Dette spørsmålet ble stilt 13.6.2010 og ble besvart 17.6.2010.

Spørsmål:

heij jeg vet jeg ikke skal si hvem jeg er men jeg sier i hvertfall at jeg er en jente som sliter..

jeg har blitt mobbet gjennom 8 år på skolen og jeg bodde 4 år på en plass hvor det hele startet i 1 klassen og i 4 klassen flyttet vi til en ny plass hvor jeg ble mobbet som jeg gjør fortsatt..

moren min vet om mobbingen og det gjør jo de på skolen også men de tror alt blir så greit hvis mobbingen stopper og at jeg vil få det helt normalt..
men de skjønner ikke hvordan jeg har det, jeg har prøvd 4-5 selvmordsforsøk men jeg har ikke lykktes tydeligvis :( og jeg har snakket med 2 forskjellige helsesøstere men jeg får ikke til å si noe, jeg kan ikke åpne meg til hvem som helst og nå som mobbingen nesten har stoppet så vil helsesøsteren ikke at vi skal snakke sammen noe mer.. og jeg har ikke fått noen ting ut av de møtene vi har hatt fordi jeg har bare nikket og sagt at alt var bra..

Jeg har prøvd å søkt hjelp selv men jeg vil ikke kontakte fastlegen min og si at jeg vil ha hendvendelse til en psykiater fordi jeg trenger det virkelig! Jeg sitter å tenker på hvordan jeg skal utføre neste selvmords forsøk og hvilken dato..

jeg har angst for å sovne om kveldene fordi jeg vet at jeg må på skolen da jeg våkner, jeg greier ikke å konsentrere meg om skole arbeid jeg greier det ikke..


jeg vet at jeg blir gal hvis jeg ikke får hjelp snart.. jeg greier ikke å leve! mamma tror alt er bra igjen det er ingen som vet hvordan jeg virkelig har det! jeg får ikke være hjemme alene fordi mamma tror jeg vil ta selvmord som hun har HELT rett i! men noe mer bryr hun seg ikke om!

jeg må ha en å snakke med eller så vil jeg til slutt dø, jeg greier ikke dette lengre!
jeg skader meg selv og jeg greier ikke å stoppe.. mamma legger ikke merk til arrene fordi jeg aldri har på meg t-skjorte men like vel jeg trenger hjelp :´(

kan dere hjelpe meg?

vær så snill :´(

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei jente 14 år.

Jeg ber deg om å være ærlig og oppriktig til din mor og eventuelt til helsesøster på skolen. Selv om du er ung, så er det ingen andre enn du selv som kan si fra om hvordan du egentlig har det. Dine selvmordstanker synes å være knyttet til at du har problemer her-og-nå, og ikke om at det eneste du ønsker er å dø. Selvmordstanker henger langt oftere sammen med at personen har en vanskelig livssituasjon og opplever problemer som synes "uløselige", enn at det er reelle dødsønsker.

Selvmordstanker, depressive tanker, engstelighet, selvskading osv. er alle problemer som ofte henger sammen med hverandre. Det betyr likevel ikke at en ikke kan få hjelp til å endre på dette. Selv om du synes det er vanskelig å skulle åpne deg for et annet menneske, så er det viktig at du presser deg til å gjøre det likevel. Ikke bruk imot deg selv at du ikke kan snakke med noen, når det er dette du trenger å gjøre! At det er vanskelig å skulle snakke om seg selv og sine egen følelser, manglende selvtillit, mobbing fra skolen osv. er helt forståelig, men at det er vanskelig betyr ikke det samme som at det er umulig. Det er til syvende og sist ingen andre enn du selv som kan ta det endelige valget om å være åpen og ærlig om hvem du er og hva du trenger hjelp til.

Din mor (og din helsesøster) kan hjelpe deg med å få kontakt med din fastlege slik at du kan bli henvist til behandling hos en psykolog eller annen terapeut. Kanskje kan dette være det du trenger nå? Slik behandling er gratis for de under 18 år som har behov for slik hjelp. Siden du er under 16 år så skal dine foreldre uansett informeres om at du søkes til slik hjelp. Jeg råder deg til å ta tak i dette slik at du kan påse at du får den hjelpen du har behov for! Ingen kan gjøre dette for deg.

At din mor ikke oppfatter at du har det vanskelig, handler vel først og fremst om at du ikke gir henne noen grunn til å tenke at du sliter med deg selv? Så lenge du ikke forteller henne om deg selv og dine problemer, så vil hun ha vanskelig for å kunne hjelpe deg også. Det samme gjelder for andre rundt deg. Å ta tak i seg selv, hjelpe seg selv videre, ha en voksen person som støttespiller og samtalepartner i en slik prosess, kan være gull verdt. Husk at mange har hatt lignende problemer tidligere, og de som tar sjansen på å oppsøke hjelp opplever oftest at dette er til hjelp! Ikke la de som har mobbet deg tidligere få prege deg mer enn nødvendig! Det er DU som skal leve resten av ditt liv, og du er en person som er "god nok" slik som du er! Å hjelpe seg selv til å håndtere mobbing, vanskeligheter en møter på i gjennom sitt liv, gjennom å ha noen å dele slike tanker med, kan være noe av det viktigste du kan gjøre for din egen utviklings skyld. Selv om det er vanskelig!

Ikke gi deg! Ta tak i deg selv og be om hjelp til å få det bedre. Din fastlege kan være en av de beste til å hjelpe deg med å vurdere hva dette handler om og hva som skal til for at du skal kunne få til å gjøre nødvendige endringer i deg selv og din egen livssituasjon. Om dette innebærer at du henvises til en psykolog eller annen terapeut, så er dette noe som er verdt å utforske!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake