadde tatt et oppgjør med dette og påsett at du fikk begynne på en ny skole. For å komme vekk fra mobberne. Å oppdage at din gamle skole ble flyttet etter, må ha vært helt fryktelig for deg. Det er ikke rart at du både får mareritt om disse, og det er også helt forståelig at du tenker at de skulle vært døde alle sammen. Det er like fullt svært stor forskjell på å tenke dette, og å skulle forsøke og drepe dem.

Det å bli utsatt for mobbing, er noe av det vanskeligste en kan oppleve. Enten en er ung eller gammel. Det å bli holdt utenfor, ikke tatt med i en sammenheng med andre, det å bli frosset ut, ekskludert, baksnakket, ydmyket, er helt forferdelig. Dessverre skjer dette både blant unge og blant voksne. De som mobber har en makt i dette, men det betyr ikke at den som leder an i en mobbegjeng, er en person som det står mye respekt av. Det å holde seg selv fram, ved å tråkke på andre, er ingen god egenskap å ha. Svært ofte er det den som blir mobbet som til syvende og sist kan bli den største vinneren i en slik konflikt. Nettopp fordi du har vært nødt til å ta ansvar, du har vært nødt til å skape nødvendige endringer i ditt liv, og du har vært nødt til å lære deg til å stole mer på deg selv. Følelsen av ensomhet er selvsagt den største bakdelen. I tillegg er det mange som opplever at de får problemer med å skulle stole på andre rundt seg. Dette er likevel problemer som en kan gjøre noe med, slik at det ikke går ut over resten av ens liv. De som mobbet deg har tatt mange nok år av ditt liv. Ikke la disse få ta mer av deg. Bruk tiden på deg selv, på å bygg opp nye og gode relasjoner til andre, til å utvikle dine egne interesser og behov osv.

Jeg håper at du etter hvert vil bestemme deg for å endre din tanke på at du skal ta ditt liv før du er ferdig på videregående skole. Selv om du har noen vanskelige år bak deg, både med mobbing og med andre psykiske problemer, så kan du ha et langt og spennende liv foran deg. Selv om mobberne har tatt noe av din sikkerhet og din ungdomstid, så betyr ikke det at du må ha det like vanskelig for alltid. Husk at DU er den viktig person i deg selv uansett hva mobberne har forsøkt å få deg til å tro. Det er DU som skal leve resten av ditt liv - ikke DE. Heldigvis er det slik at noen bestemmelser som vi tar som mennesker, kan endres på, og akkurat denne bestemmelse (om å ta ditt eget liv) er noe som du kan forandre på etter hvert. Ikke bruk så mye energi på å fokusere på selvmord, men begynn heller med å lete etter din egen nysgjerrighet på resten av ditt eget liv!

Jeg råder deg også til å ha en voksen person som du kan bruke som støttespiller og samtalepartner i forhold til de ulike tankene og følelsene som du skriver om her. Å ha en voksen person ved sin side når en jobber med seg selv og vanskelige tema, kan være til svært god hjelp. Om du velger å snakke med en av dine foreldre, en annen slektning, en terapeut (kanskje du har tilbud om terapi etter at du var innlagt?), en lærer på skolen, helsesøster på skolen, er ikke så viktig. Det viktigste er AT du velger å snakke med noen. På den måten kan du gi deg selv en mulighet til å begynne og bygge opp tilliten til verden rundt deg selv, og til deg selv! Uansett om de som mobbet deg har holdt deg utenfor og vært stygge mot deg, så betyr ikke det at det er noe i veien med DEG som person. Du er GOD NOK slik som du er! Det må du aldri glemme!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake