Dette spørsmålet ble stilt 16.6.2010 og ble besvart 21.6.2010.

Spørsmål:

hei. jeg er en 23 år gammel gutt, som først nå har innsett at jeg har ett rusproblem. flyttet hjemmefra når jeg var 18, begynte også og jobbe som læring. har alltid slitt med dårlig seelvtillit og blitt mobbet mye opp igjennom. jeg blei også mye mobbet på jobb. jeg klarte ikke innse at det virkelig var mobbing, jeg bare tok det i mot og latet som ingenting. brukt hasjen for og komme meg vekk. føler jeg har hatt så mye muligheter til hjelp, men aldri klart og værra ærlig mot meg selv. nå sitter jeg drit sur på meg selv. sitter bare og tenker bakover på tidligere valg og finner ikke ett eneste riktig. den nye dama spurte meg når hadde du det godt her i livet og jeg kunne ikke svare. jeg føler jeg ikke har oppnådd noen ting her på mine 23 har forsatt ingen uttdannelse. vil egenlig ikke værra i gamle jobben heller. klare ikke se vidre når jeg ikke har no godt å se tilbake på, føles som mine venner har alle tatt sine valg og utdanner og har det drit bra.mens jeg har bare røyka og drekk røyka og drekki bort livet mitt. førat nå ser jeg drømmer og livet klarere en noen gang, men føler meg for gammel til og værra der nå. har du no forslag til en som først turte å brgynne livet i en alder av 23. er ikke så flink til og skrive, men håper du skjønner litt av greia.

(redigert)

Svar:

Hei gutt 23!

Å bli utsatt for mobbing, er kjempevanskelig. De aller fleste som blir utsatt for mobbing, sliter med dette i flere år senere hvis de ikke får snakket med noen og bearbeidet det. Det er derfor forståelig at også du har plager i forbindelse med dette. Å tillate seg selv å få hjelp til å komme ut av denne situasjonen, er noe av det beste du kan gjøre for din egen del. De som mobbet deg, har allerede tatt for mye av din tid og din energi. Det å bli utsatt for mobbing, kan faktisk også være med på å gjøre deg til et sterkere og tryggere menneske på sikt, da du har vært nødt til å forholde deg til disse vanskene over tid. Dette betyr på ingen måte at det er bra å bli utsatt for mobbing, men derimot at når man først har blitt mobbet, så kan en også bruke dette til en positiv utvikling av seg selv.

Flere som har blitt utsatt for mobbing kan utvikle en depresjon eller andre psykiske plager hvis disse opplevelsene går ubehandlet. Uten å ha hatt deg til samtaler og utredning er det vanskelig for eg å si noe med sikkerhet om du sliter med dette, men du beskriver en del problematikk og tankegang som kan være forenelig med depresjon. Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlige symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, søvnforstyrrelse, hodepine, redusert appetitt og selvskade. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på som f.eks. overspising, isolasjon, rusmisbruk, utagerende seksualliv osv. Felles for alle disse måtene å takle problemene på er at de sjeldent hjelper, men derimot gjør ens situasjon verre.

Når man er deprimert kjennetegnes dette dermed bl.a av at det er en konstant dårlig stemning i kroppen hele tiden, dag ut og dag inn, uke etter uke osv. Når man er fastlåst i en slik stemningstilstand, blir det gjerne slik at den deprimerte ikke klarer å slutte å snakke om og tenke på negative og håpløse ting i tilværelsen, enten det dreier seg om negative opplevelser i eget liv, negative nyheter på TV eller pessimistiske forventninger om fremtiden osv. Endeløse tankerekker om at " jeg orker ikke å prøve, for alt er egentlig bare håpløst og meningsløst og ødelagt uansett" osv.

Sånn er det når man sliter med for lavt stemningsleie. Man klarer ikke slutte å tenke negativt. Selv en bagatell kan da vippe deg av pinnen og utløse automatiske håpløshetstanker om at man er en udugelig person i en håpløs verden. Når man sliter med depresjon, lønner det seg derfor å beskrive livets utfordringer og sette ord på de følelsene og tankene man sliter med. Det er på den måten man får bearbeidet dem.

Når det gjelder praktiske råd for hvordan man kan prøve å komme ut av en vanskelig periode på egenhånd så eksisterer det et par råd. Det ene er å være i fysisk aktivitet. Det trenger ikke å innebære lange treningsøkter, men å få tatt seg noen daglige gåturer på rundt 30 minutter eller korte treningsøkter hjemme hver dag vil kunne hjelpe deg. Har du mulighet til å trene mer så er selvfølgelig dette en fordel. Det viktigste er å få gode rutiner inn i livet ditt. Ved siden av trening gjelder dette også søvn og matinntak. Dårlig søvn kan ha en sterk påvirkning på humøret og mange mennesker som sliter med depresjon har ofte snudd døgnet på hodet. Det blir viktig å få lagt seg en stund før midnatt og komme seg opp til rimelig tid om morgenen. For å sikre seg god søvn er det viktig at man ikke sover på dagen, har frisk luft på rommet, ikke drikker kaffe/te eller røyker sigaretter kort tid før du sovner, at du tar deg et bad/dusj før du legger deg, tar den en liten matbit en time før du legger deg. Fysisk helse henger sammen med psykisk helse. Sundt kosthold har også en positiv effekt. Hold deg unna ferdigmat/hurtigmat og pass på at du får i deg de viktige næringsstoffene. Sosial aktivitet er også viktig. Meld deg inn i en forening eller aktivitetslag hvor du har anledningen til å bli kjent med andre. Hold kontakt med familie og bekjente også! Du må med andre ord tvinge deg til å trene når du ikke orker å trene og du må prøve å være sosial de gangene du bare synes synd på deg selv og ønsker å være alene. Klarer du å gjennomføre disse rådene er jeg sikker på at du vil merke en gradvis bedring.

Det er veldig bra at du har innsett at du har et rusproblem. Dette er et tegn på modenhet og at du er motivert for å komme deg videre i livet. 

Det blir derfor viktig for meg å nevne at en vanlig bivirkning av langvarig rusmisbruk er det man gjerne kaller demotivering. Man klarer ikke å motivere seg til å satse på nesten noe som helst, og takler ikke motstand. Det er heller ikke uvanlig at rusing over tid skaper depresjoner, men kan samtidig demme opp for underliggende depresjon.

Hvis du ønsker å slutte å ruse deg kan du ringe RUStelefonen på 08588, om du ønsker å snakke med en veileder om problemene dine, eller ønsker mer informasjon om ulike hjelpetiltak. Rustelefonen er gratis, og du kan være anonym hvis du vil (de ser ikke hvem som ringer). Sjekk ut denne linken! www.rustelefonen.no. Det kan kanskje også være en fordel for deg å gå på nettet og søke informasjon om rusmidlenes effekt på din helse. På www.forebygging.no kan man lese om de ulike rusmidler eller så kan du lese faktaarkene om rusmidler som folkehelseinstituttet har.

Det å slutte å ruse seg kan være vanskelig for mange og hvis du har venner som bruker narko så vil jeg til slutt anbefale deg å si klart i fra til dem om at du prøver å slutte og at de respekterer dette. Det vil nok være betydelig lettere for deg å trappe ned eller kutte ut rusingen hvis du ikke har kontakt med folk som ruser seg. Selv om de ikke presser deg, vil du allikevel bli påvirket av å være i nærheten av rusmidler.

Hvis du alt har forsøkt å slutte på egenhånd uten å få det til, vil jeg anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din som du finner ved å ringe til fastlegetelefonen eller ved å gå inn på denne linken. Fastlegen din vil kunne henvise deg til et passende tiltak. Ditt nærmeste distrikpsykiatriske senter (DPS) gir poliklinisk oppfølging i forhold til din din mulige depresjon, men kan også hjelpe deg i forhold til dine eventuelle rusproblemer. Her kan du få snakket ut om tankene dine rundt ditt liv og dine vansker. Profesjonelle vil kunne lytte til problemene dine og hjelpe deg komme igjennom denne tunge perioden. Når man har det vanskelig er denne tiden det er spesielt viktig å ha noen å snakke med som sine problemer - noen som kan lytte og gi råd. Din psykiske helse avhenger av at du klarer å snakke med noen om hvordan situasjonen din er og tørr å stole på de som kan behandle deg. Jo mer du forteller, jo lettere vil det bli å hjelpe deg. Det mest skremmende er det å vente på å fortelle noen om hva som plager deg. Når du endelig har tatt skrittet og begynt å snakke så vil det føles lettere. Det er derfor bare å "hoppe i det".

Husk at det er lov å være trist hvis en har grunn til å være trist. Det er lov å være frustrert hvis en har grunn til å være frustrert osv. Dette er en oppgave som bare du selv kan gjøre noe og det blir ditt ansvar å komme i kontakt med personer som kan hjelpe deg, som for eksempel fastlegen din! Hvem som er fastlegen din kan du også finne ut ved å ringe fastlegetelefonen på tlf: 810 59 500.

Hvis du har det vanskelig og venter på hjelp så kan du også ringe støttetelefoner og snakke med noen når du har behov for dette. Dette kan også fungere som en god forberedelse på å snakke med en profesjonell om dine plager og vil kunne være et godt springbrett for å begynne å sette ord på alt du sliter med. Problemer føles alltid litt mindre når man deler dem med noen og det kan hjelpe deg å  få ting litt på avstand og få tømt tankene og følelsene sin litt. For eksempel kan du ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på tlf: 116 123. Du vil kunne snakke om alle slags problemer og tjenesten er anonym. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud  for alle mennesker, uansett alder. Det er gratis å ringe.

Håper dette var til hjelp for deg! Lykke til

Hilsen psykologen 

< Tilbake