Dette spørsmålet ble stilt 2.8.2010 og ble besvart 11.8.2010.

Spørsmål:

Hei! Jeg er en jente på 13 år som sliter litt psykisk for tiden. Like før sommerferien ble jeg utestengt fra vennekretsen min. En helt jævlig tid som jeg sliter med enda. Det starta først i det små, før det utvikla seg til noe mye større. Vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg for å ikke bruke ett helt år på å skrive "mobbehistorien" min, men jeg kan jo prøve; startet på våren. Jeg fikk smake på de små "hintene" på utfrysning. Jeg husker jeg trodde det var noe galt med meg, noe det så absolutt ikke var. Etter en tur var jeg konstant alene, og dette merka lærerne. Det ble ett møte, der de lovet å skjerpe seg. Alle sa unnskyld, men mente det ikke. Etter dette var det usynlig mobbing, stygge blikk, trakaserende og støtende meldinger, utnytting og andre negative ting. Sommerferien begynnte, og det var fortsatt mye meldinger. Etter hvert fant foreldrene mine det ut, og alt som skjedde mellom meg og jentene skulle rapporteres til mamma og pappa. Noe jeg er UTROLIG glad for nå.

Jeg leser gjennom dette jeg har skrevet, men jeg føler virkelig ikke dette beskriver situasjonen jeg har vært i. Jeg har hatt den mest jævlige perioden i mitt liv. Jeg har grini meg i søvn nesten hver natt, og er konstant hjemme. Jeg sliter med å finne meg venner, fordi jeg alltid har vært knytt til kun noen mennesker. Jeg føler at ferien min har vært bortkastet, og jeg kjenner ett stikk av angst når jeg tenker på at skolen snart begynner. jeg og halvparten av de andre jentene har en felles fritidsaktivitet, og jeg vurderer å slutte. Jeg er så usikker. Selv om det er det jeg brenner for, så tror jeg neppe jeg klarer å holde ut med de jentene..

Min far har kontaktet en av foreldrene til en av jentene. Desverre ble dette gjort for sent. Uansett, ting kan bare bli bedre nå. Jeg har ingenting å tape, og jeg er stolt av meg selv. Jeg har holdt ut med dette helvete i fler mnd, og jeg har aldri kommet krypende tilbake. Jeg vet også årsaken til at dette har skjedd, og det er ikke min feil. Noen mennesker klarer virkelig ikke og unne andre godt, og sjalusi er en stor del av saken. Desverre er det også mennesker som er for opptatt av å kun gjøre hva andre gjør, og ikke klarer å stå på egne føtter.

Nå virker det kanskje som at dette kommer til å ordne seg, noe det også vil, men det er mer. Hver kveld/natt ligger jeg og tenker i det uendelige. Jeg er litt usikker på hva angst og depresjon er for noe, men jeg føler meg virkelig ikke bra. Jeg føler meg ensom og alene, og jeg føler at jeg trenger noen å snakke med. Jeg har min nærmeste familie å snakke med, men jeg klarer ikke å få ut alt. Jeg kan snakke i det uendelige om hvordan ting er og har vært, men jeg mangler den følelsen av å knekke sammen. jeg er lei av å være voksen og ansvarsfull, og jeg er lei av å være alene. Jeg har så mye bak øyelokket som skulle vært ute. Jeg kan grine hver eneste kveld, men jeg blir aldri ferdig. Jeg ønsker å fortelle alt med ord, tårer og følelser til en person utenfra. Jeg har tenkt på psykolog, men hvor vidt det er tilbud til dette i mitt tettsted er jeg usikker på. koster det noe? og hvordan skal jeg forklare dette til familien?

Noen ganger, (desverre alt for ofte), streifer jeg tanken selvmord. men det er ikke noe jeg har tenkt å gjøre. Jeg er for sterk til det. Men over alt jeg går ser jeg for meg måter å dø på.

Jeg har blitt fra en glad og guttegal jente til en depressiv og usosial jente. Jeg kjenner ikke meg selv lenger, og jeg orker snart ikke mer.

Mor sier alt snart blir bedre, men jeg er lei av å vente. Jeg har venta for lenge. jeg er lei av å vente, lei av å prøve.

Dette ble kanskje veldig langt, men det får så være. Håper på svar om psykolog eller lignende, noe jeg trenger nå før skolestart. Hva tenker du/dere om dette?

En annen ting jeg kunne tenkt meg var att dette innlegget ble slettet etter en ukes tid. jeg er redd noen skal gjenkjenne meg, og psykologi er ikke noe jeg kommer til å være stolt av.

på forhånd takk.

hilsen meg.

Innsendt av jente 13 år

(redigert)

Svar:

Hei!

Jeg skjønner godt at du sliter psykisk for tiden og ikke orker å ha det sånn som dette lenger. Det er grusomt å oppleve utestenging og mobbing på den måten som du forteller om her. Alle som opplever noe lignende får etterreaksjoner som f.eks. problemer sosialt, søvnproblemer, gråteperioder, nedstemthet, vanskelige tanker, følelsesmessige svingninger og usikkerhet omkring hvordan hverdagen blir framover. Du har helt normale reaksjoner i forhold til den situasjonen du er i.

Det er normalt å ha selvmordstanker hvis livet ditt er altfor tungt og vanskelig og du selv ikke klarer å se hvordan situasjonen kan endres til det bedre. Selvmord er en utvei å tenke på når alt i livet virker håpløst og umulig og du ikke klarer med det. I en slik situasjon er det viktig å huske på at selvmordstanker, tanker om at du bare vil dø og at du ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe og måtte streve og slite med triste og tunge ting i livet ditt. Når du får hjelp og støtte slik at du får det bedre og situasjonen endres til det bedre, kommer du til å klare å se at det finnes flere alternative veier ut av problemene du har. Da er det sannsynlig at du får lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner. For uansett hvor fastlåst og håpløst alt ser ut, så er det helt sikkert mulig å få til en forandring til det bedre. Helt sikkert. Selv om det ikke føles sånn for deg akkurat nå.

Det som kan hjelpe deg til å komme videre i livet, er at du snakker ut med en god samtalepartner og bearbeider alle påkjenningene du har vært igjennom. Ved å snakke med en profesjonell behandler kan du få hjelp til å legge denne vanskelige perioden bak deg slik at det ikke fortsetter å plage deg i framtiden. Du kan skaffe deg hjelp ved å vise det du har skrevet her til foreldrene dine, helsesøster, en lærer eller rådgiver og be om at du får en legetime eller at de bestiller time hos psykolog eller annen behandler på BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) til deg. Det er gratis for alle under 18 år å få hjelp på BUP. 

For at du skal få best mulig hjelp er det viktig at du er ærlig og sier hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Hvis du synes det er vanskelig å forklare situasjonen på en slik måte at familien, helsesøster, rådgiver, legen og andre som skal hjelpe deg forstår hva det dreier seg om, så kan du begynne med og vise dem det du har skrevet her. Dette er et godt utgangspunkt for å sette seg inn i situasjonen for de som skal hjelpe deg.

Ikke gi opp! Hopp i det og skaff deg hjelp. Du kommer til å få det bedre etter hvert når du får nok hjelp og støtte. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake